Hva slags stat vil vi ha?

STAT/KIRKE: I dag blir staten stadig kompromittert, fordi dens «egen kirke» driver hets mot homofile.

I OVER HUNDRE ÅR har Frankrike levd med et radikalt skille mellom kirke og stat. Et viktig prinsipp har dermed fått gjennomslag i praksis. Riktignok var det protester fra visse hold da dette ble lovfestet - det kom en pavelig fordømmelse fra Pius X - men loven har fungert. § 1. Staten garanterer samvittighetsfrihet. Den garanterer fri religionsutøvelse, med, som eneste forbehold, det som er fastsatt i denne loven, og dét, av hensyn til det allmenne beste. § 2. Staten verken anerkjenner, lønner eller subsidierer noen religion. Som en følge av dette, vil, fra 1. januar etter offentliggjøringen av nærværende lov, alle utgifter i statsbudsjettet, budsjettene i fylkene og kommunene, som knytter seg til religionsutøvelse, bli strøket. Dette er de første to paragrafene i Loven om skille av stat og kirke, kunngjort 9.12.1905 og iverksatt 1.1.1906. Med disse lovparagrafene ble det bl.a. satt sluttstrek for investiturstriden (spørsmål om hvem har myndighet til å utnevne biskoper) - en sak som hadde bølget fram og tilbake i flere århundrer. Kirken skulle heretter styre seg selv autonomt, utnevne biskoper, bestemme religiøse/kirkelige anliggender. Men den ble samtidig henvist til å klare seg selv økonomisk uten statlig støtte - som en selvsagt forutsetning og konsekvens.

NORGE ANNO 2007 danner et grelt motstykke til dette. Statskirkeordningen i Norge er en direkte arv etter enevoldsstaten under Christian III av Danmark (iverksatt i 1537). Han hyllet det gamle prinsippet «Cuius regio, eius religio» (den som hersker i landet, bestemmer også landets religion). Det er oppsiktsvekkende at Norge etter 470 år ikke har kommet seg ut av dette. Fremdeles har vi en grunnlov som bekrefter dette prinsippet - fremdeles har vi en slags investiturstrid gående - fremdeles skal halvparten av statsrådene i regjeringen tilhøre kirken - fremdeles har én bestemt kirke og én religiøs tro forrang, i en tid da samfunnet ellers preges av prinsippet om likestilling og -behandling.Det er et faktum at dagens kirkeordning er en anakronisme. En anakronisme i seg selv er ikke nødvendigvis negativ, dertil er tidsånden med sine uforutsigbare bølger en for dårlig rettesnor. Rasjonalitet og prinsipptenkning, derimot, er hevet over slikt - det samme er menneskerettighetene. Det er uforenlig med menneskerettighetene at staten gir privilegier til visse borgere, fordi de har bestemte religiøse forestillinger. I kraft av nåværende grunnlov knyttes staten til (tolkninger av) en bestemt «hellig bok», til bestemte bekjennelses-skrifter og religiøse dogmer. Dette er diskriminerende overfor dem som ikke deler denne religionen.Så lenge grunnloven er formulert som den er i dag, befinner vi oss i skyggen av Christian III. Alternativet er å legge til grunn det solide, allmenngyldige byggverket som heter menneskerettighetene. Denne prinsipptenkningen bør ikke være basert på at vi nå bor i et pluralistisk land med ateister, agnostikere, muslimer, katolikker... Denne situasjonen har bare aktualisert problemet tydeligere.

FOLKEAVSTEMNING KAN VÆRE et godt supplement til vanlig demokrati. Men ikke på alle områder. Spørsmål som er relatert til menneskerettighetene skal ikke legges ut til folkeavstemning. Når det oppstår konflikt mellom menneskerettigheter (rettsstaten) og demokrati (folkets ønsker), veier rettsstaten tyngst. Forholdet mellom stat og kirke er dypest sett et menneskerettighetsspørsmål. Derfor har politikerne et spesielt ansvar for å ta de nødvendige grep.Gjønnes-utvalget går inn for en form for fortsatt offisiell preferanse av Den Norske Kirke, noe løsere knyttet til staten enn i dag. Og mange politikere snakker varmt om å hegne om en inkluderende folkekirke. Det kan virke som om de - på statens vegne - er svært opptatt av kirkens ve og vel. Men så lenge det finnes slike preferanser i det norske lovverket, vil denne saken ligge der og verke.

SPØRSMÅLET SOM OFTE reises i debatten er: «Hva slags kirke vil vi ha?». Dette er et relevant spørsmål for kirkemedlemmene. Men et relevant spørsmål for alle er dette: «Hva slags stat vil vi ha?» I dag blir staten stadig kompromittert, fordi dens «egen kirke» driver hets mot homofile, krever unntak fra lov om likestilling ved ansettelser, opprettholder lovstridig kirkeasyl - alt sammen på kollisjonskurs med en rettsstat.

HVA KOSTER DET samfunnet å drive kirken i løpet av et år? Etter flere henvendelser til Statistisk Sentralbyrå har det vært umulig å komme fram til konkrete tall - kanskje fordi stat og kirke er svært innfiltret i hverandre. Forskjellige tall har versert i mediene - fra 3,2 til 6 milliarder. Amund Venger (medlem av Eidsvoll menighetsråd) skriver følgende: «I dag bevilger stat og kommune ca. fem millioner [til kirken]» (Kronikk, Aftenposten 5.11.06). Her påstår han at uten statsfinansiering må det innføres en årskontingent fra alle på opp mot 2000 kr. Kirkelige tjenester som dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelse vil bli svært dyre for den enkelte - han nevner kr. 20.000 for en konfirmasjon.Så er spørsmålet: Er det etisk forsvarlig at samfunnet skal betale dette? I en tid hvor «trange budsjetter» brukes som et mantra, kunne disse pengene med hell brukes til mange gode formål. Ethvert reelt skille mellom kirke og stat må selvsagt innebære total økonomisk uavhengighet. Rent generelt: alle kirke- og livssynssamfunn må i utgangspunkt fungere med selvstendig økonomi - slik som andre foreninger og organisasjoner må. Det er overhode ikke statens oppgave å kreve inn «kirke- eller livssynsskatt» (indirekte medlemskontingent) for dem. Dette er et svært dyrt administrativt apparat, særlig når staten også skal kontrollere medlemslistene.

ET RADIKALT SKILLE med total økonomisk uavhengighet skaper ryddige forhold for alle. Antall medlemmer i kirken vil sannsynligvis gå ned, fordi \'vane-kirkegjengere\' må ta bevisst stilling og enten slutte å være med, eller engasjere seg aktivt. Dette valget handler om etisk redelighet - og er et godt symbol på et sivilisert samfunn.