Hva tester Pisa?

- Når oppgavene er dårlige, blir resultatene dårlige.

Pisa-prosjektet er pedagogikkens svar på naturvitenskapens Big Science, som CERN og NASA. Pisa er et gigantisk internasjonalt prosjekt med hundrevis av involverte forskere og med budsjetter i multi-million-klassen. I tillegg kommer innsatsen til utallige lærere og en halv million elever. Bak prosjektet står OECD. De har som sitt mål å fremme økonomisk utvikling og frihandel i en global konkurranse. Hensikten med Pisa er å gi deltakerlandene data og analyser som er «policyrelevant», og som landene kan bruke til å utforme sin framtidige politikk. Og det gjør de!

Pisa-resultater slår ned som bomber i samfunnsdebatten i nesten alle deltakerland. Pisa former bildet av skolen, ikke bare i de fag og på det nivå man faktisk har studert, men av skolen som helhet; av elevene, av lærerne, ja nesten hele samfunnet. Clemet & co. la Pisa til grunn for nær sagt alle tiltak i sin skolepolitikk. Det var de befriende ærlige til selv å framheve. Den rød-grønne regjeringen har foreløpig ikke antydet at de har tenkt å forholde seg på noen annen måte.

Mye av Pisa-debatten preges av lett forutsigbare grunnposisjoner. Noen avviser Pisa fordi de av prinsipp ikke liker tester og målinger, andre misliker at realfagene har fått så sentral plass. Andre reiser kritikk som åpenbart er basert på at de ikke har satt seg inn i verken metode eller innhold i Pisa. Den enorme betydningen av Pisa gjør det altså viktig med en informert debatt, både i og utenfor skolekretser.

Bare de færreste har tatt seg det bryet det er å lese Pisa-rapportene. Det bør de gjøre. Der finnes det nemlig et vell av spennende data og analyser som går langt ut over det som havner i media. Jeg vil varmt anbefale den norske Pisa-rapporten. Den har det talende navn «Tid for tunge løft». På prosjektets norske hjemmeside pisa.no finnes det også en kortversjon. Disse rapportene er klare og oversiktlige, skrevet i et godt og greit språk og med fine framstillinger av sentrale data. Det klare språket i Pisa-rapportene skiller seg imidlertid sterkt fra det språket vi finner i de oppgavene som elevene har strevet med.

Dette bringer oss til et viktig punkt: Ingen forskning blir bedre enn kvaliteten på data. En skoletest blir aldri bedre enn kvaliteten på oppgavene. Det blir altså viktig å se på de oppgavene som ligger til grunn for dagens dommer over norsk skole. Pisa tester imidlertid ikke skolekunnskaper. Pisa har det djerve mål at de skal teste kunnskaper og ferdigheter som anses som sentrale for å mestre framtidas samfunn. Stilt overfor en slik problemstilling vil nok mange tro at man også vil legge vekt på sosiale ferdigheter, kreativitet, intuisjon, toleranse, samarbeidsvilje. Kanskje også miljøbevissthet, empati, solidaritet og bevissthet om andre kulturer?

Men Pisa har valgt annerledes. De har valgt lesing, matematikk og naturfag. Selvsagt svært viktige områder, men neppe dekkende for den djerve ambisjonen som Pisa hadde som mål. Ytterligere innsnevret blir området ved at det dreier seg om en ren papir-og-blyant-test basert på en tekst. Viktig nok det også, men altså en klar innsnevring. Som kjent er naturfag et eksperimentelt fag, der laboratorier, målinger, feltarbeid og mestring av utstyr kjennetegner virksomheten.

Oppgavene i Pisa er ment å være virkelighetsnære, knyttet til mest mulige konkrete, aktuelle og reelle situasjoner i dagens moderne samfunn. Oppgavene er sydd over omtrent samme lest: Man får presentert en tekst (fra avis, tidsskrift, brosjyre el. l.) og skal så svare på en del spørsmål om denne teksten.

Viktige spørsmålene blir altså: Hvordan klarer oppgavene å realisere de viktige intensjonene bak Pisa? Det er ikke lett å svare på dette. Hovedgrunnen er at oppgavene i hovedsak er hemmelige, i hovedsak fordi de skal brukes i neste Pisa-runde. Vi må ha tillit til ekspertene kan sine ting og gjør en god jobb. Men etter tre Pisa-runder er det nå en del oppgaver som også vi som er utenfor prosjektet kan vurdere. Det har mange gjort. NRKs «Sånn er livet» samlet et panel med kjente naturvitere til en samtale om oppgavene: Sissel Rogne, professor i biologi og leder av Bioteknologinemnda, Eirik Newth, astrofysiker og fagforfatter og Rasmus Hansson, biolog og leder av Verdens Villmarksfond.

PISA-SJOKKET: For velskolerte naturvitere framsto de frigitte PISA-oppgavene som kjedelige og merkelig med klossete språk. Kanskje dårlige testresultater for norske eever sier mer om en dårlig test enn om dårlige elever? Ill.foto: Scanpix Vis mer

For disse velskolerte naturviterne framsto de frigitte oppgavene som heller kjedelige og merkelige. De fant at språkføringen virket uvanlig og til dels klossete. Dette er antakelig en konsekvens av at man krever omtrent identiske formuleringer i ulike land, nesten ord for ord. Slike «aktuelle» tekster ville neppe ha kommet på trykk i vanlige norske medier.

Det kan være grunn til å tvile på at 15-åringer i Norge og en god del andre land yter sitt beste på slike oppgaver. Og hvorfor skulle de det? Ikke får de karakter, ikke får de tilbakemelding, og oppgavene får de aldri diskutert. Det å redde nasjonens ære i en internasjonal olympiade er neppe noe de tenker på – kanskje i motsetning til situasjonen i en hel del andre land? Vi vet at i land som Taiwan har elevene marsjert inn til hornmusikk til slik testing etter å ha blitt oppildnet av rektor til å yte sitt ytterste for sitt land. Utenfor har foreldrene ventet i spenning. Ikke overraskende kommer Taiwan og Hong Kong ut blant vinnerne på Pisa-rangeringen.

Det kan altså være en viss tvil om hvorvidt norske (og for eksempel danske og svenske) elever er lydige og tålmodige nok til å yte sitt beste og kjempe seg gjennom disse lange, merkelige og språklig klossete testene. Jeg vil oppfordre lesere til selv å studere disse oppgavene, kanskje som julenøtter. Praten vil i alle fall gå livlig, slik den gjorde for NRKs ekspertpanel, senere intervjuet i Dagbladet (7. des).

Det er nesten seksti land med i Pisa. Oppgavene er identiske, og ingen oppgave skal favorisere bestemte land. Oppgavesettet blir bestemt ved en slags internasjonal konsensus. Men hvordan skal man lage oppgaver som kan oppleves som like konkrete, aktuelle og virkelighetsnære av 15-åringer i Korea, Mexico, USA og Norge? Man trenger ikke mye fantasi for å innse at det her er duket for interessante forhandlinger og kompromisser. Oppgavene må i alle fall viske ut enhver tilknytning til de enkelte landenes natur, kultur, politikk og samfunnsdebatt. Pisa-oppgavene må nærmest per definisjon styre unna problemstillinger som er aktuelle, lokale, kontroversielle. Les oppgavene og døm selv.

La ikke denne kritikken så tvil om at naturfagene står svakt i norsk skole. Det er mange grunner til bekymring, spesielt over bortvalg av fagene og lav rekruttering til høyere studier. Mangelen på kvalifiserte lærere bare øker, og knapt noen har merket noe til den såkalte nasjonale strategien for styrking av realfagene. Den ble for øvrig lansert i 2003, og ser i alle fall ikke ut til å ha bedret våre Pisa-resultater. Det bør gi grunn til ettertanke. Pisa-resultater har fått fart på diskusjonen om norsk skole, og det er bra. Men det er viktig å vite hva Pisa faktisk måler, og det er viktig å advare mot lettvinte forslag til løsninger.