Hva trenger en ettåring?

Ettåringen vekkes tidlig om morgenen fordi han skal i barnehagen. Han kommer hjem sliten om ettermiddagen. Noen sier at livet er best for ham slik. Han må bli stimulert av pedagoger. Så han kan bli selvstendig, sosial og flink.

Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell gikk glipp av dette som barn. Han forteller Dagbladet (30/8) at han ikke gikk i barnehage. I stedet var han ute i gata og lekte. Men i dag er barnehagene gata, sier han. «Og med det pedagogiske tilbudet man finner der, er det en god løsning».

Men det var vel ingen pedagoger i den gata du lekte i som barn, Solhjell? Og du var vel kanskje ikke ute i gata dagen lang da du var ett år?

Jeg er ikke imot barnehager, like lite som jeg er i mot skoler. Det jeg utforsker i min debattbok «Hva skal vi med barn?» er når barn er tjent med å begynne i barnehage.

Da Norge innførte skolestart for 6-åringer hadde vi en grundig politisk debatt først. Barnehage for ettåringer har derimot vokst frem som en selvfølge, en stille revolusjon av barns hverdag. Selv om dette har langt større betydning for et barns liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De skandinaviske lands barneomsorg er ekstrem i internasjonal sammenheng. Et stort flertall av barna under to år tas hånd om i gruppebasert omsorg i institusjoner. I 1990 gikk 15 prosent av norske ett- og toåringer i barnehage. Nå gjelder det 70 prosent. Det er utenkelig at dette ikke former barna. Det kompliserte spørsmålet er hvordan.

Solhjell vet. Han sier at barnehage er sunt for barna, for de får det lettere faglig og sosialt på skolen. Dette er omtrent som å si at barna har det fint på skolen, og at skolebarn får det lettere i yrkeslivet. I dag går jo nesten alle barn i barnehage. Spørsmålet er hvor mye, hvor lenge.

Ingen moderne forskning viser at barn fra vanlige hjem blir flinkere på skolen av å gå i heldagsbarnehage allerede fra ett års alder.

Solhjell har forsøkt å bruke den siste PIRLS-undersøkelsen som et bevis på dette. Den viste en positiv sammenheng mellom barnehage og leseferdigheter i 4. klasse. Men PIRLS skiller ikke mellom barn som har gått tre, fire eller fem år i barnehage. Og for norske barns del var det en annen faktor som gjorde sterkere utslag enn barnehage, nemlig lesing i hjemmet. Barn som hadde blitt lest mye for av foreldrene i de første årene av livet, leste best i 4. klasse.

Senter for Økonomisk forskning ved NTNU fikk et oppdrag fra Kunnskapsdepartementet: Regn ut den samfunnsøkonomiske effekten av «ferdighetsstimulerende tiltak før skolealder».

En håpløs oppgave, selvfølgelig, noe forskerne også understreker. Likevel gikk de i gang og gransket et utall amerikanske og engelske effektstudier. De kom frem til at slike tiltak så ut til å ha positiv effekt på barns intellektuelle utvikling på kort sikt, men først og fremst for ressurssvake barn, som deltar i intensive programmer. Dessuten fant forskerne at effektene på atferd er «mer tvetydige og i flere studier negativ».

Dette nevnes ikke når Kunnskapsdepartementet omtaler rapporten.

Den negative atferden handler om aggresjon, konflikter med lærere, mangel på konsentrasjon. En amerikansk studie viste i fjor en sammenheng mellom problemoppførsel i 6. klasse (!) og mye tid i barnehage i de første årene.

Da skrev redaktør Madeleine Bunting i The Guardian: Når forskere fortsetter å finne at gruppeomsorg i barnas tidlige år gjør dem mer aggressive, er det på tide med en grundig debatt.

I Norge har verken politikere, forskere eller medier interessert seg for slike studier. De avvises som irrelevante, fordi de er gjort i barnehager i andre land. For en vågal arroganse!

Hva er det mange lærere i skolen klager på i dag? At faglig tid går tapt til barneoppdragelse. At for mange barn er urolige og rastløse, og mangler respekt for lærerne. Vi legger skylden for dette på foreldrene. Men det er i liten grad foreldre som oppdrar barna i dag. Det er personalet i barnehagen. Eller barna oppdrar seg selv. De medvirker, som det heter i pedagogikkens motespråk. Før de kan gå eller snakke overlates de til tilfeldige og stadig nye voksne, samt en gjeng med kamerater. Kan vi forvente at barna hører på hva voksne sier når vi så tidlig overlater dem til seg selv?

Også ettåringer trenger venner, sier pedagogene. Ja, også de minste barna har glede av hverandre. Men hvor lenge ville voksne holdt ut å være sammen med 12 venner på liten plass i åtte timer hver dag?

Bård Vegar Solhjell vil selvfølgelig være på lag med foreldrene (velgerne) og sier at mange er opptatt av at barnet skal være minst mulig i barnehagen. Det er korrekt. Men hvorfor er de det, hvis alle barna har det så fint der som Solhjell sier?

Det en ettåring først og fremst trenger – ifølge eksperter på barns psykologiske utvikling - er kontakt med voksne som har et følelsesmessig nært forhold til barnet. Som kan gi kjærlighet, trygghet og oppmerksomhet. Dette kaller barnehageforsker Tora Korsvold «mytologiserte fortellinger» og «forestillinger om den gode barndom».

Da grøsser jeg på ryggen. Kjærlighet som en vrangforestilling fra 50-tallet.