Hva trengs for å rive en Berlinmur?

Den niende november 1989 holdt det med en overtrøtt pressetalsmann og noen overivrige journalister.

||| Det gjelder å være forberedt når man drar i gang en pressekonferanse, særlig i en tid der hele det østtyske kommunistpartiets framtid står på spill. Spontanitet bør unngås.

Denne dagen satt partitoppene i lange møter og pressetalsmann Günter Schabowski hadde ikke sovet på over et døgn. Klokka seks om kvelden satte den overtrøtte partipampen seg ned foran et internasjonalt pressekorps og redegjorde for ståa i et Øst-Tyskland i krise.

Lederne i kommunistpartiet følte seg alene. Denne Gorbatsjov hadde satt i gang med sin perestrojka og glasnost uten tanke på hva oppstyret ville bety for politikere som trivdes bak jernteppet. Gorby hadde forlengst gitt beskjed om at han ikke ville gripe inn militært i nabolandene. Ungarn hadde åpnet grensa mot Østerrike og det var greit for russerne. Hva skulle sjefene i Berlin gjøre? Sende ut et opprop: Partipamper i alle land, foren dere?  

Helt på tampen av den søvndyssende redegjørelsen fra en overtrøtt Schabowski, ville en journalist vite hvordan det gikk med disse reisereglene man holdt på å utarbeide. Femti tusen østtyskere hadde emigrert via naboland de siste månedene.

Slik kunne man ikke ha det og regimet hadde bestemt seg for å gamble: Hvis vi åpner for kontrollert reising til Vesten, vil befolkningen roe seg ned, i visshet om at de når som helst kan ta en svipptur til den kapitalistiske elendigheten i vest.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Schabowski tok fram noen papirer han hadde liggende nederst i bunken. Jo, da, dette var en sak de jobbet med. Han hadde ikke lest papirene på forhånd, bare fått dem stukket i hånden, med beskjed om å si noe om saken. Pressetalsmannen så ned i papirene gjennom lesebrillene, mens han snakket i ufullstendige byråkratsetninger, inkludert et par små fragmenter som fikk journalistene til å våkne: «utreise via grenseoverganger» og «mulig for alle innbyggere».

Dette fikk italienske Riccardo Ehrman, Berlinkorrespendent for nyhetsbyrået ANSA, til å spørre om når de nye reglene ville tre i kraft. Schabowski svarte at ifølge papirene skulle det skje «ab sofort», med det samme. Det han burde sagt, var at lettelsene i reisereglene skulle gjennomføres i ordnede former i løpet av de neste dagene.

Verdenshistorien skapes som kjent av statsmenn, bortsett fra når den formes av en sliten talsmann for det østtyske politbyrået som ikke har orden i papirene sine. Schabowski hadde sittet et døgn i møter, men dessverre i feil møte. Da er det forståelig at man forsnakker seg og åpner Berlinmuren for fri ferdsel.  

Men han ville ikke klart det uten hjelp fra noen overivrige vesttyske journalister. TV-kanalen ARD var raskt på pletten med info fra pressekonferansen, men først ved 22.30-sendingen kunne nyhetsanker Hanns Friedrichs, en slags vesttysk Einar Lunde, fortelle at «den niende november er en historisk dag», i og med at Øst-Tyskland «har kunngjort at landets grenser er åpne for alle, med øyeblikkelig virkning».  

Deretter kuttet man til en enslig reporter på jakt etter action, noe han ikke fant, verken ved Brandenburger Tor eller grenseovergangen ved Invaliden Strasse. Det er vanskelig å rapportere om historiske hendelser hvis ingen gidder å møte opp for å lage hendelsene.  

En annen journalist som var ute i taxi på jakt etter bevis på den annonserte verdensbegivenheten, var NRKs Jon Røssum. Han var på reportasjereise i Øst-Tyskland da Marienlyst ringte og ba ham sjekke ut grenseovergangene i Berlin. Også Røssum kunne rapportere tilbake at verdensbegivenheten foreløpig bare hadde funnet sted på TV.  

Men det tok ikke lang tid før ting begynte å skje. Østberlinerne kunne se vesttyske TV-kanaler på ulovlig vis og utover kvelden samlet stadig flere seg ved grenseovergangene. Problemet var at grensetroppene og passkontrollørene ikke hadde fått beskjed. Hva skulle de gjøre? Slå tilbake folkemassene med vold? I stedet besluttet Harald Jäger, stasjonssjef ved grenseovergangen Bornholmer Strasse, at porten skulle åpnes.  

I Norge kom de første rapportene i Kveldsnytt, men en begivenhet har som kjent ikke funnet sted før den er rapportert på Dagsrevyen, og neste kveld kunne Per Ståle Lønning fortelle det norske folk at «Berlinmuren åpna i natt.»