Hva truer ytringsfriheten?

YTRINGSFRIHETEN debatteres - foranlediget av diskusjonene omkring rasistiske ytringer og det mer generelle spørsmålet om personvernet er blitt for svakt. Det første spørsmålet har en viss prinsipiell betydning, men fremstår likevel som marginalt: Det er heldigvis slik at problemet med rasistiske ytringer neppe i særlig grad influeres av hvilket alternativ Stortinget til syvende og sist faller ned på. Det lett kyniske svar på det andre spørsmålet er at personvernet står akkurat så sterkt eller svakt som våre internasjonale forpliktelser tilsier. Ytringsfrihetens grenser når det gjelder injurier er trukket opp av Strasbourg-domstolen, og Høyesterett har i 2002 og 2003 lojalt utpenslet detaljene på en måte som innebærer en vesentlig styrking av ytringsfriheten. Det er illustrerende at det siden august 2003 - så vidt vites - er avsagt 15 avgjørelser i injuriesaker. Ingen av søksmålene førte frem med unntak av én lagmannsrettsdom, som for øvrig ikke er rettskraftig. Dette kan man like eller mislike, men denne rettstilstanden er det lite å gjøre ved: Den følger direkte av våre internasjonale forpliktelser. Dette innebærer at kampen om ytringsfriheten i dag ikke først og fremst utkjempes for domstolene, men gjennom pressens håndtering av «Vær-varsom-plakaten» og praksis i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Det er derfor avisens redaksjonelle linje, journalistenes etiske standard og pressens selvdømmeordning man må sette fokus på når man skal ta stilling til hvordan ytringsfrihetens kår reelt sett er i Norge i 2004.

I DENNE FORBINDELSE er det flere forhold som fortjener økt oppmerksomhet: Det er faktum at næringslivet i betydelig grad har gått utover sine historiske grenser og har overtatt store deler av kulturlivet, herunder forlag og presse. Det er nå nærmest en selvfølge at det er legitimt for en eier å kunne sette samme avkastningskrav uavhengig om man investerer i næringsliv eller kulturliv. En investering i kulturinstitusjoner som f eks Dagbladet eller Gyldendal skal i prinsippet ha samme avkastning som en investering i Orkla eller Hydro. 12% som minimum, takk! Hva skjer i forlengelsen av dette avkastningskravet? Hva skjer da med den redaksjonelle kvalitet og bredde? Hva skjer da med hensyn til den reelle frihet til redaksjonelle prioriteringer? Hva skjer da med hensyn til valg av presentasjonsform? Kort sagt: Hva skjer med ytringsfrihetens rammevilkår i forlengelsen av kommersialiseringen av kulturlivet? I henhold til Redaktørplakaten har norske redaktører en nærmest ubegrenset redaksjonell frihet i forhold til eierne. Hva hjelper det hvis eierne gjennom et høyt avkastningskrav vanskeliggjør den reelle redaksjonelle frihet og retten til å prioritere noe som kanskje ikke gir et umiddelbart utslag i form av økt opplag eller høyere annonseinntekter? Er det slik at eiernes avkastningskrav på denne indirekte og subtile måte er en trussel mot ytringsfriheten for så vidt gjelder hensynet til mangfold, bredde, nøkternhet og saklighet?

VIDERE MÅ MAN KUNNE spørre om det er slik at grensen mellom ukeblad og avis er blitt visket gradvis mer og mer ut. Har man ikke fått en uheldig dreining fra nyhet/aktualitetsstoff mot mer alminnelig featurestoff? Har man ikke nå - ikke minst i Dagbladet - et utall «bilag», som ikke akkurat tar opp de temaer, spørsmål og diskusjoner som et vitalt demokrati er avhengig av å ha kontinuerlig på dagsorden. Plukk opp Dagbladets utgave hver påskeaften. Det dreier seg om en «hermetikk-avis», som er trykket flere dager i forveien. Denne avisen er til forveksling lik en vanlig utgave som er trykket timer før utgivelsen. Hva sier dette om det generelle innholdet i Dagbladet? For øvrig slår man inn åpne dører ved å påpeke at Dagbladets førstesider i flere år representerer en studie i uvesentligheter og en kilde til kontinuerlig sorgarbeid. Er det ikke en viktig side ved ytringsfriheten at man vektlegger det som har betydning? (For balansens skyld får Dagbladet på den annen side krediteres for en økt prioritering av kronikkstoff, og at Dagbladets lederavdeling kvalifiserer til oppføring på Riksantikvarens gule liste over hva som er verneverdig). Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg avga i mai i år en innstilling, «Rett og rettferdighet», som i punkt 11 behandler mediene. Rettssikkerhetsutvalget pekte på flere forhold som er viktige for pressens utøvelse av ytringsfriheten: Det er et problem at pressen ikke er kritisk nok i forhold til eksklusive kilder. Manglende distanse er en fare for en upartisk nyhetsformidling. Det kan med jevne mellomrom konstateres manglende samsvar mellom mål og midler. Medienes oppslag i enkeltsaker kan både i form, innhold og antall være uforholdsmessig i forhold til de kritikkverdige forhold som påtales. Medienes rolle som «public watchdog» må også omfatte medienes egen virksomhet. Med den maktposisjon mediene i dag har, er det utilfredsstillende at ikke redaksjonene i større grad retter et kritisk blikk på hva som skjer i andre redaksjoner. Det er et gjennomgående problem at dementier/rettelser og beklagelser ikke står i forhold til det opprinnelige oppslaget. Også disse tendenser er utslag av den tiltagende kommersialisering, eller rettere sagt: Mangel på vilje og evne til å ta et oppgjør med disse.

I DAG KAN DET SYNES som om det er NRK som har hatt det største etiske forfallet. Både i NRKs forbrukerprogrammer og i debattprogrammer er det klare eksempler på en helt utillatelig spissing og en mangel på respekt for intervjuobjektet. Dette leder over til en avsluttende kommentar: Mye tyder på at dagens «Vær-varsom-plakat» og PFU-praksis ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for de reelle etiske problemsstillinger. I forlengelsen av Tønne-saken og den knusende kritikken av Dagbladet forsvarte Dagbladet seg med at Norsk Presseforbunds tremannsutvalg ikke hadde knyttet sin kritikk opp mot «Vær-varsom-plakaten». Hvis dette er riktig, er det på høy tid med en kritisk gjennomgang av plakaten, hvor man særlig retter oppmerksomhet på hvilke etiske krav som skal stilles for å beskytte enkeltindivider mot for eksempel uforholdsmessighet mellom oppslag/form og det som kritiseres. Ytringsfriheten trues først og fremst av konsekvensene av en stadig tiltagende kommersialisering. Den presseetiske hverdag i sin alminnelighet og PFU i særdeleshet må i større grad enn i dag ta denne trusselen innover seg - og bekjempe den.