UTGANGSPUNKTET: Slik ser en rettssak uten følelser ut. Her i Frostating lagmannsrett, Trondheim. 
Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX .
UTGANGSPUNKTET: Slik ser en rettssak uten følelser ut. Her i Frostating lagmannsrett, Trondheim. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX .Vis mer

Hva vet vi egentlig om juryordninger?

Det kan være flere innen vårt juridiske system som trenger mer empirisk kunnskap for å unngå å ta beslutninger basert på magefølelser.

html,body { border: 0px; } Skal jurydebatten dreie seg om hvilke politiske partier som er for eller imot ordningen? Eller skal andre debatter styre den, slik som voldtektsdebatten gjorde i fjor sommer, da man fokuserte på juryer preget av «gamle gubber og moralske kjerringer» som kvinnens verste fiende?

Vitnepsykologisk forskning viser at kvinner ikke alltid er «kvinne verst» og at flere aktører enn bare jurymedlemmer trenger mer kunnskap for å kunne vurdere bevis korrekt. Juryordningen lar seg nok ikke reformere med noen enkle grep.

Diskusjonen om endring av juryordning har vært preget av relativt populistiske forklaringer på hvorfor ordningen skal, eller ikke skal, avskaffes. Det er påstått at det er juristene selve som vil kaste ordningen på døren, man også ideologiske perspektiver har blitt tillagt betydning.

Det er påpekt at i saker hvor bevisene er vage, vil juryordningen kunne bidra til en ytterligere stigmatisering av offeret, fordi jurymedlemmene ikke stiller samme krav til bevisene som fagdommerne. Blant annet derfor har vi hatt noen saker i Norge hvor juryens kjennelse ble satt til side av fagdommerne.

Men, hva vet vi egentlig om juryordninger?

Folk som skal vurdere en persons troverdighet, er nokså influert av om det er overensstemmelse mellom de følelsesuttrykk man kan forvente å finne hos for eksempel en voldtatt kvinne, og hennes historie. Dette illustrerer et viktig poeng i debatten: Folk flest har forventninger til hvilke følelser en voldtatt kvinne skal uttrykke for å bli sett på som troverdig og dermed trodd. Men dersom voldtektssaker i det hele tatt kommer opp for retten, skjer det ikke før lenge etterpå. Da kan kvinnen ha fått hjelp til å bearbeide sine følelser hun opplevde i overgrepet.

En konsekvens kan da være at hun ikke gjenopplever og uttrykker de samme følelsene hun hadde den gang når overgrepet skjedde. Hvis offeret ikke har fått hjelp til å bearbeide overgrepet, kan hun ha utviklet ulike former for beskyttelse som kan bidra til at hun opptrer annerledes enn hva vi ville forvente når hun forteller om overgrepet. Faktisk vil det i noen tilfeller være logisk å forvente at offeret opptrådte både kongruent (i overensstemmelse med), nøytralt og inkongruent (ikke i overensstemmelse med) i samme forklaring. Dette er kunnskap som jurymedlemmer og andre aktører i det rettslige apparat bør kjenne til, uavhengig juryordningen.

Ideen om å ha en jury, sammensatt av likemenn, bygger på antagelsen om at juryer er i stand til å ta rasjonelle beslutninger etter å ha vurdert og tatt stilling til bevisene som presenteres i løpet av en rettssak. I en studie fikk derfor et representativt utvalg av jurymedlemmer se en fiktiv rettssak som omhandlet et drap på en kvinne og inneholdt relevante aspekter ved en slik rettssak. De ble deretter bedt om å angi om den mistenkte var skyldig eller ikke på to tidspunkter; før og etter rådslagning. Halvparten av deltagerne fikk beskjed om å begrunne avgjørelsen, halvparten skulle bare levere sin avgjørelse uten noen begrunnelse.

I studien kom det frem at flere av jurymedlemmene brukte irrasjonelle argumenter — for eksempel magefølelsen — for sitt standpunkt. Men et annet resultat viste seg også, som gikk stikk i strid med den omtalte «kvinner er kvinner verst» moralen: Før rådslagningen mente jurykvinnene i vesentlig større grad enn mennene at den mistenkte var skyldig. Etter rådslagningen var forskjellen borte. Det var altså kvinnene som endret ståsted og som således viste åpenhet for argumenter som eventuelt nøytraliserte forutinntatte holdninger.

For det andre viste det seg at grupper som skulle begrunne sin avgjørelse, ikke skilte seg fra grupper som ikke skulle begrunne sin avgjørelse i forhold til om man gikk inn for et skyldig/ikke skyldig beslutning. Det ser således ikke ut som om begrunnelse i seg selv fører til andre vurderinger av skyld, selv om man kan hevde at det generelt sett kan være positivt å la jurymedlemmer bli mer ansvarlige for sine avgjørelser ved å begrunne dem.

Med andre ord; selv om begrunnede avgjørelser har gjennomgått diskusjoner som synes å være mer rasjonelle, betyr det ikke at vi får flere dømte. Derimot overlater man mindre av rettssikkerheten til folks magefølelse når medlemmene pålegges å reflektere over sine overveielser. Dette burde være av interesse i diskusjonen om meddomsrett.

I en studie hvor jurymedlemmer, folk flest og dommere ble vurdert i forhold til sin kunnskap om forskjellige sentrale vitnepsykologiske fenomener, ble et viktig moment avdekket. Selv om dommerstanden hadde noe bedre kunnskap om disse aspektene, viste resultatene at alle tre gruppene hadde store kompetansehull. Med andre ord kan det være flere grupper innen vårt juridiske system som ville trenge mer empirisk belagd kunnskap for å unngå å ta beslutninger basert på magefølelser.

I hvert fall når det gjelder alvorlige feil begått av vitner og parter i deres forklaringer.

Studien viste videre at jurymedlemmenes erfaring som jurymedlemmer ikke påvirket deres kunnskapsnivå om forhold som har relevans i en rettslig sammenheng. Den «alminnelige mann» og jurymedlemmene hadde samme kunnskapsnivå, noe som vel må sies å være viktig når nå juryer skal være representanter for den alminnelige rettsoppfatning.

Interessant nok viste resultatene videre at jurymedlemmene hadde en generelt høyere tiltro til dommere og advokaters kompetanse enn hva dommere hadde til jurymedlemmer og advokater. En sammenligning med amerikanske dommere viste til slutt at våre norske dommere holdt samme kunnskapsnivå som sine amerikanske kollegaer.

Studien understreker at det ikke er kunnskapsnivået i forhold til vitnepsykologiske temaer som skiller ulike rettslige aktører fra hverandre. Med andre ord kan ikke juryordningen avvikles på bakgrunn av slike argument.

For å hindre at stereotyper slår igjennom i rettslige beslutninger, er det viktig at utdannings- og etterutdanningsinstitusjoner integrerer relevant kunnskap i sine programmer og at arbeidsgivere følger dette opp. I diskusjonen om juryordning og meddomsrett er det viktig å vektlegge betydningen av diskusjon og argumentasjon for å bevisstgjøre mangelfull kunnskap og stereotypier for alle involverte aktører. Samtidlig kan vi ikke hive ut juryordningen med argumenter om at juryer har et for dårlig kunnskapsnivå, slik noen jurister har hevdet.

En debatt om juryordningens avskaffelse, modifisering eller bestående, bør tilføres kunnskap om hva vi allerede vet og hva det er — eventuelt ikke er — forskningsmessig konsensus om. Aktørene må søke denne kunnskapen og stille krav til miljøene som forvalter kunnskapen om formidling av denne felleseie. Hvis ikke kan det bli flere som tar beslutninger med magen.