Hva vi fikk av Django Reinhardt

I JANUAR 2004

ser vi at sigøynerkulturen fortsatt kan utløse førstesideoppslag i norske aviser. Samtidig feirer Djangofestivalen 25-års jubileum, til ære for den mest berømte sigøyner noensinne. «Glem ikke hva vi fikk av Django Reinhardt» synger tanta til Beate, men hva fikk vi egentlig?

Historien om sigøynerne har latt seg spore tilbake til Nord-India for 800-1000 år siden. Det antas at grupper fra den aristokratiske kunstner- og krigerkasten la på flukt fra islamske invasjoner fra sør, og rømte vestover mot Europa. De fikk med seg klærne de sto og gikk i, kokekar, smykker, tekstiler, musikkinstrumenter og løsøre. Kanskje hadde de oksekjerrer til transporten. Det viktigste var allikevel det usynlige - språket, et livssyn og en verdensoppfatning. I likhet med andre utvandrere har de siden konservert den opprinnelige kulturen, i ekstrem grad. Å bevege seg inn i dagens sigøynerverden kan derfor oppleves som å være i en annen tid. Selv kaller de seg rom eller sinti, som betyr menneske, og språket er romanés. Som en nomadisk tidsboble har disse få beveget seg rundt på kloden og vært en betydelig kulturell faktor - i særdeleshet om vi tar populasjonen med i betraktning. Sigøynernes nasjon teller fortsatt ikke mer enn 5-6 millioner på verdensbasis, hvorav ca 400 med norsk statsborgerskap.

PÅ TROSS AV AT

det kan virke som om det tradisjonelle sigøynerlivet forvitrer i vår tid, finnes det vitale miljøer der tradisjonene holdes i hevd. En bærebjelke i denne kulturen er musikken, som i århundrer har rukket langt utenfor sigøynernes egne rekker. Det proteksjonistiske skillet mellom rom og gadjé (ikke-sigøynere) har vært forutsetningen for å kunne bevare sigøynernes egenart, men musikken kjenner ingen grenser, og noen ganger kan også påvirkningen gå den andre veien. Med Django fikk jazzen et brohode i Europa, og siden da har det utviklet seg et frodig jazzmiljø i sigøynerverdenen. På samme måte som jazzen i USA ble utviklet av de undertrykte fargede, har sigøynerjazzen gitt stemme til en minoritet i en presset situasjon: sigøynerne hadde også sitt Holocaust, og 500 000 roma ble drept i konsentrasjonsleirene.

I dette miljøet har den franske gitaristen Django Reinhardt (1910 -1953) hovedrollen. Som følge av en brannskade mistet han to fingre på venstre hånd, men overvant sitt handicap og utviklet en ekspressiv og virtuos spillestil med en lyrisk undertone. Han var også en glimrende komponist (uten å kunne noter), brukbar maler, entusiastisk fluefisker og kretsmester i biljard. Hans legendariske Quintet du Hot Club de France ble en umiddelbar suksess i 1934, og hadde seks år i kreativ erupsjon. Men Django var en søkende musiker og ble bopper etter krigen. Dette falt tradisjonalistene tungt for brystet, men i sigøynernes egen verden har Django en nesten helgenaktig status. Han ga aldri slipp på rom-folkets verdier som frihetslengsel, selvstendighetstrang, øyeblikkets tilstedeværelse og forakt for gadjé autoritet. Fra utsiden fremsto han som en overtroisk og bohem analfabet - eksotisk, men upraktisk og arrogant. Det kostet ham muligheten for en internasjonal superkarriere, og etter hans premature død skulle det det gå 25 år før støyen omkring Djangos person stilnet, og musikken hans fikk sin renessanse.

PÅ TAMPEN AV

70-tallet blåste den franske gitaristen Raphaël Faÿs nytt liv i djangomusikken med sin ny-enkle og tradisjonsbevisste sigøynerjazz. Han hadde studert de gamle mestere og funnet tilbake til plekterteknikk og instrumentvalg fra tiden før elgitaren. I motsetning til Django spilte han åpenlyst på sin etnisitet. Dessuten dyrket han systematisk repertoaret fra den franske hotkvintetten - originalt i sin åpenbare uoriginalitet. I sum hadde Raphaël Faÿs nydefinert sigøynerjazzen som genre, og som en av de første fikk han gjennomslag for dette i det hvite storsamfunnet. Etter ham fulgte mange andre.

New Orleans-inspirert tradjazz hadde vært nærmest enerådende på 70-tallet, men her kom det en genuin europeisk jazzdialekt som fremsto som helstøpt og alternativ, og med solid lokal forankring. Der tradjazzen trakk veksler på afro-amerikansk blues, negro spirituals, gospels, marching bands, osv, tar sigøynerjazzen i bruk europeiske kilder som den klassiske kunstmusikken (i særdelsehet impresjonistene), musettevalser, samt importerte rytmer som tango og bolero, etterhvert også bossa nova, og ikke minst sigøynernes egen folkemusikk. Forskjellen som ligger i selve soundet av strenginstrumenter i motsetning til de amerikanske blåser-baserte ensemblene er selvsagt det mest iørefallende, men egentlig av overflatisk karakter. Django selv så stort på det; «jazz er en slags sigøynermusikk!».

FLERE AV SJANGERENS

pionerer er nå gjenstand for nyutgivelse på CD til glede for nye lyttere. Ikke minst Robert Normann, men også brødrene Matelo og Baro Ferret, Henri Crolla, Oscar Alemán, og Luciano Zuccheri (de var alle gitarister) høster nå internasjonal anerkjennelse på linje med sine mest berømte samtidige, som fiolinistene Stéphane Grappelli og Svend Asmussen. Sistnevnte er nå bransjens oldermann (1916 -) og fortsatt aktiv. For gitarister har Django Reinhardt blitt et ikon og en inspirasjon uansett genre. Både Jimi Hendrix, John Williams og Willie Nelson har uttalt sin beundring for den geniale manouche.

Dagens django-influerte jazzmiljø er blitt betydelig både i volum, kvalitet og bredde. Spennvidden mellom musikerne er svimlende; fra tradisjonalister til avantgardister, og ukentlig debuterer et nytt stringswing-band på CD. Det utgis en håndfull fanziner, og omtrent annenhver uke er det en djangofestival et eller annet sted på kloden. De to største er i Paris og New York, men den norske festivalen har lengst fartstid av dem alle: 25-års jubileum nå i januar. I de senere årene har vi også fått en avlegger i Sigøynerfestivalen som arrangeres i Oslo hver høst. Sammen med internett er disse festivalene rundt om i verden hovedarena for å holde seg oppdatert på musikken, bytte instrumenter eller plater, eller kanskje finne noen å spille sammen med.

I LØPET AV 25 ÅR

har djangomusikken vokst seg fra å være en fransk subkultur til å bli et europeisk fenomen, og er nå iferd med å slå ut i full blomst som en internasjonal trend. La oss fare lett over og forbi de mange kopistene, og låne øre til de genuint kreative - og håpe at de vil fortsette å forundre oss. De beste utøverne er fortsatt unge, som gitaristene Jimmi Rosenberg, Bireli Lagrene, Dorado Schmitt, Stochelo Rosenberg, Boulou Ferré og Angelo Debarre, og fiolinistene Florin Niculescu, Didier Lockwood og Ola Kvernberg. Det betyr at det heldivis er umulig å forutsi stringswing-musikkens fremtid, og det ligger i dens natur å være i evig forandring.

Mens Armstrong, Parker og Coltrane fikk sine kopister og epigoner i sin samtid, får Django sine nå. Man kan spekulere; dersom Django hadde vært amerikaner, ville djangomusikken ha blomstret - og avblomstret - på femtitallet?