Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva vi trenger

AV OG TIL må man stille spørsmål som kan rive alt vekk under føttene. Det kommer et øyeblikk hvor det ikke kan holdes tilbake. Det kjennes påtrengende og nødvendig. Det er ingen vei tilbake. Spørsmålet må bare stilles.

En vinterdag på det nye kontoret mitt (i sjette etasje på Filmens hus, kontor nummer 6 i Norsk filmfonds lokaler) falt det, plutselig får jeg si, et sånt spørsmål rett ned i meg, mens jeg satt ved kontorpulten og klåfingra forsøkte å knekke koden til den forrige langfilmkonsulentens telefonsvarer. Trenger vi egentlig norsk film? Spørsmålet gjorde meg umiddelbart urolig.

Det er ikke til å komme fra at norsk films historie er preget av en grunnleggende tvil. De siste åra har den norske filmbransjen fått indikasjoner på at det norske kinopublikummet gjerne vil se norsk film. At de i visse tilfeller foretrekker å se norsk film. Er dette fordi norske filmer er blitt mye bedre? Er det fordi vi i en globalisert medieverden har behov for å se lokale historier? Filmer som spesifikt peker på vår lokale virkelighet, vår verden, her, nå? Vender vi oss til filmen fordi den er et medium som definerer oss som masse, et folk samlet i et mørkt lokale med blikkene vendt mot et lysende speil av virkeligheten?

Er dette svar på spørsmålet? Vi trenger å lage norsk film fordi folk vil gå å se den.

Vi trenger norsk film fordi vi trenger å forstå den norske virkeligheten. Vi trenger norsk film for å forstå oss selv. Det er vel ok, tenkte jeg. Men er det nok? Blir jeg mindre urolig av det?

HISTORISK SETT har det ikke vært all verdens støtte å hente til den norske filmen fra det etablerte kulturlivet. I grenselandet mellom underholdningsbransjen og kulturlivet har det flakset en nærsynt, dumdristig filmfugl, den har flydd vill, funnet sølv, styrtet og flakset videre, til medienes vekselsvise beundring og forakt. Bare i liten grad har filmskaperne fra forrige århundre klart å vekke interessen til det konservative kulturlivet og de bevilgende myndigheter. Det er lenge siden Kjartan Fløgstad i essaysamlingen Loven vest for Pecos med betimelig presisjon skrev følgende: «I synet på den industrialiserte populærkulturen har kulturkonservatisme og kulturradikalisme funne kverandre i eit samstemmig humanistisk svartsyn.» Men betyr det noe at kultureliten ikke tar norsk film på alvor? Trenger norsk film egentlig kultureliten? Med enkelte hederlige unntak må vi uansett slå fast at det er en påfallende intellektuell taushet omkring den norske filmen. Kritikerne, essayistene, forfatterne, politikerne, de samfunnsengasjerte debattantene gir kanskje blaffen i norsk film. Men slik ser jeg det: En filmkultur uten en oppegående debatt omkring seg er svakere enn den bør være. Og en kultur som ikke er på nett med den nasjonale filmen har mistet førstehåndskontakt med det viktigste kulturutrykket i den teknologiske tidsalderen.

FILM ER KOLLEKTIV erfaring, massens blikk på seg selv. Vi sitter i kinosalen og stirrer på remser av bilder som sier eller motsier noe om de bildene vi har laget om oss selv. Nasjonale og lokale filmkulturer finnes fordi vi i kinosalen leter etter bilder av oss selv. Vi vil ha nasjonale selvbilder, forbilder, motbilder, antibilder. Den filmen som ikke forholder seg til publikummet som en masse har et stort problem.

Likefullt er det håpløst defensivt å tro at veien til massenes hjerter er et minste felles multiplum av kollektive klisjeer. Ofte viser det seg at «statistiske beregninger» av publikums interesser mislykkes og at personlige, lokale visjoner har større gjennomslagskraft og evne til å nå gjennom hos sitt publikum. Filmer som Monstertorsdag , Uno eller dokumetaren Tadra- i går ble jeg tater , har alle klart å skape bilder som er nasjonale i den forstand at de med stort dramatisk nærvær går inn i noen undersøkelser om hva det vil si å leve i dette landet. Rotløshet, lengsel, samhørighet, svik, er noen stikkord som kanskje kunne brukes på disse filmene, men viktigere enn forsøk på å sette likhetstegn mellom veldig ulike produksjoner er det at alle disse filmene har skapt vesentlige bilder for oss gjennom å følge personlige visjoner.

SELV OM DET ER viktig å slå fast at besøkstall ikke er det eneste som avgjør en films suksess, kan det være lurt å se på de filmene som med all mulig tydelighet har gått hjem hos et stort norsk publikum. (For enkelthets skyld vil jeg i denne sammenheng holde barnefilmene utenfor, men i prinsippet tror jeg det samme vil gjelde her.) Filmene om Elling og en film som Buddy i mediene har vært omtalt som en del av en «feelgood»-bølge, men jeg tror ikke dette har vært avgjørende for filmenes publikumsmagnetisme.

Den amerikanske filmens voldsomme gjennomslagskraft er tett knyttet opp til en representativ ikonografi, eller en evne til å finne typer som det er lett å identifisere seg med, ikke fordi livene deres ligner på våre, men fordi taxisjåføren eller den lovløse cowboyen på det gitte tidspunktet gir et utrykk for publikums kollektive mytologi. I denne sammenhengen er Elling interessant, ikke fordi han gir utrykk for en publikums ønskedrøm, men fordi han stiller oss ansikt til ansikt med muligheten til å forsone oss med vår egen tilkortkommenhet og beklemmende redsel for omverden.

DET HAR VÆRT innvendt mot denne nye bølgen av norsk film at den i overdreven grad har vært fokusert på unge menn som prøver å finne seg selv. I filmer som Hawaii, Oslo og Monstertorsdag ser vi likevel et bredere nedslag i dette urolige feltet av moderne selvforståelse. I Monstertorsdag veksler fortellingen mellom Karen og Evens perspektiver og forventninger. Det er en fin, urolig optimisme i filmen som burde gitt den et enda større publikum. At den unge mannens dilemmaer kanskje er et litt for snevert nedslagsfelt for en hel filmbransje tror jeg ingen er uenig i. Jeg er likevel mer opptatt av at de nye norske filmene faktisk har klart å definere noen filmkarakterer som oppleves som viktige og relevante for et stort kinopublikum.

SÅ HVA SLAGS FILMER skal vi lage for å holde på publikum, for å gjøre norske filmer enda bedre? I Godars klassiker Le mèmpris er det en heftig krangel mellom regissøren (som vil filme Homers Odysseen) og produsenten (som vil ha flere havfruer opp på lerretet). Manuskriptforfatteren står, typisk nok, tvilende midt i mellom. Så hva blir det til? Homer eller havfruer? Konflikten utspiller seg ikke lenger mellom den kunstneriske filmen på den ene siden og den kommersielle på den andre. Det er et publikum til begge deler. Norsk film må ikke være redd for å lage kompromissløse filmer; radikalt kunstneriske filmer og sterke kommersielle publikumsmagneter.

Det finnes i det norske filmlandskapet opplagt rom for dristigere og mer tilspissede undersøkelser, fortellinger som er frekkere, mer oppfinnsomme og har større vågemot enn filmene fra den første generasjonen i det nye årtusenet har klart å framvise. Et forbedringspotensial er tilstede i alle de norske filmene fra de siste årene. Det er fremdeles et stykke igjen før norsk film befinner seg på et høyt skandinavisk nivå, men potensialet, talentene, viljen er der.

SVARET PÅ DET påtrengende spørsmålet, trenger vi egentlig norsk film, er ikke et entydig, seiersikkert ja, men kanskje ligger det en kvalitet i at man ikke er skråsikker, at man søker seg fram, leter etter løsninger, prøver å finne metoder for å lage filmer som berører, og i et vilt øyeblikk faktisk tror på at akkurat denne filmen kan løfte verden ut av seg selv og gi det mangehodete publikumsdyret i mørket en felles odyssé av lyspunkter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media