Hva vil de rødgrønne med FN og NATO?

To av tre partier i det sosialistiske regjeringsalternativet er i mot støtte til NATO- og EU-operasjoner. AP er bekymringsfult taust.

I DAG MØTES FNs generalsekretær og lederne for regionale organisasjoner for å diskutere global sikkerhet. Dersom FN skal lykkes i å møte nye sikkerhetstrusler og utviklingsutfordringer, trengs mer samarbeid med organisasjoner som NATO og EU. I Norge er det bred politisk enighet om at norsk innsats i NATO og norsk støtte til EU-innsats også er bidrag til et mer effektivt FN. For AP må det være problematisk at unntakene er Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet - to av tre partier i det sosialistiske regjeringsalternativet. Mange snakker om et FN i krise, men etterspørselen etter FN-innsats har kanskje aldri vært større enn nå. Det gjelder innen fredsbevaring, støtte til administrasjon av svake stater, valgprosesser, menneskerettighetstiltak, utviklingsinnsats og humanitær hjelp. Til tross for dette omfattende engasjementet, erkjenner FN-ledelsen at de globale sikkerhets- og utviklingsproblemene er for omfattende til at FN kan håndtere dem alene. FNs store fortrinn er at organisasjonen har legitimitet, inkludert det folkerettslige monopol på å gi mandat til offensiv militær maktbruk. Legitimiteten skyldes til dels at nesten alle stater er medlemmer av FN. Men denne brede medlemsmassen kan også være en svakhet. Det kan bli vanskelig å oppnå enighet om viktige spørsmål, organisasjonen preges av unødvendig byråkrati - og mange medlemsstater har lite å rose seg av når det gjelder demokrati, menneskerettigheter og økonomisk og sosial utvikling. Skal man gjøre FN mer effektivt, kreves både vilje til å erkjenne FNs svakheter og til å bøte på svakhetene. Det holder ikke med generelle besvergelser om at FN er viktig, slik det ofte er tendenser til i norsk FN-debatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I SEPTEMBER møtes verdens stats- og regjeringssjefer til toppmøte i New York for å ta stilling til omfattende reform av FN-systemet. De fleste reformforslagene ble fremlagt av det høynivåpanel som generalsekretær Kofi Annan satte ned i 2003, og hvor bl.a. Gro Harlem Brundtland var medlem. En av panelets vurderinger var at FN må styrke og formalisere samarbeidet med regionale organisasjoner om sivil og militær innsats i fredsoperasjoner. Panelet gav sterk støtte til fredsbevarende operasjoner i regi av organisasjoner som NATO, og mente bl.a. at NATO kan spille en viktig rolle i å lære opp og utstyre mindre ressurssterke regionale organisasjoner og stater. Generalsekretær Kofi Annan har fulgt opp panelets anbefalinger. Han skriver i sin reformrapport til toppmøtet i september at dagens sikkerhetsproblemer må møtes både med utviklingsinnsats og gjennom å styrke militær og sivil konflikthåndtering. Han fastslår i denne sammenheng at FN ikke må konkurrere med «de beundringsverdige tiltak i regi av regionale organisasjoner», men tvert imot samarbeide med disse. Han tar til orde for forutsigbare og troverdige partnerskap mellom FN og regionale organisasjoner. Regionale organisasjoner har ofte vist seg å opptre raskere enn FN. Både NATO og EU har etablert hurtigreaksjons-styrker for fredsbevaring. Den afrikanske union utvikler nå tilsvarende kapasiteter. Dette er kapasiteter som FN ønsker velkommen. Organisasjonen av vestafrikanske stater, Ecowas, spilte en viktig rolle i Liberia og Elfenbenskysten før FN overtok. Norge skal nå inngå en samarbeidsavtale med Ecowas for å bidra til å styrke organisasjonens evne til fredsbevaring. En tilsvarende samarbeidsavtale skal fra norsk side inngås med Den afrikanske union (AU), som har viktige operasjoner i Burundi, Sudan og Somalia. Norge skal i samspill med AU også etablere et afrikansk opplæringsprogram for sivile aktører i fredsbevarende operasjoner.

STØTTE TIL Å styrke regionale organisasjoner i Afrika er viktig, ikke minst fordi dette kontinentet er så sterkt rammet av konflikter. For Norge er likevel EU og NATO de viktigste regionale aktører når det gjelder å bidra til et sterkere FN. Det har lenge vært et samspill mellom FN, EU og NATO på Balkan. NATOs stabiliseringsnærvær i Afghanistan og opplæring av sikkerhetspersonell i Irak er eksempler på NATO-innsats med mandat fra FN og som spiller en viktig støtterolle for FNs bredere arbeid for fred og sikkerhet. Også EU har utviklet evne til å gjennomføre fredsbevarende operasjoner, slik som da EU på seg å etablere FN-operasjonen i Kongo i 2003. Og senest i juni i år gikk NATO og EU sammen om å bistå AUs fredsoperasjon i Darfur i Sudan. Dette er en utvikling som har hatt Norges fulle støtte. Som NATO-medlem ligger vi langt fremme i å bidra med relevante kapasiteter i NATO-operasjoner. Vi skal også bidra til EUs innsatsstyrke sammen med Sverige og Finland. Dette er ikke bare et spørsmål om å styrke transatlantisk og europeisk samarbeid. Det er i dagens konfliktherjede verden et spørsmål om å styrke verdenssamfunnets evne til konflikthåndtering. Hvis norsk støtte til FN skal være mer enn velmente hurrarop, må vi også bidra til å styrke de kapasiteter som FN er avhengig av. Det er kapasiteter som bl.a. utvikles i organisasjoner som NATO og EU. Med andre ord: Skal Norge satse på FN, må vi også være villige til å bidra til at organisasjoner som NATO og EU kan gjennomføre operasjoner på FNs vegne. Et viktig spørsmål er hvordan en regjering der Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fikk en hånd på rattet i utenrikspolitikken, ville forholde seg. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har ved forskjellige anledninger strittet imot norsk støtte til NATO- og EU-operasjoner. Ingen forventer at Sosialistisk Venstreparti skal gjøre alvor av sitt ønske om å melde Norge ut av NATO. Men kan vi forvente at de vil gjøre alvor av NATO - som en viktig støttespiller for FN? Partiet har gått mot aktiv norsk deltagelse i NATO-operasjoner. Både Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er aktive motstandere av norsk støtte til EU-innsats av den type EU gjorde på vegne av FN i Kongo og nå gjør for AU i Sudan.

FN OG VÅR globale sikkerhet trenger aktiv støtte fra organisasjoner som NATO og EU. I norsk utenrikspolitikk har det vært bred enighet om å støtte NATO- og EU-innsats til beste for FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet. De to unntakspartiene er Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Det er disse to partiene dagens Arbeiderparti ønsker å ha med seg i utformingen av norsk utenrikspolitikk. Men det er taust om hvilke utenrikspolitiske konsekvenser dette partnervalget skal få, bortsett fra at Sosialistisk Venstreparti har lovet en helt annen norsk utenrikspolitikk. Tausheten fra Ap etterlater en bekymringsfull uklarhet om hva det sosialistiske regjeringsalternativet mener om norsk innsats for FN og global sikkerhet.