NYRADDIS: Internasjonalt solidarisk orientert og med radikal fordelingspolitikk. Kan vi kalle Yahya Hassan en nyraddis? Foto: Lars Eivind Bones / DAGBLADET
NYRADDIS: Internasjonalt solidarisk orientert og med radikal fordelingspolitikk. Kan vi kalle Yahya Hassan en nyraddis? Foto: Lars Eivind Bones / DAGBLADETVis mer

Hva vil denne karen?

Dikterfenomenet Yahya Hassan melder seg på i dansk politikk. Som provokatør.

Kommentar

«Kommer du til Danmark skal du arbejde», fortalte en streng, sosialdemokratisk statsminister Helle Thorning Schmidt meg fra en reklameplakat i et busskur utenfor Legoland i påsken. Jeg trodde det var greit å komme dit på ferie, men ok. Idyllen må vike nå som det snart er det tid for utlysning av nyvalg i Danmark. Da blomstrer det politiske debattklimaet i kapp med vårblomstene på en måte som ville gitt en en svenske allergisk sjokk, og fått selv en dannet norsk høyremann/kvinne til å rødme.

Alle politiske bevegelser må orientere seg og posisjonere seg i forhold til sine omgivelser, og det er vel derfor det nye initiativet som dikteren Yahya Hassan har meldt seg på har tatt det litt forvirrende navnet Nationalpartiet. Ethvert nytt, politisk initiativ i Danmark må antakelig ta utgansgspunkt i dette: at det er for dansker, og sverger troskap til det danske.

På en forbløffende pressekonferanse før helgen lanserte Yahya Hassan sitt politiske kandidatur, og holdt en times politisk appell - et slags manifest - hvor han utdypet sitt politiske program.

Før jeg hørte talen hadde jeg tenkt til å skrive noe slikt som at ingen dikter bør bli politiker, og ingen politiker bør bli dikter. Om farene ved «poetokratiet», og liknende. Men det er vanskelig å ikke bli overrumplet av mannens retoriske slagkraft. Å avskrive ham som kraft i dansk politikk er det vel antakelig ingen av hans politiske motstandere som innerst inne tør å gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også i en skandinavisk kontekst er han interessant. Hvilke andre radikale demokratiske bevegelser kjenner vi til som har sitt utgangspunkt i innvandrermiljøer?

Budskapet hans er ganske oversiktlig, særlig hvis man kjenner ham litt fra før - og det er det mange som gjør. Hassan er noe så sjelden som en ung dikterkjendis. I diktsamlingen sin tok han et oppgjør med hykleriet og dobbeltmoralen som «hans egne» i innvandrermiljøene bruker for å dekke over og unnskylde kvinnediskriminering, vold og undertrykkelse. Det er også grunnsteinen i Nationalpartiet. «Vi er fellesverdiene, det danske språket og tradisjonen. Vi er nasjonens parti.» Mellom «islamistene og islamofobene», i et «multietnisk, multiseksuelt» inkluderende samfunn.

Det er enkelt å plukke sitater: «I Danmark kan vi forstå stress på arbeidsplassen, og stress ved å være foreldre, men vi kan ikke forså krigstraumer, eller hva det vil si å grave små barn opp av ruiner.» Nationalpartiet vil altså øke antallet flyktninger, vel å merke fra områder hvor danske eller allierte soldater selv har skyld i flyktningestrømmene. De vil ha en sterk fordelingspolitikk og velferdsstat.

Når det gjelder ytringsfrihet har han et litt merkelig resonnement. Han mener han vil utvide ytringsfriheten fordi han vil la folk få kritisere ytringsfriheten, og målbærer en i beste fall skummel realisme når han sier: «hvis vi vil bekjempe islamistene, så må vi forvente at islamistene vil bekjempe oss. Og det vil ikke skje på like vilkår, det er ikke en håndballkamp.»

Hans siste poeng, som han brukte store deler av lanseringstalen på, er at islam framstilles som en historisk endimensjonal og åndsfattig kulturtradisjon hvor det ikke er rom for tolkning og stor takhøyde. Dette er feil, mener han, og vil ha undervisning om islam ut av koranskolene - og inn i folkeskolen.

Har dette appell? Etter at Yahya Hassan meldte seg skal Nationalpartiet ha klart å samle tilstrekkelig antall underskrifter for å kunne stille i folketingsvalget.

Men fallgrubene er mange, for eksempel når Yahya Hassan på Facebook vil vise at han er imot konsverativ bluferdighet - og kjekke seg litt samtidig: «Alle kvinder kan altid skrive til mig i indbakken hvis de har brug for et kompliment. Med mig i Nationalpartiet vil vi også kæmpe for alle kvinders ret til at være smukke og dejlige.»

Eller som når han i talen sin sier at araberne (også et semittisk folk) opplever det samme som jødene før 2. verdenskrig, og kaller antisemittismen et europeisk fenomen. Det er en hårreisende overdrivelse. Hvis han virkelig blir politiker, så blir det som provokatør. Eller skal vi si nyraddis?