Hva vil kritikerne?

«Det er som om norske litteraturkritikere ikke tar inn over seg hvilket rom de faktisk opererer innenfor, nemlig den litterære offentlighet.»

En ny bokhøst er i gang, og vi kan se fram mot noen måneder der litteraturdekningen langt på vei vil dominere avisenes kultursider. Flommen av forfatterintervjuer, forhåndsomtaler og bokanmeldelser synes bare å øke år for år, selvfølgelig ikke helt uten fornøyelse for oss som arbeider i bokbransjen.

Det skulle med andre ord ikke være noe å si på interessen for litteratur, bøker og forfattere blant det lesende folk der ute. Det merker også vi som med jevne mellomrom arrangerer debutantkvelder, opplesninger og andre former for litteraturevenementer. Publikumsoppslutningen er stor, stabil og på ingen måter minkende. Snarere tvert imot.

Midt oppe i all denne litteraturinteressen er det likevel et stort paradoks som melder seg. For samtidig med at stadig flere forfattere, og da særlig de unge, er blitt seg svært bevisst hvilken rolle de inntar i offentligheten - og ikke minst hvordan de skal bruke denne rollen til egen nytte - synes den stikk motsatte utviklingen å være tilfelle blant norske litteraturkritikere. For ordens skyld tenker jeg i denne sammenheng på de kritikerne som opererer i dags- og ukepressen. Med andre ord den formen for litteraturkritikk som de fleste lesere har et forhold til.

Min påstand er at det i takt med akademiseringen av kritikergjerningen er som om viljen og evnen til å opptre som premissleverandører i den offentlige litteratur- og kulturdebatt er blitt stadig svakere blant de samme kritikere. Det er som om norske litteraturkritikere ikke tar inn over seg hvilket rom de faktisk opererer innenfor, nemlig den litterære offentlighet.

Og da med like stor vekt på ordet litterære og ordet offentlighet.

Jeg mener dette i bunn og grunn handler om manglende rolleforståelse.

Min neste påstand blir derfor at enhver som vil inneha rollen som et medlem av den litterære offentlighet har noen plikter. Blant de viktigste pliktene er, slik jeg ser det, å skape debatt, å ta standpunkt og å målbære holdninger. Kall det gjerne å kommunisere med leseren.

Det må kunne kalles et faresignal når jeg, en relativt profesjonell og kompetent leser av bokanmeldelser, etter å ha gjort meg ferdig med dagens bokanmeldelser i de aller fleste tilfeller sitter igjen med følelsen av å ha lest en bunke ganske slappe konsulentuttalelser, snarere enn virkelig profilerte og meningsbærende kritikker. Det er noe av bakgrunnen for at jeg mener dagens litteraturkritikere svikter sine forpliktelser som medlemmer av den litterære offentlighet.

De siste ukenes debatt om rolleblandingen mellom forfatter- og kritikergjerningen er som så ofte før en personfokusert avsporing fra hovedsaken. Det er ikke eventuelle personlige motiver som avgjør om en litteraturkritikk er god eller dårlig.

Jeg er klar over at det finnes noen viktige argumenter for at det er blitt - og ifølge mange må være - så slappe tilstander innenfor norsk litteraturkritikk.

Det første og absolutt mest populære argumentet er den gode, gamle temperaturmåleren på det norske intellektuelle klima - nemlig den generelle kulturpessimismen. Kulturpessimismen er en komfortabel, trygg og lun posisjon å innta. Da risikerer du nemlig aldri å få dine meninger justert. Tvert imot, alle slags utviklingstrekk lar seg med den største letthet passe inn i forutinntatthetens mønster. Pessimisten får jo som kjent alltid rett til slutt. I dette tilfellet arter kulturpessimismen seg som aggresjon mot journalistikken og alt dens vesen. «Vi får ikke plass, vi blir redigert, vi kveles av store titler og enda større bilder,» lyder veropene fra de store avisenes tapre penneknekter. Noe som selvfølgelig langt på vei er riktig, men som samtidig er en totalt ufruktbar påstand. For det har jo ingen mening å skrive i en stor avis hvis du ikke samtidig aksepterer og innstiller deg på at en avis blir redigert etter nettopp journalistiske prinsipper og prioriteringer. Så lenge man som avismedarbeider gjør det til et poeng å argumentere mot journalistikken, gjør man det unektelig ganske vanskelig for seg selv. Ja, man kan faktisk bli pessimist av mindre.

Min oppfordring blir derfor at norske litteraturkritikere i stedet for å se seg blinde på journalistikkens begrensninger, får øynene opp for dens muligheter.

Jeg etterlyser altså litteraturkritikk som skaper debatt, som tar standpunkt og som målbærer holdninger. Jeg etterlyser litteraturkritikere som vil være premissleverandører i den offentlige samtalen, som er bevisste på og føler seg forpliktet overfor sin rolle som kulturelle formidlere. Altså akkurat de samme krav og forventninger vi stiller til god kulturjournalistikk og gode kulturjournalister.

Men for å være en god kulturjournalist, må du selvfølgelig kunne tenke journalistisk. Ja, ikke bare tenke det, men ville det, ønske det og faktisk gjøre det. Gjøre det journalistisk.

Jeg tror at norske litteraturkritikere som virkelig griper alle de mulighetene det ligger i å beherske og benytte seg av journalistiske virkemidler i sitt kritiske arbeid, vil oppleve at det på ingen måter virker hemmende for deres kritiske virke. Snarere tvert imot - med bare litt vilje til en tilpasning av sine språklige virkemidler vil de raskt kunne oppdage at en godt skrevet bokanmeldelse faktisk har de beste forutsetninger til å trenge igjennom, få oppmerksomhet, vekke debatt, være viktig. Spille en rolle. Slik også kritikeren selv kan.

Jeg vet av egen erfaring at hvis det er noe avisene trenger, etterspør og svært gjerne prioriterer, så er det nettopp kritikk og kritikere som fungerer på denne måten. Og det er etter mitt syn et svært godt argument mot kulturpessimismen.

Kritikkens funksjon henger selvfølgelig nøye sammen med dens form. Lederen i Forfatterforeningen, Geir Pollen, er blant dem som har etterlyst en mindre innholdsorientert litteraturkritikk. I forbindelse med mottakelsen av sin siste roman, «Når den gule solen brenner», har han beklaget seg over hvordan kritikerne ikke klarte å skille mellom forfatteren og hans litterære subjekt. Dette viser at kritikken ikke evner å se på teksten som en kunstgjenstand, noe som igjen viser at kritikerne ikke har grep om den moderne romanen, den romanen som nekter å fortelle en historie, mener Pollen. Han mener for øvrig også det er skremmende at Lars Saabye Christensens roman «Halvbroren» ikke har fått en eneste dårlig anmeldelse. Det er i og for seg et godt poeng. Faktisk et godt journalistisk poeng. Et enda bedre poeng, som ingen har grepet fatt i, er at Pollen senest under en debatt om nettopp litteraturkritikk på Kunstnernes Hus i forrige måned kunne fortelle at han ikke hadde sett noen grunn til selv å lese «Halvbroren».

Lederen i Den norske Forfatterforening forteller altså den norske offentligheten at han ikke gidder å lese en norsk roman som har vunnet Nordisk Råds litteraturpris! En roman skrevet av et av hans egne medlemmer. Kan det være fordi boka er episk, kanskje?

Men for å vende tilbake til Pollens eget poeng: Selvfølgelig skal vi også ha en kritikk som fungerer estetisk, som behersker formen og ikke bare innholdet. Behersker man det estetiske, behersker man også formen. Debatt om litteraturkritikk blir da også lett en debatt om form. Som oftest betyr det en debatt om forfattere som føler seg misforstått, undervurdert, oversett eller dårlig lest, og som på den bakgrunn kommer med generelle betraktninger om litteraturkritikkens dårlige form. Men denne forfatternes misnøye med litteraturkritikken er en permanent tilstand, og en debatt om kritikken vil aldri komme noen vei hvis den bare skal handle om dens form. Det er derfor jeg gjerne ser en debatt som i sterkere grad handler om kritikkens funksjon.

For behersker man i tillegg til formen også funksjonen, ja da får jo nettopp formen en funksjon. Det er slik god litteraturkritikk bør være. Og det er slik gode litteraturkritikere bør tenke rundt sin egen rolle som aktører i den litterære offentlighet.