KREVER SVAR: Den norske regjeringen, her ved statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende, har lovet det norske folk nye ideer og bedre løsninger. Tiden er inne for svar på hva som nå vil være regjeringens nye linje, skriver artikkelforfatteren.   
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
KREVER SVAR: Den norske regjeringen, her ved statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende, har lovet det norske folk nye ideer og bedre løsninger. Tiden er inne for svar på hva som nå vil være regjeringens nye linje, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Hva vil regjeringen i Midtøsten?

Skal vi fortsette å betale forhandlingenes pris, spør Liv Tørres.

Debattinnlegg

Israel har nå suspendert de amerikansk-ledede forhandlingene med palestinerne som en reaksjon på Hamas og Fatahs forsoningsavtale. Prisen for palestinerne, etter 20 år med forhandlinger uten en avtale, har etterhvert blitt svært høy. Ingen utsikter til en stat, palestinsk splittelse, som nå ser ut til å ha tatt skritt mot forsoning, tusenvis av israelske bosettinger på palestinsk land, en mur som skjærer tvers igjennom palestinsk landskap og de facto palestinske gettoer under israelsk suverenitet. Nå bør spørsmålet melde seg: Hva skal være Norges linje nå?

Oslo-avtalen skulle være starten på slutten på okkupasjonen. Vi var mange som håpet og trodde det. Ideen om en palestinsk stat fikk aksept i store deler av verden. Men fredsprosessen kom til å utvikle seg til en ny form for okkupasjonsregime. Uten direkte israelsk ansvar for den okkuperte befolkningens ve og vel, men med et palestinsk selvstyre underlagt okkupasjonsmaktens betingelser. Uten suverenitet, men med innskrenket rett til å styre innenfor avgrensede gettoer, bak murer, ekspanderende bosetterkolonier og segregerte veisystemer. Uten råderett over naturressurser, grenser og nasjonal økonomi. En rettslig og politisk limbo der det tilsynelatende ikke er noen vei tilbake, men heller ingen vei fram.

Det internasjonale samfunn har investert tung politisk kapital og et stort antall milliarder kroner i det som skulle være et freds- og institusjonsbyggingsprosjekt. Norge har ikke en hvilken som helst rolle i dette spørsmålet. Norge leder giverlandsgruppen som siden Oslo-avtalen har sørget for finansiering til å bygge de palestinske institusjonene. I fjor uttalte daværende utenriksminister Espen Barth Eide at det etter 20 år var nødvendig å stille spørsmål om veien videre dersom en fredsløsning ikke lenger er realistisk. Så kom Kerry på banen med sitt forhandlingsinitiativ. Eide og etterfølger Børge Brende har siden «støttet opp om prosessen».

Nå har prosessen igjen gått i stå. Imens fortsetter bosettinger å bygges, og dermed undergraves sakte, men sikkert mulighetene for en palestinsk stat. Palestinerne har meldt at de vil gå til FN og be om å bli en del av alle internasjonale avtaler som til slutt kan gjøre Palestina til en de facto stat.

Forrige ukes avtale mellom Hamas og Fatah kom overraskende på mange. Israel krever at Abbas må velge mellom forsoning med Hamas og fredsprosessen, og israelske myndigheter svarte derfor på forsoningsavtalen med å suspendere forhandlingene. Amerikanerne har den holdningen at forsoningsavtalen kan være ødeleggende for forhandlinger. EU ønsker forsoningsavtalen velkommen som et viktig element i en framtidig tostatsløsning. Norsk politikk har tidligere vært at en fredsavtale som utelukker 1,7 millioner av Palestinas befolkning (i Gaza) er uakseptabelt, og at palestinerne derfor må forsones. Hva mener Norge nå?

Vi har passert 20 år med samme oppskrift. Uten en forhandlingsprosess er det derfor på høy tid å tenke nytt om norsk Midtøstenpolitikk. Skal Norge og andre givere fortsette å pumpe penger inn i driften av en myndighetsstruktur som ikke har utsikter til å bli en virkelig palestinsk stat? Skal vi fortsette å gjøre det som i praksis blir å finansiere okkupasjonen? Kilder i EU har advart om kutt i støtten til palestinske selvstyremyndigheter om fredsforhandlingene svikter. Det er selvfølgelig vanskelig for palestinerne dersom Norge og andre støttespillere kutter støtten. Men det er også Israels frykt, for da står de igjen med hele ansvaret for flere millioner palestinere som lever i områdene Israel okkuperer. Så lenge det internasjonale samfunn finansierer okkupasjonen kan Israel skyve dette ansvaret over på andre.

Brende har flere ganger understreket viktigheten for en mindre stat som Norge at folkeretten respekteres. Men uten vilje til å legge presset på okkupasjonsmakten som lager og gjennomfører en politikk, i strid med folkerett, menneskerettigheter og de uttalte politiske målene for den politiske prosessen, går ting kun i feil retning. Mangelen på press gjør det mulig for Israel å trekke ut tiden og fortsette koloniseringen av Vestbredden og blokaden av Gaza. Får koloniseringen og blokaden fortsette vil det snart være umulig å etablere en suveren palestinsk stat. Prisen Israel betaler for okkupasjonen er ikke høy, det er mye som kan gjøres for å øke kostnaden. EU har innført retningslinjer som skal sørge for at EU-midler ikke søtter opp om israelske bosettinger. Vil Norge følge opp?

Vi trenger en ny norsk oppskrift for engasjementet i konflikten mellom israelerne og palestinerne. Palestinerne har betalt den virkelige prisen for det internasjonale samfunnets unnfallenhet. Det går ikke lenger å satse alt på forhandlinger og fortsatt pengestøtte til en haltende palestinsk selvstyremyndighet. Den norske regjeringen har lovet det norske folk nye ideer og bedre løsninger. Tiden er inne for svar på hva som nå vil være regjeringens nye linje. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook