Hva vil vi med fengslene?

For noen år siden kom én av landets fengselsprester med en uttalelse jeg aldri helt har klart å legge fra meg. Han sa: «Når folk snakker om en innsatt som «håpløs», svarer jeg: Ikke tale om. Her haster det med å håpe. Ja, denne setningen burde stå over inngangen til alle våre fengsler og friomsorgskontor: Her haster det med å håpe».

Det er regjeringens nye kriminalomsorgsmelding som får meg til å tenke på prestens drømmer. For selv om håpet neppe blir visualisert over fengselsportene på en stund ennå, er det mye håp og mange gode intensjoner å spore i justisminister Knut Storbergets visjoner for fremtidens kriminalomsorg. Han vil øke bruken av samfunnsstraff. Han vil ha flere domfelte i åpne fengsler. Han vil innføre landsbyfengsler som i større grad integrerer fengslede i lokalsamfunnet. Han vil sikre at de innsatte følges bedre opp etter løslatelsen - en serie tiltak som alle er forankret i en tro på at det finnes straff som virker og nytter.

Det er dette som er meldingens hovedbudskap: Straff virker - når tilbakefallet til ny kriminalitet blir mindre. Tidligere lovbrytere skal foreta et sporskifte. Soningen skal innebære et vendepunkt. Samfunnet skal bli tryggere, og i dette arbeidet tildeles endringsarbeid og tilrettelagt tilbakeføring en helt sentral rolle. Som det heter: «Regjeringens mål er at straff skal gjennomføres slik at færre lovbrytere begår nye kriminelle handlinger etter soning».

Det er mye godt å si om denne meldingen - ikke minst når den nærmer seg frihetsstraffen ut fra andre perspektiver enn de som kun peker på flere lukkete fengselsplasser eller mindre vekt på soningsinnholdet. Men jakten på hva som virker og nytter synliggjør også noen av straffegjennomføringens store etiske utfordringer. La meg her nevne to.

Det er grunn til å spørre om ikke justisministeren i meldingstittelen «Straff som virker», anlegger et for smalt perspektiv på straff. Er det virkelig slik at straffen bare virker hvis de straffedømte ikke begår nye kriminelle handlinger? Hva hvis ofrene for krenkelsen opplever at de verken har fått oppreisning eller verdigheten tilbake - kanskje fordi gjerningspersonen aldri offentlig innrømmet skyld og ansvar? Eller hva hvis domfelte bare i beskjeden grad kommer seg gjennom skammen eller skyldfølelsen over hva de har gjort? Har straffen likevel virket?

Det er skrevet mye og klokt om dette. I Norge har særlig Paul Leer-Salvesen og Nils Christie tatt til orde for å nærme seg straffen ut fra nødvendighetens synsvinkel. De trekker begge paralleller mellom en god rettsforhandling og en sunn sorgprosess. Det er ingen som spør om en begravelse er nyttig. Den fremstår som en nødvendighet, som et overgangsrituale der de berørte kan bli hjulpet videre med sine liv. På samme måte er det med straffen. Den vellykkete rettsforhandling hjelper partene - ofre, tiltalte og samfunnet - til å komme videre. Det handler om erkjennelse og oppgjør, om bot, forsoning og reintegrering - ja, om en straffeprosess som etterspør hva som er nødvendige og gode oppgjør for partene, fremfor hva som virker og kan evalueres.

Jeg tror vi her er inne på noe helt sentralt i straffegjennomføringen: Det er fullt mulig å snakke om straff gjennom andre ord enn de som kun leter etter målbare virkninger og nytteeffekter. Ja, det går også an å beskrive betjentenes relasjon til innsatte, soningstilbudet eller tilretteleggingen av fengselshverdagen gjennom andre begreper enn de som rommer det kalkulerende og instrumentelle.

Visst kan utdanning og kultur berike og forandre menneskeliv. Og visst kan veien til rusfrihet også være en vei til liv uten kriminalitet. Men det å kunne gjøre et arbeid, det å kunne leve uten store rusproblemer, det å kunne gå på skole, det å kunne delta i fengslenes kulturtilbud er jo så mye mer enn bare et virkemiddel eller endringsverktøy. Det er også viktig og nødvendig i seg selv - selv om det ikke fører til rehabilitering og mindre kriminalitet.

VIRKNING: Er det virkelig slik at straffen bare virker hvis de straffedømte ikke begår nye kriminelle handlinger? spør Terje Fredwall. Foto: Rune Petter Ness/Scanpix
VIRKNING: Er det virkelig slik at straffen bare virker hvis de straffedømte ikke begår nye kriminelle handlinger? spør Terje Fredwall. Foto: Rune Petter Ness/Scanpix Vis mer

Hva gjør så Knut Storberget? Jo, han tyr i all hovedsak til nyttetenkningens vokabular. Det er virkninger og kalkyler over risiko, tilbakefall og potensielle sporskifter som skal utgjøre motoren i fremtidens straffegjennomføring. Slik legitimeres rusmestring og opplæring, arbeidstrening og kulturarrangementer ut fra hensynet til tilbakefall og rehabilitering. Soningstilbud og ettervernsarbeid skal ha effekt. Lovbrytere skal bli rehabilitert. Liv skal forandres - og for å sikre at dette skjer, skal kriminalomsorgens arbeid vurderes opp mot hvordan det går med de straffedømte etter løslatelsen. Med regjeringens egne ord: «Målet er ikke primitiv hevn, men straff som virker - som minsker sannsynligheten for nye lovbrudd. Det er hele samfunnet tjent med».

I fengslene er denne form for nyttetenkning langt fra ny. Kriminalomsorgens fagstrategi, som også har vært viktig i utformingen av meldingen, fremsetter for eksempel følgende program: «Den domfelte skal når dommen er sonet, være bedre skodd for et liv uten kriminalitet. Alt vi gjør, skal måles opp mot dette».

Med det er vi ved mitt andre hovedpoeng: Jeg ønsker på ingen måte at viften av gode soningstilbud skal svekkes. Men når nyttetenkningens målbare og kalkulerende språk - knyttet til hvorvidt de innsatte engang kommer til å leve lovlydige liv eller ikke - blir det dominerende i fengslenes arbeid, gjør det noe med etikkens plass og levekår.

Jeg tror det gjør noe med de ansatte når det i så sterke ordelag fra deres politiske og faglige ledelse poengteres at alt som skjer skal ha et konkret formål: de innsattes rehabilitering og lovlydighet. Og jeg tror det gjør noe med de innsatte som opplever at det bak hver handling og samtale ligger en kalkulert agenda, plan, metode.

Hans Skjervheim, den norske filosofen, påpekte engang at de som opplever seg som faktorer i et regnestykke, etter hvert også begynner å behandle andre ut fra samme velkalkulerte strategier. Han har trolig rett i det. For menneskelivet, også de liv som leves bak murene, utspiller seg som samliv i relasjoner. Hvis vi unnlater å forankre disse relasjonene i kvalitative verdier som gjensidig anerkjennelse, respekt, rettferdighet og anstendighet, og i stedet stirrer oss nærsynte på hva som kan måles og kvantifiseres, beveger vi oss fort inn i ei moralsk blindgate. Og i den blindgata spirer det verken tillit, forsoning, gode relasjoner eller håp.

Hva vil vi med fengslene?
Hva vil vi med fengslene?