SJOKKERENDE: «Et formiddagsbesøk i sykehjem har gitt mange pårørende og nye pleiere kultursjokk: Er dette det livet vi tilbyr eldre ved livets slutt?», skriver spesialist i eldrepsykologi Lise Næss. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX
SJOKKERENDE: «Et formiddagsbesøk i sykehjem har gitt mange pårørende og nye pleiere kultursjokk: Er dette det livet vi tilbyr eldre ved livets slutt?», skriver spesialist i eldrepsykologi Lise Næss. Foto: Gorm Kallestad / SCANPIXVis mer

Hva vil vi med sykehjemmene?

- Det tar bare tre måneder å «institusjonalisere» en sykehjemsbeboer. Da har de fleste sluttet å snakke.

Sykehjemmenes offisielle mål er positive og idealistiske: Beboeren skal være i sentrum, og gis et verdig liv og en fredfull avslutning når behandling ikke lenger er mulig. Stedet skal oppleves som et hjem for beboerne, der hver enkelt sine ressurser og rest-funksjoner skal opprettholdes lengst mulig i et aktivt og tilrettelagt miljø. Sykehjemmene er også en medisinsk institusjon, hvor en skal få utredning, behandling og rehabilitering - med tanke på tilbakeføring til eget hjem. Likevel er det stor avstand mellom de ideelle målene og det vi faktisk ser. Et formiddagsbesøk i sykehjem har gitt mange pårørende og nye pleiere kultursjokk: Er dette det livet vi tilbyr eldre ved livets slutt?

Klokken er 10.30, beboerne har fått frokost og er fint påkledd, men ved mange av våre sykehjem plasseres de nå i en halvsirkel foran et flimrende fjernsyn, stolen blir vippet bakover og et teppe bres over dem. Noen sovner med hodet på brystet, andre får slagside og stables opp med puter. En stemme skjærer med ett gjennom stillheten: «Er det noen folk her, jeg må på toalettet!», dette behovet sprer seg, nå er det mange som vil på toalettet. Noen kler av seg, andre legger seg på gulvet og roper, - en dement dame ber innstendig: «Bestill en drosje - dette er ikke noe blivende sted, hvor er min mor?». «Det er så stille her, det er som å sitte i venteværelse til det hinsidige», lyder det fra en annen.

Dette er konsekvensen av institusjonalisering og gammel driftsideologi: de svakeste resignerer og sovner, og de som har litt krefter igjen prøver febrilsk å få kontakt med personalet. Men istedenfor å si «kan du sitte med oss, vi er så ensomme», så formidler de kontaktbehovet gjennom kroppslige problemer - en lærer fort at da kommer personalet. Får en mye kontakt ut fra problemer, så vil problemene øke, fordi dette blir jo middelet for å oppnå kontakt. Personalet kan oppleve at de mister kontroll over arbeidssituasjonen, og kan bli utbrente. De praktiske oppgavene i sykehjemmet blir enda mer tidkrevende, fordi de hele tiden blir avbrutt av beboere som kjenner seg aleine.

I møtet med en krevende hverdag blir de ideelle målene blir fjerne og utopiske. Visjonen om å ha «beboeren i sentrum» framstår diffus og uklar. I praksis gjelder det å komme seg gjennom dagen. Det er langt enklere «å måle» om alle sengene er ordnet, kjøkkenet ryddet og skyllerommet rent, og det er dette man som pleier belønnes for. De uskrevne målene fra gammelt av er ro, orden og ryddighet.

Sykehjemmet er på mange måter et lukket system. Det tar bare tre måneder å «institusjonalisere» en beboer, da har de fleste sluttet å snakke. Men det tar bare to måneder å «institusjonalisere» en pleier, da «ser» man ikke lenger de sovende tause sirklene. Institusjonskulturer er noen av de sterkeste kulturene vi kjenner, og svært motstandsdyktige mot endringer. Dette er ikke personalets feil eller skyld, men dagens organisering av sykehjemmet, samt utdanningssystemet.

Med dagens organisering vil personalet konsentrere seg om praktiske oppgaver etter frokost. Pasientene blir alene; noen sovner mens andre roper - og pleieren blir stadig avbrutt i det praktiske arbeidet. Mange går hjem med dårlig samvittighet; de fikk liksom ikke gjort noe for beboerne. Men en kan «ha beboeren i fokus» ved denne enkle framgangsmåten: Man er to pleiere på jobb for åtte beboere; i stedet for at begge to forlater beboerne etter frokost og tar fatt på andre oppgaver, tar én de praktiske gjøremål på samtlige åtte rom («roomservice» som tar ca. en time og tretti minutter). Den andre pleieren sitter hos beboerne («miljøansvarlig»). Disse to avløser hverandre, men alltid slik at det til enhver tid sitter én hos beboerne. Resultat: Beboerne våkner og «problemene» avtar - de trenger ikke lenger «bruke» problemene for å bli sett.

Noen kommuner har innført dette driftskonseptet for alle sine sykehjem gjennom kommunale vedtak (jmf Kommunal Rapport 23:2011). Konseptet koster ingenting! Det hjelper ikke å ha mange hender hvis de ikke er godt organisert, kvaliteten blir dessverre ikke bedre om du har dobbel bemanning, så lenge systemet og ledere ikke prioriterer og premierer pleiernes samvær med beboerne.

Samhandlingsreformen vil stille store faglige krav til sykehjemmene, med hensyn til utredning, kartlegging og behandling. Åtti prosent av beboerne i sykehjem er demente i ulik grad, sytti prosent er svært deprimerte - noen ønsker å få dø.

Har personalet rett utdannelse i forhold til disse krevende oppgavene? Og, har vi rett person på rett plass? Er egentlig rydding av rom, skifte på senger og lignende pleiefaglige oppgaver? Burde ikke disse oppgavene, samt bestilling av mat, ta i mot til frokost og så videre («hotellfunksjoner») heller tillegges renhold? Slik frigjøres tid for pleierne, og det blir synliggjort at deres plass er hos beboerne. Men selv med ny organisering viser det seg å ofte være vanskelig for pleierne å sitte med beboerne: Hva skal man bedrive? Samvær med svaktfungerende beboere i sykehjem er et eget fagområde; har vi kvalifisert personell som har valgt å arbeide med dette? Dagens sykepleiehøyskole er rettet mot arbeid i sykehus, ikke mot eldre i en bosituasjon. Nittifem prosent av studentene ønsker ikke å jobbe i sykehjem. Trenger vi en ny høyskoleutdanning med spesiell vekt på arbeid blant eldre?

Det sies at et lands levestandard kommer til uttrykk gjennom hvordan vi tar hånd om våre barn og eldre. Vi har hatt en barnehagesatsing - nå trenger vi en sykehjemsreform.

Lise Næss, Psykolog
Lise Næss, Psykolog Vis mer