Hva vil vi med universitetene?

Det har vært streik ved Universitetet i Oslo. Undervisning og eksamensarbeid ble lagt ned ved to av fakultetene, men mange spør seg hvorfor.

Har det noen hensikt å streike når mulighetene for å oppnå noe mer enn det andre har godtatt er svært små? Aksjonen hadde mer preg av protest enn lønnskamp. Man protesterte mot den manglende politiske vilje til å prioritere høyere utdanning og forskning.

Det er behov for å avklare hva det norske samfunn vil med sine universiteter. Landets høyeste forsknings- og utdanningsinstitusjoner er blitt stemoderlig behandlet det siste tiåret. Det er heldigvis tegn i tiden som tyder på at noe skal skje. Regjeringen oppnevnte nylig et utvalg som skal utrede høyere utdanning her i landet etter år 2000. Samtidig arbeides det i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet med en melding om norsk forskning som ventes lagt fram for Stortinget i løpet av året. Disse initiativ, samt flere aktuelle politiske utspill knyttet til forskning og utdanning, tyder på at hele sektoren vil bli gransket inngående.

Universitetene har etter universitets- og høgskoleloven tre oppgaver: forskning, undervisning og formidling. Universitetene har et særlig ansvar for grunnforskning, dvs. en forskning som har preg av fri, kreativ søking etter ny kunnskap og innsikt uten at man skjeler til umiddelbar nytteverdi eller relevans. Selv om alle de tre arbeidsoppgaver er viktige og ufravikelige, må det hele tiden holdes fast ved at forskningen er grunnlaget for de to andre. Det forhold at studentene ved våre universiteter undervises av aktive forskere og at universitetsforskerne kan inspireres av og brytes med stadig nye generasjoner av unge mennesker, er kjernen i universitetets idégrunnlag, og det forhold som skiller universitetene fra øvrige utdannelsesinstitusjoner.

På bakgrunn av forskningens sentrale rolle ved universitetene, er det essensielt at man ved disse institusjoner kan verne om et minimumsnivå av forskningsvilkår for de vitenskapelig tilsatte. Den enkelte professor, amanuensis eller forskningsstipendiat må kunne disponere et minimumstilfang av kontorforhold, tid og driftsmidler til sin forskning. Økningen i antall studenter ved universitetene i begynnelsen av dette tiåret var så stor at den uunngåelig gikk på bekostning av forskningsaktiviteten. Studentøkningen ble riktignok fulgt opp av økte bevilgninger, men det var ikke mulig å følge opp raskt nok med tilsettelse av kvalifiserte professorer. Følgen ble at undervisningen stadig tok mer tid fra forskningen, og kanskje enda verre, bevilgningene til driftsmidler, vitenskapelig utstyr, reisevirksomhet, osv. ble heller ikke fulgt opp i nødvendig grad.

Når vi nå ser tendenser til reduksjon i studenttilstrømningen, er det svært viktig at universitetene får anledning til å hente seg inn igjen slik at tilfredsstillende forskningsvilkår kan reetableres. Behandlingen av statsbudsjettet for 1998 viste dessverre at dette poeng ennå ikke er forstått av Stortinget. Ved Universitetet i Oslo fikk man f.eks. ikke bare en bevilgningsreduksjon som sto i forhold til reduksjon i studieplasser. I tillegg kom det også et ikke nærmere begrunnet generelt «bevilgningskutt» på 22 millioner kroner.

Den stemoderlige behandling av universitetene har sekundæreffekter på rekrutteringssiden. At man i enkelte fag ikke får kvalifiserte søkere til ledige professorater, skyldes imidlertid ikke bare utilfredsstillende arbeidsvilkår. Også lønnsforhold er selvfølgelig av betydning. Det er ikke vanskelig å påvise hvordan lønnsnivået til de ansatte ved våre universiteter har falt jevnt og trutt i forhold til grupper som man tidligere kunne sammenligne seg med. Den gledelige økningen i kvinneandelen blant stipendiater er ledsaget av en ubehagelig tanke om at økningen ikke skyldes bedring i likestillingsforhold, men det faktum at forskningsyrket er blitt et lavtlønnsyrke, og derfor lite attraktivt for menn. Fra universitetenes synspunkt er det liten tvil om at både arbeidsvilkår og lønnsnivå må forbedres vesentlig hvis vi skal sikre fremtidig rekruttering av høykvalifisert personale. Alternativet vil være en forsterket tendens til at de beste søker til næringslivet hvor lønns- og arbeidsvilkår er langt bedre.

Mangelen på tilstrekkelig offentlig finansiering av universitetsforskningen har ført til at ekstern finansiering gradvis øker. Ekstern finansiering kan være nyttig idet den fremmer kontakten mellom akademia og næringsliv. Imidlertid innebærer ekstern finansiering ofte begrensning av forskningens frihet. Eksterne bidragsyteres tendens til å anlegge et industrielt, produksjonsmessig syn på forskning understreker viktigheten av at storparten av forskningsmidlene kanaliseres direkte til universitetene som frie midler.

Forskning kan ikke ensidig bygges opp på et slags lønnsomhetsprinsipp der en regner med raskt å kunne ta ut konkrete gevinster. På den annen side er ikke prinsippet om å gi institusjonene frie midler ensbetydende med manglende mål og styring. Universitetene må selv oppfylle de generelle krav til kvalitet og effektivitet som stilles til arbeidet i våre offentlig finansierte institusjoner.

Universitetene anmodes ofte om åpenhet og vilje til samarbeid ikke bare med næringsliv, men også med øvrige samfunnsinstitusjoner. Det er åpenbart at universitetene må yte sitt i disse sammenhenger. Imidlertid må man ikke glemme premissene for deltagelsen. Universitene må stadig fremholde at de først og fremst skal være leverandører av forskning og utdannelse på høyt nivå. For eksempel må man i forbindelse med etter- og videreutdanning ikke slippe taket i skolesektoren med tanke på lærerutdannelsen i vårt skolesystem. Universitetene står her som garantister for et høyt faglig nivå som ikke uten videre kan overdras til andre institusjoner i vårt utdannelsessystem.

Det har i det siste tiår vært arbeidet aktivt for å knytte landets universiteter og høyskoler sammen i et tettere samarbeid gjennom det såkalte Norgesnettet. Nylig ble Norgesnettet etablert i den hensikt å gi samarbeidet en fastere form og retning. Også her må universitetene kjenne sin besøkelsestid slik at kursen holdes rett og slik at man i samarbeidets ånd ikke glemmer at det er og blir to forskjellige institusjonstyper som samarbeider. Norgesnett-tanken må altså ikke brukes som begrunnelse for ikke å styrke universitetene.

Omtalen av universitetene som samfunnets fremste forskningsinstitusjoner blir i dag ofte møtt med skepsis. Samtidig ser man tendenser til resignasjon innad - et faresignal som vi alle bør ta alvorlig. Bakgrunnen for disse reaksjoner er misforholdet mellom gjentatte uttalelser om gode hensikter og fraværet av konkret handling. I motsetning til det som er tilfelle i de fleste vestlige land, har vi i Norge ikke utnyttet universitetene som sentrale bærebjelker i samfunnsutviklingen. Dette har konsekvenser ikke bare for oss selv, men også for hvordan det internasjonale samfunn vurderer oss. Utlandet vil forvente at oljestaten Norge gir et bidrag på forskningsområdet som reflekterer de muligheter vår velstand gir oss. Vår svikt i denne sammenheng uttrykkes best ved det faktum at vi samlet avsetter langt mindre til forskning enn det som er gjennomsnittet for andre OECD-land.

Signaler fra Stortinget tidligere i vår antydet at fjorårets kutt i universitetsbevilgningene ville bli delvis kompensert i revidert nasjonalbudsjett. Dessverre ser det ikke ut til å gå slik. Kortsiktige justeringer er allikevel ikke tilstrekkelig medisin. Det trengs et langsiktig perspektiv på norsk forskning og høyere utdanning. Norske universiteter har behov for varig oppbygging av sine vilkår. For dette trengs en endring i selve samfunnssynet på universitetene. Det er i stor grad universitetenes eget ansvar å drive frem denne kulturdebatten og å sørge for at norske velgere ikke glemmer problemstillingen.