STRANDET: Den strandede gåsenebbhvalen hadde 30 plastposer i buken da den ble funnet 2. februar i år. Foto: Sotra brannvesen / NTB Scanpix
STRANDET: Den strandede gåsenebbhvalen hadde 30 plastposer i buken da den ble funnet 2. februar i år. Foto: Sotra brannvesen / NTB ScanpixVis mer

Klimaendringer:

Hvalen i klimapolitikken

En gåsenebbhval med plast i magen snudde opp-ned på norsk politikk. Hvor er hvalen i klimapolitikken, spør Geir Ramnefjell.

Kommentar

Politikk er merkelig. I det store og det hele formes den gjerne i sakte fart av sentrale utviklingstrekk som økonomi og sysselsetting. Vi tenker gjerne at det er slik verden beveger seg framover, relativt rasjonelt og forutsigbart. Forbausende ofte er det likevel symbolsaker som virker forløsende.

I februar i år strandet en ensom, syk gåsenebbhval på grunt vann utenfor Sotra med magen full av 30 plastposer. Noen måneder seinere hadde nesten samtlige politiske partier løftet plastforsøpling i havene høyt på agendaen. Ny politikk ble vedtatt i partiprogrammene, det ble en konkurranse om ikke å henge etter med forpliktende politikk.

«Det haster! Innen 2050 kan det være like mye plast som fisk i havet dersom utviklingen fortsetter», var den nye erkjennelsen. Kunnskapen var der før februar 2017 også, men politikken manglet. Problemet hadde selvsagt kommet snikende, men med gåsenebbhvalen steg den politiske oppmerksomheten fra null til hundre.

Hvor er gåsenebbhvalen i klimapolitikken? Den er i alle fall ikke i Utvik i Sogn og Fjordane. Skadene ble enorme da himmelen åpnet seg over den idylliske bygda forrige søndag, og vasket vekk veier, biler og bygninger. Selv om Vestlandet var fullt av politikere på valgkampturné, var det likevel ingen av dem som tok turen til Utvik.

Den eneste, ironisk nok, var olje- og energiminister Terje Søviknes. Han lovet at storsamfunnet skal hjelpe flomofrene. Det er vel litt både og. Storsamfunnet vil oppgradere flomsikring av vassdragene, men Søviknes gjennomfører også flertallets politikk på Stortinget og «kjører på» i oljepolitikken. Søviknes’ utstrakte arm vil øse båten for vann, men ignorerer lekkasjen i skroget.

Og det fosser inn. Den totale nedbøren i Norge har økt med 20 prosent siden målingene startet i 1900, og det er bare forsmaken på klimaendringene som er i gang. I Oslo kommer det nå dobbelt så mange skybrudd som for 50 år siden. Antall dager i Norge med kraftig nedbør vil øke med inntil 90 prosent fram mot år 2100, avhengig av hvor store klimautslippene blir globalt i disse årene.

«Klimaendringene er her» er allerede en forslitt frase. En kronikk med eksakt denne tittelen dukket opp allerede i 2013 etter flommen i Gudbrandsdalen. Nå er det egentlig «gåsenebbhvaler» samme hvor du snur deg: En hetebølge i Europa med klar sammenheng til klimaendringer har skapt enorme skogbranner i Portugal, på Balkan og nå i Frankrike. Man kan nyte utsikten til skogbranner fra fluktstolen på Rivieraen. I Antarktis har et isfjell på størrelse med Akershus fylke løsnet. Og det var bare høydepunktene fra juli.

En grundig artikkel i New York Magazine, som ble publisert i sommer, byr på en rikholdig meny av skremmende framtidsutsikter. Artikkelen er et sammendrag av en ny bok av den prisvinnende vitenskapsjournalisten Peter Brannen, «The Ends of The World». Boka forteller hvordan kraftig hete vil gjøre flere områder av jordkloden ubebeboelige i løpet av dette århundret. Særlig utsatt er India, Pakistan og Midtøsten - pilegrimsferden for to millioner muslimer til Mekka vil i praksis bli fysisk umulig innen få tiår, ifølge boka.

Matproduksjonen kan stoppe opp mange steder, som ved Middelhavet og i Midtøsten. Mennesket kan stå uten beskyttelse mot utryddede sykdommer som vekkes til live når permafrosten smelter. I tillegg trekker Brannen fram andre, utrolige scenarier - som at mer CO2 i atmosfæren vil redusere menneskers kognitive evner. Innen 2100 kan konsentrasjonen av CO2 bli så høy at den reduseres med 21 prosent.

Tankevekkende. Vi får si det nå mens vi ennå kan.

I klimabevegelsen er det uenighet om hvor mye man skal rope opp om alle disse dårlige nyhetene og scenariene. Mange er redd for at apatien slår inn, i stedet for vilje til handling. Det er ganske opplagt at mange klimaorganisasjoner helt bevisst underspiller dramatikken. Spørsmålet er om det er så lurt. Menneskelig erkjennelse er avhengig av konkrete erfaringer. Vi reagerer mer enn vi tenker. Klimapolitikken er særlig vanskelig å rikke fordi effektive tiltak krever grunnleggende endringer i samfunnet vårt, som vi aller helst vil slippe å foreta.

Gåsenebbhvalen på Sotra var egentlig som en gave til norske politikere. Det ga dem en kjærkommen mulighet til å vise ansvar for miljøet. Det koster norske politikere lite å omfavne en strengere politikk for plastforsøpling. Vi har allerede gode systemer, og kan med ganske enkle grep kutte store utslipp til naturen. Å kutte klimautslipp, koster norske politikere mer. Bokstavelig talt. Det må nok bli en veldig, veldig stor hval. Hva den har i magen orker jeg ikke å tenke på engang.