Hvalfangstens fortid og framtid

Den internasjonale Hvalfangstkomiteen har nylig avsluttet sitt 50. årsmøte i Oman og er dermed den eldste internasjonale organisasjon ansvarlig for global forvaltning av miljø- og naturressurser.

Er det grunn til å gratulere 50-åringen eller bør det internasjonale samfunn helst forbigå i stillhet?

Formålet med Kommisjonen, nedfelt i Hvalfangstkonvensjonen av 1946, er å forvalte hvalen forsvarlig slik at det sikrer en ordnet utvikling for hvalfangstindustrien. I en tid med stort behov for fett og mat, var det kun de økonomiske aspektene

ved fangsten som ble betonet. Alle de store hvalarter i Antarktis ble imidlertid gjenstand for massiv overutnyttelse fram til begynnelsen av 1960-tallet.Kortsiktige økonomiske interesser rådet grunnen og IWC var en svak organisasjon.

Gradvis økte kunnskapsgrunnlaget og forvaltningen ble mer ansvarlig. Hovedforklaringen på framgangen var imidleretid at de fleste land sluttet med fangst i Antarktis fordi de viktigste hvalarter var så sterkt decimert at det ikke var noe økonomisk motiv

for å fortsette. I 1970-årene ble restriksjonene på fangst stadig strengere og fangsten var innenfor rammen av vitenskapskomiteens anbefalinger. Samtidig ble imidlertid hvalen erklært som symbol for miljøbevegelsen, stans av fangst ble sett som en test

på det internasjonale samfunns evne til å ta miljøproblemer på alvor. En rekke land som selv ikke lenger drev hvalfangst sluttet seg til denne målsettingen. Massiv tilstrømming av nye medlemmer forandret IWC fra en fangstorganisasjon til en

verneorganisasjon. I 1982 fikk man det nødvendige 3/4 flertall for å forby kommersiell fangst. Ulike maktmidler fra USA mot tidligere fangstland, førte til at kommersiell fangst opphørte, inntil Norge som eneste land gjenopptok kommersiell fangst i 1993.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forskning innenfor Vitenskapskomiteen har senere vist at visse bestander, bl.a. vågehvalen i Nordøst-Atlanteren, kan beskattes. Flertallet av medlemmene har imidlertid opprettholdt sin motstand mot dette. Ulike urbefolkningsgrupper, bl.a. i USA, har i

hele perioden hatt anledning til fangst, selv om forskjellen på denne type fangst og tradisjonell kystfangst er beskjeden.

Hvordan vurderer man den senere utviklingen i IWC? Flertallet av medlemmene vil hevde at IWC er blitt en svært effektiv organisasjon, mens tilhengere av fangst er uenige. Enhver evaluering vil derfor være kontroversiell. De fleste er enige om at

«underbeskatning» som vi nå er vitne til, er bedre enn den overbeskatning som karakteriserte den såkalte «hvalfangstolympiaden» på 1950-tallet. IWC må derfor gis kreditt, riktignok sammen med andre faktorer og aktører, for at overbeskatningen ble

stanset. Beskatningen var imidlertid under kontroll før moratoriet ble vedtatt. Om bærekraftig forvaltning skal være rettesnor, representerte dette vedtaket og den senere utvikling i IWC, et skritt i gal retning. Med utgangspunkt i

Konvensjons-teksten, som understreker at det skal tas hensyn til dem som høster ressursene, og at «det beste vitenskapelige råd» skal legges til, er det liten grunn til å gratulere 50-årsjubilanten med dagens politikk.

Mange tilhengere av fangst mener at organisasjonen er «død». IWC-jubilanten er svært populær i mange kretser. På 1900-tallet har det enkelte år vært nesten like mange deltagere på de årlige IWC-møtene som det antall hval som har blitt fanget. IWC kan

derfor komme til å bestå lenge.

Fangstlandene har valgt ulie strategier i forhold til IWC. Island har forlatt IWC og forsøkt å bygge opp et alternativ: North Atlantic Marine Mammal Commission (NAMMCO). Så langt har ikke strategien vært særlig vellykket; Island har ikke fanget hval

siden 1989, og NAMMCO har ikke fremstått som noe alternativ til IWC. Japan har vært mest lojal av de tre landene og har forblitt i IWC og kjempet en tapper kamp, en til ingen nytte. Japan har måttet nøye seg med fangst til vitenskapelig formål. I

motsetning til de to andre land, påberopte seg retten til å reservere seg mot moratoriet. Norge utarbeidet også en enhetlig nasjonal politisk strategi for å gjenåpne fangst. Prosessen ble ledet fra statsministerens kontor og Utenriksdepartementet og

statsministeren selv, Gro Harlem Brundtland, spilte en nøkkel-rolle. Riktignok strømmer protestene rutinemessig inn mot Norge når IWC har sine årsmøter, men i praksis har den mest sentrale aktor, USA, stilltiende akseptert norsk politikk. I og med at

Norge kan drive fangs som IWC-medlem, har dette svekket arbeidet, for å bygge opp et alternativ. Truslene som ble framsatt fra Norge og Japan om å forlate IWC på det 50. årsmøtet er ikke nye, og heller særlig troverdige. De kan imidlertid ha en viss

modererende effekt på motstandernes politikk. I Japan har de økonomiske kreftene som ikke ønsker konfrontasjon med bl.a. USA så langt vært de langt sterkeste. Noe slagkraftig alternativ er derfor ikke til stede i dag. Dette kan komme til å endre seg på

sikt. I 1997 ble World Council of Whalers opprettet og på det første møtet deltok mer enn 100 deltakere fra 18 land. Det er for tidlig å si noe om hvilken betydning organisasjonen vil få.

Det har bl.a. sammenheng med utviklingen i IWC. De siste par årene har man diskutert et kompromissforslag, men så langt har ikke partene nærmet seg hverandre.

Hvalfangstmotstanderne er mange, de er sterke og det er ikke gitt at de vil forandre politisk kurs. Alle de tunge internasjonale miljø-organisasjoner er på denne siden. Det kan argumenteres med at de burde innse at kampen var vunnet og at de burde bruke

mer energi på mer reelle miljøproblemer. Det an også reduserederes troverdighet at de, som ofte bruker vitenskapelige råd som grunn for handling, velger å se bort fra det her. Så lenge flertallet i de land hvor de har flest medlemmer foretrekker å

se på hval (whale-watching) heller enn å spise hva, er mulighetene for at de endrer politikk liten... Det samme gjelder de omlag 20 land som kjemper aktivt mot hvalfangst. De har oftest ingen hjemlige grupperinger som ønsker fangst,

og støtte fra dyrevenner og miljø-organisasjoner kan være godt å ta med seg i en sak hvor det ikke koster noe å være «grønn». Det eneste landet som er mektig nok til, og som kan ha incentiver til å endre IWC, er USA. For det første fanger USA hval og har

derfor en mer nyansert interesse-profil. For det andre er det mer debatt om saken her; tidligere amerikanske hvalfangstkommisjonærer har kritisert den amerikanske politikken.For det tredje har USA som supermakt interesse av gode relasjoner til allierte

som Japan, Island og Norge. For det fjerde kan det være problematisk for verdens ledende forskningsnasjon å se bort fra de vitenskapelige prosedyrer og råd som er utarbeidet. Så langt er det imidlertid lite som tyder på at USA vil endre politikk. Den

amerikanske politikken er lovfestet og motkreftene er få og spredte.Muligheter for at IWC vil endre seg med det første er derfor små.

Mange er overrasket over at IWC kan bestå med de dype konflikter som eksisterer. Partene synes å ha lært seg å leve med dette uten å finne en permanent løsning. Det skyldes ikke minst at for alle parter er dette et økonomisk sett marginalt

saksområde. Det berører likevel sentrale spørsmål om nasjonal råderett og vitenskapens betydning for forvaltning av ressurser. Noen håper problemet vil løse seg selv ved at hvalfangsten som næring dør ut. På slutten av 1980-tallet kunne det kanskje se

slik ut, men nå øket den registrerte fangsten og det er en betydelig fangst av småhval utenfor IWC jurisdiksjon. Fangsten av hval vil fortsette, men det er uklart hvilke rammer den vil foregå innenfor. Det synes å være rimelig sikkert at om ikke IWC klarer å finne en bedre balanse mellom vern og forvaltning, er det tvilsomt om organisasjonen vil feire sin 100-årsdag.