INGEN FÅR INNSYN:  I slike tilfeller må det være rom for å legge avgjørende vekt på hennes interesse i at saken blir ettergått, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat
INGEN FÅR INNSYN: I slike tilfeller må det være rom for å legge avgjørende vekt på hennes interesse i at saken blir ettergått, skriver artikkelforfatteren. Foto: PrivatVis mer

Hvem beskytter man?

Å nekte innsyn utfra en bestemmelse som er til for å beskytte Anna Medvedeva selv, kan i denne saken ikke ses på som noe annet enn en ny krenkelse.

Meninger

Etter fire måneder i voldsom frykt for ekssamboeren, ble Anna Medvedeva til slutt drept av mannen hun fryktet. «Hvorfor klarte ikke samfunnet å beskytte Anna», spør Dagbladet i sin artikkelserie «Et varslet drap» som tar for seg Medevedevas siste måneder.

Å stille dette spørsmålet etter en drapssak som denne, er innenfor kjerneområdet av hva mediene skal gjøre. I følge pressens eget etiske regelverk, er det «pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.» Her ligger også en plikt til å ettergå offentlig myndigheters håndtering av saker som får et slikt tragisk utfall.  

Som journalist kan man gjøre to ting: Man kan spørre de aktuelle aktørene, i dette tilfellet politi, krisesenteret og kommunen, om de selv synes de gjorde nok. Eller man kan undersøke det selv.

Det vil si: lese journalene fra krisesenteret i Drammen med referat fra samtaler der Anna Medevedeva gjentatte ganger skal ha bedt om hjelp, lese referat fra den dagen hun ifølge ledelsen på krisesenteret selv valgte å forlate krisesenteret, der en ansatt på krisesenteret hevder det motsatte lese anmeldelsen fra Anna Medevedeva som i følge politiet ikke ga noen indikasjoner på at hun var i fare, gjennomgå lydloggen fra samtalen da Anna ringte nødtelefonen fra bagasjerommet den dagen da hun ble drept.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sistnevnte tar litt lenger tid. Og for en tidspresset journalist kan det være fristende å la være. Fordelen med at vi har medier som velger dette alternativet, er at samfunnet får mulighet til å gjøre egne vurderinger av offentlige myndigheters handlinger. Vi slipper å ta politiets, krisesenterets eller kommunes ord på at ingenting kan kritiseres i ettertid.   

Problemet er at når Dagbladet ber om innsyn, blir de møtt med en dør som er boltret på begge sider og som heter taushetsplikt.

Taushetsplikten skal beskytte Anna Medevedeva. Hun har krav på beskyttelse mot spredning av personlige opplysninger mot sin vilje også etter sin død.

Dette betyr at det ikke er nok at nærmeste pårørende til Anna har fritatt samtlige fra taushetsplikten. Samtykke til fritak fra taushetsplikten kan bare komme fra Anna selv. Et umulig krav.

At man har krav på taushet etter sin død, er en viktig regel som skal beskytte personlige interesser. Paradokset her er at den blir brukt som hinder for at det skal være mulig å gjøre en uavhengig kontroll av om Medevedevas krav på beskyttelse av hennes privatliv ble ivaretatt. I slike tilfeller må det være rom for å legge avgjørende vekt på hennes interesse i at saken blir ettergått, hennes antatte vilje og de etterlattes interesse og standpunkt, som i dette tilfellet taler i samme retning.

I fjor fastslo Høyesterett at staten ikke hadde gjort nok for å beskytte en kvinne som i årevis hadde blitt utsatt for vold, trusler og forfølgelse av en tidligere kjæreste, og at dette var et brudd på kvinnens rett til privatliv som er beskyttet av europeiske menneskerettighetskonvensjonen art 8.

Til tross for at staten hevdet kvinnen hadde fått god nok beskyttelse, mente Høyesterett at politiet, ut i fra kunnskapen om drapsmannens handlingsmønster og intensitet, og om belastningen og risikoen for offeret og hennes barn over meget lang tid, burde ha fulgt opp dette bedre.  

Beskyttelse av privatliv er en menneskerett. Hvis Dagbladet skal kunne gjennomføre sin oppgave som uavhengig kontrollinstans overfor politi, krisesenter og kommune i denne saken, må de ha innsyn. Å nekte innsyn ut i fra en bestemmelse som er til for å beskytte Anna Medevedeva selv, kan i denne saken ikke ses på som noe annet enn en ny krenkelse.