POET ELLER SOME-KJENDIS? Rupi Kaur har solgt millioner av debutboka si, etter å ha blitt kjent gjennom Instagram. Nå får hun kritikk. Foto: NTB SCANPIX
POET ELLER SOME-KJENDIS? Rupi Kaur har solgt millioner av debutboka si, etter å ha blitt kjent gjennom Instagram. Nå får hun kritikk. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Hvem bestemmer hva som er bra poesi?

Instagram-poesien provoserer.

KOMMENTAR:Sosiale medier og nye publiseringsformer utfordrer poesibegrepet. Hvordan forandres definisjonsmakten i det litterære feltet når alle plutselig kan publisere sine dikt for et publikum?

For hva skiller egentlig et dikt skrevet på papir fra et dikt publisert på Instagram? Er det fordypning versus billige visdomsord? Er det langsom erkjennelse versus fast food-lyrikk? Hva skjer med en litterær sjanger idet den får en ny form å kommuniseres gjennom?

Og er egentlig skillet mellom diktsamling-diktet og Instagram-diktet så stor som vi liker å tro?

Hvorfor later poesiverden som om poesi ikke er en kunstform? Det er spørsmålet poet Rebecca Watts stiller i artikkelen «The Cult of the Noble Amateur» i PN Review. Watts artikkel har satt i gang en pågående debatt om engelsk poesi. Den er formet som en kritikk mot den nye bølgen svært populære poeter som har oppnådd et stort følgeantall på sosiale medier. Som Rupi Kaur. Kaur har millioner av følgere på sin Instagramside, der hun legger ut sine dikt. De er siden samlet i en fysisk bok som har solgt i millionopplag. Boka er også oversatt til norsk. «Melk og honning» utkom på Kagge forlag i 2017.

Watts kritikk går like fullt mot de etablerte engelske forlagene, som nå utgir «Instagram»-poeter som Rupi Kaur og Hollie McNish. Watts spør: Når de etablerte forlagene, som før satt på definisjonsmakten og kvalitetssikringen av bøker, nå utgir og omfavner disse poetene, er ikke det en fallitterklæring for den gode smak?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Watts kaller diktene for dårlig håndverk og et hån mot poesien som sjanger. Ved å anta og hylle disse Insta-poetene, har de hederlige forlagene, i følge Watts, latt råten fra poesiamatørene få feste seg i det litterære rom.

Trygve Skaug er et godt eksempel på en poet som under norske forhold har etablert en voldsom leserskare med over femti tusen følgere. Da Skaug fikk nei fra de store forlagene, ga han like greit ut diktene sine selv, og har til dags dato solgt titusenvis av bøker, og ikke nok med det! Han pusher også poesimerchandise: 20 000 poesikopper solgt!.

Der engelske forlag har tatt Insta-poetene inn i varmen, finnes det i Norge et skille mellom det «etablerte» litterære økosystemet, og den populære poesien i i nye former. Et annet eksempel: Slampoet Fredrik Høyer fyller Nationalteatret med forestillingen sin «Grønlands-sutraen» men boka den er basert på blir nullet av Kulturrådet, altså ikke kjøpt inn til bibliotekene, med begrunnelsen for dårlig kvalitet.

Er Insta-dikt poesi? Der det å lese dikt før var forbundet med fordypning, eller meditasjon, er poesi for mange av dagens smarttelefonbrukere bare et klikk unna. I Insta-feeden av kattevideoer, selfies og landskapsbilder, dukker det opp et snappy visdomsord du kan fordøye mellom to trikkestopp, i heisen opp til kontoret, eller i en kort arbeidspause. Spredning av dikt uten et forlag, uten at diktene er blitt filtrert gjennom en forlagsredaksjon, vurdert litterært og så utgitt med sin sedvanlige kritiske resepsjon i kulturavisene. Med Instagram er du alltid bare et klikk unna å publisere et dikt, som da spres til alle dine følgere, for så å retweetes inn i evigheten, og du oppnår en bestemt mengde «likes».

Er det egentlig så ille? Er det ikke slik at sosiale medier kan brukes bedre av de etablerte forlagene, for å spre for eksempel samtidspoeter eller viktig poesihistorie. Hvor er Gunvor Hofmo og Tor Ulven-Instakontoen i regi av Gyldendal? Hvor er Georg Johannesen-kontoen i regi av Cappelen Damm?

Sistnevnte forlag har, istedenfor å skape egne ideer, valgt å rappe merkevarenavnet til Ellen Wisløff, «Ren Poesi». Uten tillatelse fra opphavskvinnen pumper de i dag ut «Ren-antologier» med ren profitt. Om det ikke er direkte ulovlig, så er det iallfall skamløst. Det viser også hvor lite innovative forlagene er når det kommer til mulighetene som ligger i disse publiseringformene.

  • Endre Ruset er anmelder i Dagbladet, og programleder for P2-programmet «Ordet fanger», sammen med Ellen Wisløff.