Hvem bestemmer i havna?

Byutviklingen i Bjørvika og flyttingen av Munch-museet og Deichmanske hovedbibliotek skaper debatt. Det er bra. Gudleiv Forr i Dagbladet gir oss som arbeider med prosjektene et stempel som kommersielle, profittsøkende og handlekraftige aktører som setter kvalitet og arkitektonisk form i annen rekke. I likhet med Aftenposten mener han at politikerne er satt på sidelinjen, og at vi som aktører handler utenfor samfunnsmessige styring. Parallelt er Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) kritisk til den foreslåtte prosess for å få frem gode arkitektoniske og byplanmessige løsninger for Munch og Deichman.

Det kan kanskje være nyttig med noen refleksjoner.

For det første: Drives vi av et profittmotiv? De forslag Oslo Havn har fremmet for byutvikling av tidligere havneområder skal være preget av «ønske om størst mulig profitt», ifølge kritikerne. Det er noe riktig i kritikken. Tidligere havneområder selges med en gevinst som skal finansiere «Sydhavna», som Oslo og Norge skal ha glede av de neste 100 år. Hadde vi ikke solgt med et overskudd måtte offentlige investeringspenger vært tilført til Oslo Havn for å gjennomføre et samfunnsøkonomisk ønsket infrastrukturtiltak.

«Størst mulig profitt» er derimot feil. I de havneområdene som fraflyttes bidrar salgsprosessene som er gjennomført til at det blir finansiert og bygget kunstmuseum, parker, badeplasser, store allmenninger, høy kvalitet på offentlige arealer osv., uten at de offentlige budsjetter belastes med en eneste investert krone.

For det andre: Er vi utenfor politisk kontroll? Det hevdes at disse «halvoffentlige selskapene» har erobret rattet i byutviklingen. Jeg skal ikke svare for de statlige utbyggingsselskapene, men for Oslo Havn. Formelt sett gir en modell med et Kommunalt Foretak (Oslo Havn KF) og et AS som datterselskap (HAV Eiendom AS), stor operasjonell handlefrihet. Spørsmålet er imidlertid om denne operasjonelle handlefriheten brukes som et redskap for å oppnå de politiske mål som folkevalgte organer har satt seg, eller om organisasjonene etablerer egne mål på tvers av en samfunnsmessig ønsket utvikling.

Oslo Havn KF har helt klart et mål om å realisere utbyggingen av «Sydhavna». Ikke alle i Oslo er enig i dette. Stat og storting er imidlertid enig med Oslo Havn. De konfliktene om arealutnyttelse vi inntil nylig har hatt med Oslo kommune kan derfor neppe kalles «småkongevirksomhet», men må heller sees på som en forvaltning av nasjonale interesser i konflikt med lokale interesser.

Når det gjelder de prosesser vi organiserer i forhold til byutviklingen i Oslo har kritikerne rett i at «de drives fram» og at «det går fort». Spørsmålet er igjen om dette er i konflikt med de politiske ønsker og prioriteringer. Slik vi oppfatter det, er fremdriften i Bjørvika i tråd med alle politiske partiers ønsker, og tempoet knyttet spesifikt til Munch og Deichman er i det minste i tråd med politiske prioriteringer fra et flertall i Oslo bystyre.

FOR DET TREDJE: Får vi de beste arkitektene og de eksepsjonelle løsningene? NAL krever i tråd med en 100-årige konkurransetradisjon at det skal avholdes en «åpen konkurranse» for utformingen av Munch og Deichman. Vi er rimelig sikre på at en rekke av de internasjonale arkitektene vi ønsker skal bidra i Bjørvika nødig vil delta i en åpen konkurranse. Vi må fange deres oppmerksomhet ved å invitere dem spesielt.

Ved siden av de inviterte, skal prekvalifiseringen som er åpen for alle også gi muligheter for umeritterte arkitekter til å gi sine bidrag. Kravet til innlevert dokumentasjon vil bli minimalt. Vi er ikke bare ute etter kontorer med tunge referanser, men ønsker også å fange hittil ukjent kreativitet og talent. Dermed ønsker vi å oppnå noe av det samme som de åpne konkurransene gir så mange eksempler på – de antatt beste er ikke alltid de beste.

Vi har valgt å bruke ordet konseptkonkurranse på det opplegget som skal gjennomføres i Bjørvika. Det betyr at vi ikke kommer til å kreve at de enkelte konkurransedeltakerne skal presentere ferdige prosjekter. Det viktigste er å finne konsepter for de to institusjonene, deres eksponering mot og innfasing i bysammenheng, formalt grep om bygningene og hovedprinsipper for intern organisering. De tilknyttede utbyggingsarealene i «Munch-området» og «Deichman-aksen» skal løses mer skissemessig. Det vil også i konkurransefasen bli begrenset krav til innlevert materiale; vi er først og fremst ute etter de eksepsjonelle ideene/konseptene.

Spørsmålet er om dette opplegget totalt sett er en bedre løsning enn en «åpen konkurranse» styrt av NAL’s regelverk. Det vil tiden vise.

NAL vil at en jury skal avgjøre hva som skal bygges i Bjørvika. En jury i en arkitektkonkurranse er imidlertid alltid bare innstillende. Poenget er at juryen vanligvis kårer en vinner, men kan gjerne innstille flere prosjekter som kan realiseres. Oppdragsgiver/byggherre har alltid hatt rett til å fravike juryens dom og realisere et annet prosjekt, med kompensasjon til vinneren. Juryens oppgave i Bjørvika blir å sortere ut de prosjekter som Oslo kommune bør velge mellom, gjerne med et råd om hva de bør velge.

Beslutningen skal til syvende og sist ligge hos de som skal betale, dvs. Oslo bystyre. De arkitekter som ikke vil at deres løsninger skal diskuteres i det åpne rom av «vanlige mennesker» før en avgjørelse fattes, men foretrekker en avgjørelse i en lukket jury, har et problem.

NAL liker ikke at de beste arkitektløsningene skal «realitetssjekkes » med entreprenører/investorer før forslagene fremmes til Oslo bystyre. Hvert av prosjektene «Munch-området» og «Deichman-aksen» (kulturdelen pluss tilknyttet byutvikling) har imidlertid en estimert kostnadsramme på ca. 3.000 mill. Gjennomførbarheten av den helhetlige utbyggingen må testes mot noen som vil ta ansvaret for å bygge/eie området/anleggene, før det fattes beslutninger i Oslo bystyre.

Spørsmålet er om gjennomføringstroverdighet skal overstyre arkitektenes ideelle standpunkt om at det offentlige har ansvar for å realisere viktige fellesoppgaver, uansett kostnadene. Uansett må det lages prosesser som gjør at møte mellom arkitektur og økonomi ikke innebærer at kvaliteten i prosjektene forhandles bort.

Kritikken fra Gudleiv Forr og Aftenposten går ut på at Bjørvika-prosessen er preget av et «politisk underskudd». Mens NAL’s frykt for at politikerne i det åpne rom skal velge mellom gode prosjekter de vil betale for er jo en frykt for et «politisk overskudd» i prosessen. Uansett: det politiske nivået bestemmer til slutt.