Hvem bestemmer renten?

«Det er ingen enkeltperson eller institusjon som kan bestemme renten - i hvert fall ikke over tid. Den dannes i et uhyre sammensatt samspill av mange forhold.»

Det er noe magisk over renten. Den innvirker på alle menneskers liv, den er et toppolitisk stridstema, den spiller inn i lønnsoppgjør, den innvirker på et lands aktivitetsnivå og påvirker et lands valutakurs. Til alle tider har økonomer ønsket å forstå hva som bestemmer rentenivået. Vi skal se på mekanismer og faktorer som ligger bak, og se at det er flere enn en sentralbanksjef som bestemmer renten.

En økonomi har minst tre sider: En realside, en pengeside og en link til utlandet. Realsiden er målet, for det er den som virker inn på folks velvære, deres materielle standard og generelle utfoldelsesmuligheter. Realsiden består av varer og tjenester: de tingene folk og staten forbruker, bygger og de tjenestene de benytter. Pengesiden er en konstruert hjelpestørrelse som skal lette koordineringen av realsiden. Tidligere byttet folk varer. Når du ønsket fisk, måtte du ha noe fiskeren ønsket. I tillegg: Du måtte synkronisere byttene i tid slik at du foretok dem når du selv trengte varer. Med penger kan folk separere kjøp- og salgsbeslutninger i tid og over varer. Pengesiden av en økonomi hjelper realsiden. Imidlertid er det mange tilfeller hvor beslutninger om pengesiden av en økonomi virker mot realsiden. For mye penger i omløp og for lite penger har sine problemer. For høye og for lave renter satt av sentralbanken skaper midlertidige tilpasningsproblemer. Det vi vet, er at priser, lønninger, vareproduksjon og vareetterspørsel ikke justerer seg til ny informasjon med samme hastighet. Da kan gal politikk på pengesiden forårsake alvorlige problemer for realsiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forbindelsen til utlandet er en viktig del av en økonomi, spesielt for et lite land som Norge. Handel muliggjør spesialisering og er en kilde til velstandsutvikling. Uten handel ville Norges oljefunn ha vært betraktelig mindre interessante. Men også handel mellom land må koples til en pengeside slik at kjøp og salg kan separeres i tid og over varer. Da blir et lands valuta en sentral størrelse. En valuta kan etterspørres mye eller lite, og det vil påvirke valutakursen og dermed eksport- og importpriser. Investorer plasserer penger i valuta, og de har forventninger om framtidige kursendringer. Kursforventningene kan det kompenseres for via den rentefoten investorens kapital nyter. Dette forbinder et hjemlands rentenivå til utlandet.

Så for å forstå hvordan renten utvikler seg, må en økonom vite noe om realsiden og pengesiden av økonomien samt hvor følsom valutaen er for utenlandske kursforventninger. Disse faktorene virker sammen på en uoversiktlig måte. For eksempel vil utenlandske aktører kunne endre sine kursforventninger når Norges lønnsoppgjør eller statsbudsjett foreligger. Kursforventninger kan påvirke selve valutakursen som igjen påvirker eksportmuligheter. Endret eksport forårsaker endringer innenlands, og arbeidernes kjøpekraft påvirker det innenlandske aktivitetsnivået, som igjen påvirker utenlandske kursforventninger.

I pengemarkedet etterspør folk penger fordi de trenger dem til å foreta daglige kjøp av varer, og de trenger kreditt for å finansiere kjøp som tenkes betalt over mange år. På tilbudssiden er det sentralbanken som trykker penger. Bankene låner dem ut, og skaper via en pengemultiplikator pengemengden i samfunnet. Etterspørsel og tilbud av penger påvirker renten i et samspill der både realiteter og forventninger har innflytelse på resultatet.

Realsiden betyr noe også, selvsagt. En økonomis aktivitetsnivå - det vil kort sagt si nivået på brutto nasjonalprodukt - bestemmes innenfor det økonomiske systemet. Forbruk, investeringer, offentlige utgifter, eksport og import danner etterspørselen etter varer og tjenester. Fabrikkers produksjonskapasitet, lærernes undervisningstid og legers pasientbehandling danner tilbudet på realsiden. Totalt har du et stort system der rentenivået bestemmes av valutaforhold, handelsbalansen og tilbud og etterspørsel etter penger og varer og tjenester. I dette systemet er noe overlatt til politikere og sentralbanken, noe til konsumenter og noe til utlandet. Det er ingen enkeltperson eller institusjon som kan bestemme renten - i hvert fall ikke over tid. Den dannes i et uhyre sammensatt samspill av mange forhold.

Hva skjer dersom sentralbanken forsøker å gå imot resten av systemet? Sentralbanken kan for eksempel forsøke å senke renten. Dypest sett er det et ønske om at husholdningene skal kunne bli tildelt noen flere varer og tjenester per arbeidsinnsats. Da gjelder det å huske på at renten og prisene ikke er interessante i seg selv; de er kun hjelpestørrelser - økonomiske termometre. Økonomer sier at renter og priser er endogene og nominelle. Det grunnleggende er arbeidsinnsats, teknologi og organisering. Dersom sentralbanken senker sin utlånsrente, så vil ikke fundamentale økonomiske sammenhenger bli opphevet. Krefter vil sørge for at andre størrelser - for eksempel prisene - justerer seg på en måte slik at etterspørsel og tilbud balanseres. En sentralbank er en av flere leverandører til det økonomiske klima, og samfunnets effektive rentenivå er noe sentralbanken over tid ikke alene dominerer.

La oss se på et eksempel. Det berømte trilemmaet i internasjonal finans er noe Nobelpris-vinneren Robert Mundell tenkte ut. Trilemmaet innebærer at et land bare kan velge to av de følgende tre ting: a) fast valutakurs, b) full mobilitet av kapital mellom land og c) rentenivå. Hvorfor er det slik? Anta at Norge ønsket alle tre: fast kurs, full kapitalmobilitet og lav rente. Anta at Norges Bank kjørte en rente på fem prosent og garanterte kursen åtte kroner mot en euro. Dersom europeiske renter lå på seks prosent, ville aktører løpe til norske banker, låne åtte tusen kroner og kjøpe tusen euro og sette dem inn i europeiske banker. Hvert år ville de få seks prosent renter i euro, det vil si seksti euro eller fire hundre og åtti kroner. Av dem brukes kun fire hundre til å betale norske renter, og alle tjener åtti kroner på operasjonen. Åpenbart ville mange drive med en slik lukrativ virksomhet, og markedet ville bli støvsugd for billig norsk kreditt. Bankene ville se de lånte kronene vekslet om til euro i høyt tempo, og fra hele Europa ville banker sende kroner til den norske sentralbanken for veksling til euro. Hva skjer når Norges Bank ikke lenger har euro? Da kan Norges Bank ikke lenger garantere kursen. Noe må slippe; kronekursen må flyte eller renten settes lik den europeiske. Et land er en del av verden, og må forholde seg til det. Ikke alle ting kan bestemmes på nasjonalt nivå.

Fra den virkelige verden vet vi nå at gjenforeningen av Tyskland ble en enorm operasjon som merktes i alle europeiske land, og som beskrives leseverdig av professor Paul Krugman i boken «Pop Internationalism ». Oppbyggingen av det tidligere Øst-Tyskland krevde massiv innsats fra vest, det vil si en stor etterspørsel etter varer, tjenester, hender og hoder. For å motvirke prisstigning strammet tyskerne tøylene pengepolitisk: Rentene ble hevet. Nettopp fordi de europeiske økonomiene er sammensveiset, innebar dette høyere renter også for andre land. Dessverre hadde ikke alle disse andre landene behov for innstramming, og de tyske rentene resulterte i økonomisk tilbakegang og valutauro over hele kontinentet. En tilbakegang og uro som til slutt også ble synlig i Tyskland selv. Lærdommen er: I økonomi henger ting sammen. Og det blir mer sammensatt: Økonomer peker på at i dag er amerikanske dollar drevet opp på grunn av europeiske investorers etterspørsel av amerikanske aksjer, en etterspørsel som går motsatt av renten. I Norge kunne vi således potensielt lette trykket på renten ved å skape gunstige betingelser for børsnoterte selskaper.

I den politiske debatten heter det at vi skal beordre Norges Bank til å senke renten. På kort sikt er det mulig å sette renter på tvers av økonomiske forhold. På lengre sikt innebærer det at andre variabler i økonomien vil sørge for de grunnleggende balansene. I en viss forstand er en slik kommando som å be meteorolog Siri Kalvig om å heve høsttemperaturen i Oslo. Det er ønskelig, men vanskelig.