Hvem blir barne- mishandlere?

Barnemishandling innebærer at barn påføres forskjellige former for fysisk skade av foreldrene, uten at skaden skyldes uhell eller ulykke. Det dreier seg for eksempel om hardhendt risting og hodeslag som i verste fall kan medføre hjerneskade, slag mot andre kroppsdeler (ofte benbrudd), og kvelningsforsøk.

Et viktig holdepunkt for å stille diagnosen barnemishandling er at det eksisterer et betydelig misforhold mellom den årsaksforklaring som foreldrene gir og de skadene som barnet faktisk har. Basert på utenlandske studier regner man med at den årlige forekomsten av mishandling er fra 150 til 200 barn under fire år. Det som overrasker mange er at barn i spedbarnsalder ikke er mindre utsatt enn de som er eldre.

I den tidlige forskningen på dette området lette man etter årsaken til problemet i foreldrenes egen barndomshistorie. Antagelsen var at det først og fremst er foreldre som selv har vært utsatt for mishandling og omsorgssvikt som mishandler sine barn. Nyere forskning viser at dette er en altfor enkel betraktningsmåte, og at foreldrenes barndomserfaringer kun er å betrakte som en disponerende faktor. Selv om også nyere studier viser at foreldre som selv har fått dårlig omsorg er overrepresentert blant mishandlere, er det på ingen måte gitt at foreldre med en vanskelig barndom gjør seg skyldig i overgrep. Barnemishandling er et problem som forekommer i mange forskjellige typer familier og i alle samfunnslag.

Det har vist seg at forekomsten av mishandling er høyere blant barn som av ulike årsaker setter foreldrene på en hard prøve i omsorgen, sammenlignet med barn som er lettere å takle. For eksempel er det en økt forekomst av mishandling hos barn med et «vanskelig temperament», barn som tilhører såkalte risikogrupper (f.eks. for tidlig fødte barn), og barn som har ulike former for funksjonshemminger (f.eks. cerebral parese). Dette er i seg selv en indikasjon på at foreldrenes personlighetstrekk ikke gir noen tilstrekkelig forklaring på at barn utsettes for fysiske overgrep. En viktig betraktningsmåte i dag er at et barn er potensielle «bidragsytere» til sin egen mishandling. Denne innfallsvinkelen kan lett misforstås dit hen at man forsøker å legge skylden over på barnet. Det er så absolutt ikke tilfellet. Hvis foreldre gjør seg skyldige i overgrep, er det foreldrene alene som er ansvarlige for at overgrepet har funnet sted.

Antagelsen om at barn er potensielle bidragsytere til egen mishandling er et viktig perspektiv i forståelsen av mishandling som et komplisert samvirke mellom mange faktorer. For eksempel vil et spedbarn med kolikk, som er irritabelt og vanskelig å roe, lett bidra til at det oppstår vansker i samhandlingen med barnet. Dette medfører ofte at foreldrene sitter igjen med en følelse av at de ikke lykkes i omsorgsrollen. Over tid vil mulige «snøballeffekter» av samspillsvansker og tilkortkomming være at foreldrene blir utilfredse og utslitte. I en slik situasjon vil de aller fleste foreldre likevel ikke gå til det skritt å mishandle barnet. Men dersom foreldrene i utgangspunktet befinner seg i en risikogruppe for mishandling, enten grunnet en vanskelig barndom og/eller fordi de for eksempel ligger under for alkohol eller stoffmisbruk, øker risikoen for overgrep. En viktig konklusjon er derfor at det som oftest foreligger bestemte kombinasjoner av egenskaper hos foreldre og barn for at mishandling skal finne sted.

En annen faktor av betydning er kvaliteten på foreldrenes parforhold. Flere studier tyder på at det er betydelig mindre kommunikasjon mellom foreldrene i mishandlerfamilier, sammenlignet med kontrollfamilier som ikke har hatt alvorlige problemer med barneomsorgen. Det at foreldrene støtter opp om hverandres omsorg og oppdragelse av barna i gode og onde dager, er antatt å være en viktig «støtfanger» som reduserer sannsynligheten for overgrep.

Det er også påvist at familiens sosiale nettverk har betydning for hvem som blir overgripere. Familier som lever isolert med få venner og slektninger i umiddelbar nærhet, er overrepresentert blant mishandlerfamilier. Dette kan delvis ha sin årsak i at familien har få naturlige avlastningsmuligheter i vanskelige situasjoner. Manglende nettverk vil også medføre at en viktig «kontrollinstans» faller bort, fordi få eller ingen utenforstående personer har innblikk i hvordan familien fungerer.

En annen faktor utenfor familien som øker risikoen for mishandling er arbeidsløshet . En utenlandsk undersøkelse som omfatter 13000 tilfeller av barnemishandling, viste at i omtrent halvparten av familiene hadde fedrene vært arbeidsløse i det året som gikk forut for tidspunktet da mishandlingen fant sted. Undersøkelsen viste faktisk at arbeidsløshet var den enkeltstående faktoren som oftest skilte mellom mishandlerfamilier og dem som ikke hadde slike problemer. Det er ikke klart hva årsaken til dette funnet kan være, men det er grunn til å anta at den generelle frustrasjonen som foreldre opplever i en slik situasjon kan være en viktig forklaring. Dog skal man være tilbakeholden med å generalisere fra denne type undersøkelser til norske forhold.

I de tilfeller der flere av de nevnte risikofaktorene er tilstede, er den beste forebyggende strategi å iverksette ulike former for hjelpetiltak i hjemmet og avlastningsordninger. I dette ligger det en åpenbar fare for å legge sten til byrden, ved at foreldre som er i en risikogruppe for mishandling lett kan føre seg mistenkeliggjort.

På den annen side er redselen for at man urettmessig skal rette mistanker mot foreldre, åpenbart en viktig årsak til at det er en formidabel underrapportering av problemet. En viktig vei ut av uføret er derfor at man øker kunnskapen på fagområdet. Men også dette kan være et tveegget sverd fordi det lett kan medføre at enkelte ser spøkelser ved høylys dag.

Barnemishandling er et skoleeksempel på et problemområde der man er avhengig av et tverretatlig samarbeid for både å avdekke og å forebygge problemet. Den kompetansen man har på fagområdet i dag finnes både i og utenfor helsevesenet. Men det er viktig å få til et bedre samarbeid mellom legevakt, barneavdelinger, psykiatri, politi, barnevern, helsestasjoner og barnehager. Det er sannsynlig at både helsestasjonene og barnevernet bør kunne spille en nøkkelrolle når det gjelder å forebygge - og til en viss grad avdekke - mishandling hos de minste barna.