Hvem blir med Erna?

Første del av jobben er gjort. Det var å sanke nok stemmer. Nå gjenstår annen del, å bli enige om en regjeringsplattform, skriver Stein Aabø.

LYKKELIGE SAMMEN?: Spørsmålet er. Vil alle bli med i regjering? Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
LYKKELIGE SAMMEN?: Spørsmålet er. Vil alle bli med i regjering? Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer
Meninger

Erna Solberg og de andre partilederne på borgerlig side går nå i gang med å se om det er mulig å finne fram til et regjeringsgrunnlag. Først skal det sonderes. Så skal det forhandles. Så skal noen kanskje ut. Eller kanskje ikke. De fire har funnet sammen i en rekke saker. De har stått fram på rekke og rad. Arrangert pressekonferanser hvor selve hovedpoenget har vært å vise fram enighet på vesentlige politikkområder. De har dannet felles front mot regjeringen i sak etter sak, i dokument etter dokument, og alle fire partiledere har hatt som erklært mål å skifte ut den rødgrønne regjeringen.

Men de har valgt en annen strategi enn Ap, SV og Senterpartiet gjorde før valget i 2005. De partiene ryddet unna drivende miner med stor eksplosjonskraft i god tid før valget. Ap måtte love ikke å komme med nye initiativ om norsk EU-medlemskap. Senterpartiet måtte forplikte seg på å styre på grunnlag av EØS-avtalen. SV måtte svelge norsk Nato-medlemskap. Før valget i 2005 var det et selvstendig poeng for disse tre å kunne framvise et troverdig regjeringsalternativ. Derfor modererte hvert av partiene seg på visse nøkkelområder i god tid før valget. Budskapet var: Blir vi enige om dette, skal vi alltids bli enige om en regjeringsplattform.

Partiene som nå snart går i gang med sonderinger, har ikke ryddet unna konfliktsakene før valget. De har vært i en annen situasjon. Meningsmålingene har i så lang tid gitt dem så stort flertall at folks tro på at de skulle være i stand til å danne regjering har vært underordnet. Den innbyrdes styrken har vært viktigere enn enighet utad. Derfor har alle kjempet om å få flest mulig stemmer. De har vist fram sin rendyrkede partiprofil i valgkampen for å vinne stemmer. Det har de lyktes med i varierende grad. Men den totale velgergevinsten av individuelle anstrengelser er trolig større enn om de hadde inngått kompromisser på forhånd.

Første del av jobben er gjort. Nå kommer den andre.

Mediene har omhyggelig plottet inn åpenbare konfliktsaker mellom de mulige regjeringspartnerne.

Kan ytterpunktene i koalisjonen, Frp og KrF/Venstre, bli enige om hvilken innvandringspolitikk som skal føres, om alkoholpolitikken, om behandlingen av asylsøkere og asylbarn, om bioteknologi, abort, tidlig ultralyd, sæd- og eggdonasjon, surrogati? Kan Frp og Venstre bli enige om olje- og gassutvinning i Lofoten og Vesterålen, om klimautfordringer og tiltak? Kan påtroppende statsminister Erna Solberg bli enig med Frp om handlingsregelen? Vil KrF gå med på Høyres forslag til endringer i privatskoleloven, og om karakterer fra femte klasse? Vil de bli enige om pappaperm? Om bompenger? Om formuesskattelettelser? Om fattigdomsbekjempelse i Norge og i utlandet? Hvor mange bistandsmilliarder kan Frp gå med på? Hvor store kutt i overføringen til landbruket kan KrF tåle? Hvor mange eller hvor få statsråder skal de ulike partiene ha i regjering?

Det fins områder der de fire er enige. Kontantstøtte. Frivillige institusjoner. Mer privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Satsing på bedre rusomsorg. Mer bruk av private klinikker i helsevesenet, satsing på skolen, særlig på lærerne. Det ligger også an til endringer i arbeidsmiljøloven. De fire er enige om at dagens lov er for lite fleksibel. Dessuten vil de utvide adgangen til å bruke midlertidige stillinger. Begge deler er i strid med fagbevegelsens ønsker, men pytt. Kanskje blir de også enige om formuesskatten, for eksempel å fjerne den på arbeidende kapital. I Midtøsten-spørsmål er det trolig enighet om å legge seg på en mer Israel-vennlig linje.

Det skal uansett bygges bruer over ville stryk. Og det er Erna Solbergs utfordring å dempe interne interessemotsetninger. Hun kan lokke og presse. Hun vil neppe minne KrF-lederen om at man strengt tatt ikke trenger partiets representanter for å få flertall på Stortinget, siden valgresultatet gir Høyre, Venstre og Frp 86 mandater alene. Ei heller vil hun antyde noe tilsvarende overfor Trine Skei Grande, dersom hun blir for vrang. Det faktum at ett av mellompartiene er nok til å danne flertall i Stortinget kan gjøre både Venstre og KrF mer løsningsorientert. Eller binde dem tettere sammen. Erna Solberg vet at de to kan få vel så mye makt som såkalt konstruktive opposisjonspartier i Stortinget som kranglefanter i regjeringen.

Den strieste tørnen får Erna trolig med Siv Jensen, den selverklært «tøffeste forhandleren» i flokken. Jensens smidighet er innskrenket etter Carl I. Hagens 10 krav til forhandlingsresultatet. Når Jens Stoltenberg legger fram forslaget til neste års statsbudsjett den 14. oktober, aner vi trolig konturene av Solbergs regjering. Og da skal de møte Finansdepartementet og alle heiagjengenes himmelhøye forventninger. Huttetu.




Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.