Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvem bør reise til Kambodsja?

FNs og Norges politikk vis-à-vis Kambodsja betydde langt mer for å holde liv i Røde Khmer enn all verdens pengeinnsamlinger og resolusjoner fra AKP-hold.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERNT HAGTVET har definitivt rett i at ledende medlemmer av ml-bevegelsen som forsvarte Pol Pots regime i Kambodsja burde dra til landet for å besøke folkemordsmuseet og følge med i rettsaka mot personer som var ansvarlige for de forbrytelsene som foregikk under Pol Pot. Han har også et poeng i at ml-bevegelsens støtte til regimet ikke kan rettferdiggjøres med å peke på andres moralske brist - som amerikanernes krigføring i Vietnam og ledende norske politikeres støtte til den. Men når det gjelder forholdet til Pol Pot og Røde Khmer, er det flere som burde ha reist sammen med ml'erne til Kambodsja. Nyere historieforskning viser nemlig at verken andre sosialister, de borgerlige partiene og slett ikke representanter for ulike norske regjeringer har noe å skryte av når det gjelder å forholde seg til terrorregimet i Kambodsja under Røde Khmer.

FRA 1975-79 viste hele venstresida enten en sympatisk eller en passiv holdning til det nye regimet i Kambodsja. Dette gjaldt også utenriksministeren i Arbeiderpartiregjeringen Knut Frydenlund, som riktignok godtok rapportene om grove brudd på menneskeretter i Kambodsja, men gjorde svært lite ut av det. Folkemordet var på denne tida en sak som de borgerlige partiene omfavnet med håp om å påføre venstresida et ideologisk nederlag og få inn et par stikk mot Frydenlund og regjeringa. De trudde på skrekkhistoriene som begynte å sive ut fra «Demokratisk Kampuchea» og kritiserte i sterke ordlag den passive holdningen til den norske regjeringa. I 1979, etter at Vietnam invaderte Kambodsja og avsatt Pol Pots regime endret situasjonen seg totalt. Ytterst på venstrefløya oppsto det en splittelse mellom AKP (m-l) og SV som støttet hver sin part i konflikten. SV, som ikke akkurat hadde stått i bresjen for å kritisere Pol Pot, ble etter invasjonen en av de mest ivrige kritikerne av det

tidligere regimet. Sjøl om holdningsendringen også skyldtes at kildegrunnlaget for å uttale seg om Pol Pot var langt bedre enn tidligere, var det neppe tilfeldig at SV tok til å fokusere på folkemordet under Pol Pot først etter at Vietnam avsatte terrorregimet. Når det gjelder høgresida, har Rolf Tamnes i sitt bind av Norges utenrikspolitiske historie summert opp situasjonen slik: «I den babelske forvirringen oppsto det en merkelig form for allianse mellom 'de tre Pålene' - Pol Pot, Paul Thyness (H) og Pål Steigan (AKP).» Det ble et paradoks at høgresida som mest konsekvent hadde kritisert Røde Khmer, nå gikk i tospann med m-l-bevegelsen for å bringe RK tilbake til makta.

DEN OFFISELLE norske politikken på 80-tallet under ulike regjeringer kan vanskelig tolkes på en annen måte enn at den støttet opp under Røde Khmer. Norge, sammen med mange andre nasjoner som ASEAN-landene (sammenslutning av sørøstasiatiske land) - og også FN - krevde nemlig at Røde Khmer og seinere en koalisjon der Røde Khmer dominerte først skulle overta makta i Kambodsja før forhandlinger om landets framtidige styre kunne komme i gang. Det var ikke snakk om å stille noen til ansvar for folkemordet. Fram til midt på 80-tallet la også Dagbladet og Aftenposten vekt på ikke-innblandingsprinsippet og dermed forsvarte at Pol Pot fremdeles skulle representere Kambodsja i FN. Det var da den norske juristen Hanne Sofie Greve som den gangen jobbet for FNs høgkommissær for kambodsjanske flyktninger i Thailand, kom med sterk kritikk av FN og Røde kors - og dermed også norsk politikk. Historikerne Ørjan Østvik og Svein Gjerdåker feller også en nådeløs dom over den norske

Kambodsja-politikken: I sin iver etter å motarbeide det innsatte Vietnam-regimet overså en Pol Pots folkemord. Både FNs og Norges politikk innebar en politisk legitimering av regimet og kan karakteriseres som «en umennesklig formalisme». Hensynet til folkeretten var et viktig element i den norske politikken, men konklusjonen er at hensynet til USA var det som telte mest.

NÅ KAN EN SI at norske politikere befant seg i en klemme og måtte velge mellom pest og kolera, mens AKP(m-l) så med begeistring på hvordan Pol Pot gikk fram for å realisere det kommunistiske samfunnet. Likevel kan det være nyttig å minne om at aktørene i samtida aldri ser de ulike handlingsalternativene og konsekvensene av dem i like klart lys som vi som i ettertida studerer dem. Da Redd Barna arrangerte et stort Kambodsja-seminar i 1990 kom noen av aktørene, bl.a. Jan Egeland og Knut Vollebæk med kritiske uttalelser om norsk utenrikspolitikk den gangen, mens andre tidde om saka.

HVIS VI FESTER lit til historiegranskingen, må en konkludere med at FNs og Norges politikk vis-à-vis Kambodsja i praksis betydde langt mer for å holde liv i Røde Khmer enn all verdens pengeinnsamlinger og resolusjoner fra AKP-hold. Helt uavhengig av hvordan ml-erne forholder seg til rettsoppgjøret med Røde Khmer, burde en forlange av representanter for høgresida at de ikke nødvendigvis må foreta de samme offentlige botsøvelsene som ml'erne, men at de i det minste også følger med på og tar innover seg det som nå foregår i Kambodsja.