TERROR: Før London-borgermester Sadiq Khan kalte angrepet på muslimer i London i juni for terror, var det få medier som brukte betegnelsen, skriver kronikkforfatteren. Her besøker han og politisjef Cressida Dick stedet der angrepet på London Bridge og Borough Market fant sted 5. juni. Foto: Peter Nicholls / Reuters / NTB Scanpix
TERROR: Før London-borgermester Sadiq Khan kalte angrepet på muslimer i London i juni for terror, var det få medier som brukte betegnelsen, skriver kronikkforfatteren. Her besøker han og politisjef Cressida Dick stedet der angrepet på London Bridge og Borough Market fant sted 5. juni. Foto: Peter Nicholls / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Islam

Hvem definerer hva som er hatkriminalitet, ekstremisme eller terror?

Den politisk motiverte volden mot synlige minoriteter tiltar i en rekke vestlige land – uten en tilsvarende økning i medieoppmerksomhet.

Meninger

Dette bekreftes av ny forskning fra Georgia University i USA. Den lille oppmerksomheten slik vold får er dessuten av en annen art enn når volden går motsatt vei: Når minoriteter utsettes for vold fra medlemmer av majoritetssamfunnet stilles det som regel ikke spørsmål om hvilket miljø som bidro til å radikalisere gjerningspersonene.

STUDENT: Mehwish Sadiq.
STUDENT: Mehwish Sadiq. Vis mer

Hvite ikke-muslimske voldsutøvere beskrives i så henseende som enslige ulver eller råtne epler: De er psykisk syke, sliter sosioøkonomisk eller er drevet av sinne på grunn av personlige tvister med sine voldsofre. De er individer, og behandles ikke som representanter for et kollektiv. Slik sykmelder vi gjerningspersonen og friskmelder storsamfunnet. Debatten etter 22. juli her til lands er symptomatisk i så henseende: Det ideologiske oppgjøret med rasisme og muslimhat uteble – i stedet vant det fremmedfiendtlige Frp regjeringsmakt. Det var som om Breivik oppsto i et vakuum. Få snakket om infrastrukturen som gjorde det mulig for terroristen å utvikle sitt ekstreme tankegods.

Noen eksempler som kan illustrere skjevheten i saksomtale- og vinkling: Før London-borgermester Sadiq Khan kalte angrepet på muslimer i London i juni for terror, var det få medier som brukte betegnelsen. The Associated Press kalte hendelsen «a van crash», som om en trafikkulykke hadde funnet sted. Dette til tross for at det da var kjent at gjerningspersonen hadde ropt «Jeg vil drepe alle muslimer».

Mannen måtte underlegges en psykiatrisk test før motiv kunne fastslås, ble det uttalt. Mon tro om terrorister med muslimske navn ville bestått en slik psykiatrisk test om noen hadde tatt seg bryet med å undersøke dem? En annen skjevhet som kom til syne i forbindelse med hendelsen, er at media retter fokus på muslimers angivelige ekstremisme selv når de selv er terrorofre. NRK kunne for eksempel melde at «Moskeens grumsete fortid kan ha gjort den til et mål». Overskriften ble etterfulgt av et stykke spekulativ journalistikk, hvor det ikke engang ble forsøkt anskueliggjort at gjerningspersonen visste noe om moskeens fjerne fortid. Ville NRK dekket et angrep på kirkegjengere på tilsvarende vis? Ville de påstått at en kirke kan kobles til ekstremisme fordi kristensionistiske predikanter preker eller har preket der?

I Tyskland, Frankrike og Sverige har det vært flere hundre voldelige angrep mot moskeer, minoriteter og asylmottak de siste årene – uten nevneverdig omtale i norske medier. Selv når terroren rammer Norge, møter mange riksdekkende medier det med stillhet: Når to menn med en eksplisitt rasistisk og islamofob agenda knivstakk en norsksomalisk kvinne i Oslo for kort tid siden, fikk det svært begrenset publisitet. Videre vekket det terrorhysteri da det ble funnet eksplosivt materiale på en muslimsk gutt på Grønland, mens det nesten gikk helt ubemerket hen at en mann med tilknytning til den høyreekstreme terrororganisasjonen «Den nordiske motstandsbevegelsen» forskanset seg i en leilighet i Asker med en brannbombe.

Et gjennomgående problem med terrordebatten er at merkelappen «islamistisk» nærmest automatisk blir påklistret enhver gjerningsperson med muslimklingende navn. Dette gir et feilaktig inntrykk av terroristers sammensatte motiver og bakgrunner, samt utspringet til en rekke militser i den muslimske verden: Dersom vi innbiller oss at IS er et resultat av en islamistisk ideologi, snarere enn invasjonen av Irak, forledes vi til å tro at IS vil forsvinne dersom islamismen mister appell. I tillegg sitter vi igjen med et unyansert bilde av islamismen, som i sin essens er ideen om at islam bør ligge til grunn for samfunnsstyre, og som rommer tallrike fredelige bevegelser. Dessuten: Hvis vi bare studerer ideologi, og overser kontekst, risikerer vi ukritisk å gjengi terroristers markedsføring av seg selv som sannheten om dem. For det er klart at IS vil framstille seg selv som islamister i propaganda- og rekrutteringsøyemed. Vi andre trenger imidlertid ikke å kalle dem det, like lite som vi behøver å kalle Breivik en kristen ridder selv om han kaller seg selv det.

Etter 11. september 2001 er det skapt et falskt narrativ om at ekstremisme er et muslimsk fenomen. Ved å ikke vedkjenne at ord som «terrorist» og «ekstremist» brukes selektivt og i muslimers disfavør, er mange meningsdannere blinde for sin privilegerte definisjonsmakt i vestlig diskurs. I mine øyne er autoritære kapitalister som Donald Trump ekstremister av verste sort: De undergraver daglig velferden og sikkerheten til millioner av mennesker. Dessverre blir ikke disse menneskene ansvarliggjort for sin ekstremisme. Den dagen antiradikaliseringstiltak settes inn overfor sionister, rasister, servile USA-venner og krigstilhengere, vil ekstremismedebatten innta et mer meningsfullt spor. Enn så lenge forblir store deler av ekstremismediskursen en hersketeknikk majoritetsbefolkningen kan bruke for å dyrke bildet av seg selv som velgjører og «de andre» som problemet.

Til sist: Noen av meningsytrerne i samfunnsdebatten om voldelig ekstremisme fordummer ordskiftet ved å snakke om religion. Slik får de det til å virke som om vold har religiøse snarere enn sosiale og politiske årsaker.

En ungdomsarbeider fra Stovner har trolig større innsikt i hvorfor enkelte unge vestlige menn med muslimklingende navn bestemmer seg for å dø og ta andre med seg inn i døden, enn enkelte av opinionslederne i norske medier: En kombinasjon av psykiatri, identitetsforvirring, sosioøkonomisk utenforskap og vestlig utenrikspolitisk aggresjon og hykleri kan forklare en hel del.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook