Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvem definerer Nord-Norge?

Det største forfallet i periferien er et vedvarende og økende tap av definisjonsmakt, skriver Bente Aasjord.

DET STØRSTE forfallet i periferien er ikke tap av folkelig ressurs-kontroll og økende offentlig fattigdom. Heller ikke fraflytting og sviktende fødselstall. Det største forfallet i periferien er et vedvarende og økende tap av definisjonsmakt. I Nord-Norge er dette spesielt framtredende. Dette skyldes ikke minst forestillingen om et homogent Nord-Norge, der landsdelen står samlet om felles «nordnorske interesser». Men hva er det «nordnorske», og hvem definerer det?

Det er en generell trend - både nasjonalt og internasjonalt, at sentrum i økende grad får enerett på å definere periferien, økonomisk, idémessig, kulturelt og politisk. Dette har store følger for periferiens identitet og selvbilde og dermed mulighet for å mobilisere sosiale og politiske ressurser for å hevde og utvikle seg. Det er flere forhold som har bidratt til dette. For det første er periferien ekskludert fra kunnskapssamfunnet i dobbelt forstand: Så godt som all formell kunnskapsproduksjon er lokalisert i byer og urbane strøk. Tradisjonell kunnskap i periferien er heller ikke inkludert i det formelle kunnskapssamfunnet. Akademia i byene definerer kunnskapen, også den som angår periferien: Hva vi er. Hva vi gjør. Hva vi trenger. For det andre er politikk- og organisasjonslivet profesjonalisert og sentralisert. Som den nye maktutredningen viser, har dette medført at lokalplanet i politiske partier og interesseorganisasjonene i liten grad evner å definere og sette dagsorden. For det tredje har interesseorganisasjonene i primærnæringene svekket sin rolle som samfunnspolitisk aktør.

NORGES FISKARLAG opptrådte tidligere på kystens og kystsamfunnenes vegne, i bred politisk forstand. Fiskernes interesser omfattet ikke bare fiskernes sikkerhet og inntekt. Også allmenne sosiale, kulturelle og politiske anliggender i kystsamfunnene var viktige fiskarlagssaker. Når denne samfunnsrollen er forlatt, både lokalt og nasjonalt, har periferien mistet en viktig arena for produksjon av kunnskap og identitet. Begge deler er forutsetninger for definisjonsmakt.

Den nordnorske sentrum/periferi-debatten har i overveiende grad fokusert på spenningsforholdet mellom Nord-Norge og Østlandet eller Nord-Norge og Vestlandet. Selv om Bodø og Tromsø likner mer på Oslo enn Senja, er det langt på vei en institusjonalisert forestilling at akademia, media og kultureliten i det urbane Nord-Norge ivaretar og deler interesser med den nordnorske periferi. Periferien har langt på vei akseptert dette. Nordnorske sentra har med dette oppnådd en særlig raffinert definisjonsmakt over det «nordnorske» og den nordnorske periferi.

DET ER DEN intellektuelle og kulturelle eliten i det nordnorske sentrum som har gitt status til bannskapen og kystkvinnen, og berget nordlandsbåten fra sankthansbålene. Dette har vært viktig for å bygge en «nordnorsk» identitet som nordnorske byer har brukt for å speile sin annerledeshet overfor resten av det urbane Norge. I forvaltningen av denne identiteten gjelder det å vedlikeholde forestillingene om det tradisjonelle og nostalgiske Nord-Norge. Hvem behøver «Rorbua» og Tore Skoglund - Tromsø eller Loppa? For eliten i nordnorske sentra er det gode grunner til å overse at periferien har fått nye språk, nye båter og nye kvinneroller. Dermed tvinges periferien inn i roller som fremmer avmakt. Og ikke bare det: periferien bekrefter lydig de rollene den tildeles.

Et eksempel er NRK Dagsnytts innslag 11. oktober, laget av NRK Troms. Saken dreide seg om at fiskerne tjener mindre, pga. lave fiskepriser og sterk kronekurs. Men journalistens vinkling overskygget dette fullstendig. Det lytterne serveres, er et «Rorbu- innslag» med den vulgære og litt enfoldige «Bottolf i Båten»: «Æ må ro ræva av mæ for å tjæne nok, æ har nettopp kjøpt hus. æ kainn ikkje ligge i land, æ kainn ikkje ligg med kjærringa.» I bakgrunnen høres bannskapen fra ei Tromsø-dame som handler fisk.

INNSLAGET er ikke representativt for hvordan nordlendinger ønsker å framstå i et seriøst dagsnyttinnslag. Men det er ytterst typisk for de urbane medias bilde av Nord-Norge. Her er revyfaktoren overordnet det politiske budskapet. Her næres og bekreftes mytene om den nordnorske periferi, og særlig de som underbygger at vi ikke trenger å bli tatt på alvor.

Nordnorsk akademia forvalter den nordnorske periferiens identitet langs to dominerende perspektiver. Det ene er dyrkingen av det moderne og konkurransedyktige Nord-Norge. Vi aner en smule mindreverdighet på landsdelens vegne: «Se - vi kan måle oss med dere sørpå, og vi er på høyde med det beste i utlandet.» Her spiller periferien rollen som vareproduserende ressurssatellitt på et globalt marked. Lokalsamfunnenes berettigelse og suksess avhenger av om de greier å trekke til seg konserner som er konkurransedyktige på verdensmarkedet. Utfordringen ligger i å sikre tilstrekkelig kapital og markedsadgang. Dette er Røkkes og laksekapitalens Nord-Norge.

Det andre dominerende perspektivet er dyrkingen av det spesielle ved Nord-Norge og landsdelens kultur og identitet. Dette er stoltheten og tryggheten over det «nordnorske» lokalsamfunnet - slik de har definert det - både det som er og det som var. Her er periferiens berettigelse definert ved rollen som ressursforvalter og kulturbærer. Småskalalandbruk og fiske, kanskje med turisme attåt, er svaret på regionale og globale miljøutfordringer. Det gjelder å bevare og videreutvikle primærnæringene på en måte som ivaretar en tradisjonell små-skalastruktur tilpasset dagens globaliserte økonomi. Utfordringen er å sikre lokal ressurskontroll og å få ungdom inn i jordbruk og fiske. Dette er det Broxianske Nord-Norge.

RENDYRKET og spissformulert representerer disse perspektivene den nordnorske periferi som arena for turbokapitalisme på den ene siden eller nostalgi på den andre. Problemet er at ingen av disse inkluderer lokalsamfunnene i en helhetlig modernitet som de for lengst er en del av. Slående her er spørsmålet om kjønn, utdanning og kunnskapsproduksjon. Stadig flere tar høyere utdanning, mesteparten kvinner. Også i periferien. Om periferiens rolle er begrenset til mannsdominerte primærnæringer i ny eller gammel variant (hhv. havbruk eller jordbruk og fiske), pluss offentlig tjenesteyting innen helse og omsorg - er sosial stagnasjon uunngåelig. For begge deler representerer en periferi som er ekskludert både fra kunnskapssamfunnet og de nye kjønnsrollene. Forestillingen om at «ungdom utdanner seg bort fra bygda», impliserer at kunnskap ikke hører heime i periferien. Så lenge høyere utdanning er en trussel mot periferien, vil distriktene nødvendigvis tappes - ikke bare for folk og særlig kvinner - men også politiske ressurser og tankekraft. Resultatet er et stadig økende politisk og kulturelt forfall - og en ond sirkel av stigende avmakt. Professor Rögnvaldur Hannesson ved Handelshøgskolen i Bergen får rett: «Dersom de tradisjonelle kystsamfunnene skal overleve, er det greiest om kvinnene går tilbake til kjøkkenbenken.» Kvinnene flykter fra Det Marine Norge, både det turbokapitalistiske og det nostalgiske. Bare tusseladdene blir igjen. Og investorene. En stund. Ingen av dem kan sikre periferiens sosiale bærekraft.

DET ER MANGEL på definisjonsmakt som tvinger periferien til å akseptere så vel «Bottolf i Båten» som Røkkes shopping av nordnorske trålkonsesjoner. Det er også dette som produserer sytpeiseri og populistisk høyredreining. Definisjonsmakt har alltid vært en forutsetning for politisk motstand. La derfor periferien få sin del av forskningsmidlene. La oss bygge et likeverdig samarbeid med kunnskapsprodusenter i nordnorske sentra. Dette kunne virkelig tilføre Universitetet i Tromsø og nordnorske høgskoler en annerledeshet. Dette kunne bli et dynamisk partnerskap mellom akademia og region. Det finnes flere opsjoner enn turbokapitalisme og nostalgi. Periferien har flust med menneskelige og elektroniske nettverk. Vi kan utvikle nye perspektiver på primærnæringene. Vi kan også forske på byene, for eksempel på forbrukerkultur i Bodø eller kjønnsdiskriminering ved Universitetet i Tromsø. Eller kanskje en studie av gateteater i Mosambik...? Vi er bygdefolk og verdensborgere på samme tid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media