Ingen grenser: Forsvarsminister Grete Faremo under et besøk hos den norske styrken på Kreta. «Erfaringene fra 2. verdenskrig viser at det nesten ikke finnes grenser for hvilke lidelser vi er villige til å påføre andre i krig», skriver kronikkforfatteren. Foto: Forsvaret/Scanpix
Ingen grenser: Forsvarsminister Grete Faremo under et besøk hos den norske styrken på Kreta. «Erfaringene fra 2. verdenskrig viser at det nesten ikke finnes grenser for hvilke lidelser vi er villige til å påføre andre i krig», skriver kronikkforfatteren. Foto: Forsvaret/ScanpixVis mer

Hvem dreper vi?

Krig får vanlige soldater til å begå grove overgrep mot sivilbefolkningen.

Det er liten tvil om at det ble begått forbrytelser mot menneskeheten både under 2. verdenskrig og i andre moderne væpnede konflikter. Likevel er det få av soldatene som forteller åpent om hva de gjorde under krigen når de kommer tilbake til det sivile liv. Østfrontsoldaten forteller ikke sine koner, barnebarn eller naboer om jødeutryddelsene eller voldtektene, det gjør heller ikke Vietnam- eller Irak-veteraner. Referanserammene er annerledes og det påvirker fortellingene. Forskere har lenge strevd med å få rede på hvordan soldatene egentlig handlet og tenkte ved frontlinjene.

BOKA «Soldaten, Protokolle vom Kämfen, Töten und Sterben» (Soldater, protokoller om kamp, drap og død) er derfor et viktig bidrag til vår forståelse av 2. verdenskrig. Boka er foreløpig bare tilgjengelig på tysk og er skrevet av historiker Sönke Neitzel og sosialpsykolog Harald Weltzer. Boka analyserer lydbåndmateriale fra flere fangeleirer som engelskmennene og amerikanerne etablerte under 2. verdenskrig. Alle rommene i leirene ble hemmelig avlyttet, og man tok opp alt som ble sagt på lydbånd med den hensikt å få tak i militære hemmeligheter.

De allierte hadde plassert inn tysktalende spioner som forsøkte å få offiserer og soldatene til å gi informasjon om militære planer, utvikling av nye våpentyper etc. Neitzel og Weltzer har brukt dette kildematerialet på en ny måte, for å studere hva soldatene og offiserene sa om sine erfaringer fra krigen. Deres fortellinger er gitt mellom medfanger i en situasjon hvor de følte seg trygge og de var ennå ikke klar over at Tyskland skulle tape krigen. Referanserammene er militærets og selvsensuren har ikke trådt i kraft.

BOKA levner liten tvil om at selv vanlige soldater begikk grove overgrep mot sivilbefolkningen og fanger. Soldatene og offiserene skryter av sine grusomme handlinger, ofte nevner de sine udåder i bisetninger når de omtaler hverdagslige emner. Her er noen få eksempler.

Müller: «Når jeg var i Kraków (Polen) var alt utenom den indre bykjernen ødelagt. En herlig by og herlige minner ... Man så ikke annet enn kvinner som utførte pliktarbeid ... de ryddet gatene, fryktelig pene jenter - når vi kjørte forbi tok vi dem enkelt og greit inn i lastebilen, lå med dem og kastet dem ut igjen. Som de bannet!». Büsing (om en massakre i Lisieux-Bayeux i Frankrike): « ... en tysk offiser var drept av partisaner ... Vi gikk inn i byen i grålysningen. Alle sov. Vi banket på - ingen reaksjon. Vi slo inn dørene med kolbene. Da kom kvinnene, med korte nattkjoler på ... Raus, Raus! Vi stilte dem opp midt i gata ... så drepte vi alle, alle ble skutt, menn, kvinner og barn ble revet ut av sengene. Vi viste ingen nåde.»

Felbert: «Har de også opplevd landsbyer hvor jødene ble fjernet?» Kittel: «Ja.» Felbert: «Ble det gjennomført systematisk?» Kittel: «Ja.» Felbert: «Kvinner, barn - alle?» Kittel: «Alle ... for eksempel i Lettland ved Dünaburg ... 300 menn ble drevet ut ... menn og kvinner gravde en massegrav og måtte marsjere inn i den. Neste dag kom en ny gruppe, de ble telt opp, kledd splitter nakne, så ble klærne lagt i en haug. Så måtte 20 kvinner stille seg opp ved randen av graven, nakne, de ble skutt og falt ned i graven ... deretter henrettet man 20 menn.»

Forskerne konkluderer med at krigens referanserammer får helt vanlige menn til å nyte volden etter bare få dager. De bruker begrepet ikke-straffbare forbrytelser og hevder at dette tilsvarer en normalt sett ikke-realiserbar fantasi hos relativt mange menn. En pilot fra luftvåpenet sa det på følgende måte: «Ved den andre dagen i krigen i Polen måtte jeg bombe en jernbanestasjon i Posen. Åtte av de 16 bombene falt i byen, midt i bolighusene. Jeg hadde ingen glede av det. Den tredje dagen var jeg likegyldig og den fjerde dagen likte jeg det.»

Norske jagerfly har avlevert omtrent 400 bomber mot mål i Libya. Dersom vi regner med at hver enkelt bombe dreper tre-fem personer, har norske soldater tatt livet av et sted mellom 1200 og 2000 mennesker. Et ukjent antall mennesker er lemlestet for livet. Den norske militære ledelsen og forsvarsministeren benytter seg av nøytrale begreper når de omtaler krigshandlingene. Man snakker om deltakelse i operasjoner og gjennomførte handlinger, vellykkede tokt og heltemodige dåder. De som gjennomfører disse drapene vil bruke tid på å forstå hva de har gjort, men når det sivile livet krever sitt, så vil relativt mange finne det vanskelig å leve videre med sitt ansvar.

Hvem dreper vi i denne krigen? Den militære ledelsen hevder det dreier seg om ikke-sivile. Hva vet vi om det? Er disse mennene profesjonelle soldater eller er de fattige menn fra nabolandene som søker arbeid der det er å få tak i? Hva er forskjellen på illegale innvandrere på strendene i Sør-Spania som selger piratkopierte DVD-er til rike nordmenn og mennene i Kadhafis hær? Hvem vet hvor mange familier på utflukt eller barneskoleelever som er drept fordi de sto og så på tanksene som kjørte forbi eller krigsskipene som lå i havna?

Jeg mener vi er forpliktet til å tenke gjennom dette. Erfaringene fra 2. verdenskrig viser at det nesten ikke finnes grenser for hvilke lidelser vi er villige til å påføre andre i krig. Ofrene i en krig er ikke vesensforskjellige fra dere som leser dette innlegget. De som utfører drapene er norske unggutter, som etter krigen skal etablere seg med familier, barn, arbeid og deltakelse i politiske og sosiale aktiviteter.

Dersom vi skal forstå deres reaksjoner, må vi vite hva det er de har gjort. Det mest behagelige er å opprettholde en nøytral retorikk fordi vi da får distanse til ofrene og de vi lar gjennomføre drapene. Men krig dreper. Spørsmålene er derfor: Hvem dreper vi? Hva heter de? Hvor kommer de fra? Har de mødre? Barn? Venner?

Det finnes ingen nøytrale operasjoner, ingen nøytrale ofre - heller ikke i Norges krig anno 2011.

Følg Dagbladet Meninger på Facebook