I hvilken grad skal terrorhandlingens brutalitet speiles i den kunstneriske håndteringen av traumet? Går man ikke den narsissistisk forstyrrede illgjerningsmannens ærend ved å fullføre hans handlinger? spør Dagbladets kritiker Jon Rognlien. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix
I hvilken grad skal terrorhandlingens brutalitet speiles i den kunstneriske håndteringen av traumet? Går man ikke den narsissistisk forstyrrede illgjerningsmannens ærend ved å fullføre hans handlinger? spør Dagbladets kritiker Jon Rognlien. Foto: Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpixVis mer

Hvem eier sorgen?

Noen må ha rett til å glemme, iallfall innimellom.

Kommentar

Det uklare forholdet mellom de som er direkte involvert og berørt av katastrofer, deres mange pårørende, den store allmenheten og de offentlige myndighetene er nok en gang blitt aktualisert i konfliktene rundt det fancy monumentet som skal markere Utøya-massakren.  

På den ene siden har vi den kunstfaglige kompetansen i det overordnede KORO-organet, som består av utnevnte eksperter på hva, hvor og hvordan kunst skal prege «offentlige rom», på den andre siden har vi brukergruppene av rommene.

Disse som så gjerne vil tas med på råd, men som ikke kan tas med på råd — fordi dette er eksperters felt.

Det er mange sfærer av interessenter rundt uhyrlighetene 22. juli. Alle følte seg berørt, også kunstnere. Det ble straks satt i gang litterær produksjon med hurtigvirkende midler fra Fritt Ord og faglitteraturforeningen.

Det nasjonale traumet skulle kunstnerisk håndteres, og siden traumet er så stort — så uhåndterlig stort — må håndteringene ha stort format.

De første bøkene som kom var rikt illustrerte praktbøker med rosebilder og høystemte ord. Deretter øyenvitneskildringer, oppsummeringer, bredt anlagte analyser med perspektiver, utleveringer av fortrolige avhørsprotokoller og feiende ytringer om rettspsykiatrisk krise.  

Det fysiske rommet er også utfordret, som det heter. Skal terroristens mål om å ødelegge regjeringsbygningen fullføres av de angrepne myndighetene selv? Kanskje for å imøtekomme kreative byplanleggere som vil utfolde seg artistisk i offentlige rom? Det føres en estetisk diskusjon om konsekvensene av terrorhandlingen, som om det handler om at man nå kan gripe sjansen til å bli kvitt et brutalistisk monsterbygg.

Burde de ikke heller lappe det sammen og viske ut sporet etter den bestialske narsissisten?

Likeså med det kritikerbejublede utkastet for Utøya-minnesmerket. Her skal sporene hogges i terrenget på en oppsiktsvekkende brutal måte, som om monumentet er nødt til å gi ekko av handlingens brutalitet. Kunstneren må opparbeide et adekvat format over både traume og traumehåndtering.

Slik får også kunsten — og kunstneren — format. Dette kan ikke være noen bagatell.  

Men folk i området er rystet. Hvorfor skal traumene foreviges? Dette handler om eierskap til sorg, definisjonsmakt over hva det vil si å ha og å bearbeide traumer. De flere tusen reelt traumatiserte spiller ikke førstefiolin her. Det gjør derimot toppfolk i KORO, forlagsgeneraler, psykiatrieksperter og utøvende kunstnere.

Det kunstneriske «uttrykket» må de reelt traumatiserte bare akseptere ved sin egen innsjøidyll, selv om de prøver å riste av seg skyggen.

«Vi må ikke glemme», er en typisk formulering for å begrunne minnesmerker. Men kanskje det er nettopp det noen av oss må? Om ikke hele tiden, så iallfall innimellom.