Hvem er Arne Treholt?

Edgeir Benum framstår i sitt innlegg i Dagbladet 2.2. som en historiker på villspor: Kritikken mot tolvte bind i Aschehougs prestisjetunge norgeshistorie er et svar på hans overfladiske samtidsanalyse, og ikke et resultat av manglende leseevne eller forvrengningslyst, slik professoren liker å framstille det.

Jeg har gjort noe jeg ikke burde gjort: Jeg har tatt professor Edgeir Benums bidrag til vår nye norgeshistorie på alvor. I motsetning til hva forfatteren mener, er de sitater jeg har lånt fra hans bok lojale mot tekst og ånd. Jeg har dessuten trodd professoren mente noe med de anslagene han gir sine kapitler i form av titler som varsler noe om tema, vinkling og grunntone.

Et knippe titler

Og siden Benum i sitt svar tolker seg selv gjennom snedig sitatbruk fra sin egen bok, deler jeg mer enn gjerne et lite knippe Benum-titler med Dagbladets lesere:

«Et uansvarlig næringsliv?», «Yrkesorganisasjoner uten ansvar?», «Uansvarlige profesjoner?», «Journalister på ville veier?» og «Vitenskap på vidvanke?»

Og selv om professor Edgeir Benum viker, konfrontert med sine egne utsagn, kan det trygt slås fast at det finnes dekning for Benums titler i Benums tekst. Titlene forteller alt om det bildet professoren tegner av 90-tallets Norge.

Dårlig leseevne?

Kan det være at min leseevne er så sørgelig dårlig at jeg bare ser bastante påstander der professoren har påpekt dilemmaer og reist tidas spørsmål?

Neppe. Benums spørsmål og dilemmaer framstår som bastante påstander fordi historikeren ikke gir oss sammenliknende analyser og alternativer til det den ikke helt urutinerte leseren Per Egil Hegge karakteriserer som «mollstemt» og «bakom synger bekymringene».

Jeg leser Benum slik Hegge gjør det. Benum tolker seg selv annerledes. Da vet jeg ikke bedre råd enn å oppfordre interesserte til å lese de ti siste sidene i professorens bok. Den som der finner nyanserte sammenhenger, og et glimt av tro på at vår samtid også inneholder lovende utviklingstrekk, hører jeg gjerne fra.

Nå er det ikke noe problem å forstå samtidspessimismen. Heller ikke har jeg innvendinger mot at en historiker lar myter og fordommer, gjerne også sine egne, være en del av bildet når en epoke skal tegnes. Når jeg har reagert, er det fordi historikeren Benum fortrenges av synseren, og slik har signert et historieverk som bærer feiltolkningens umiskjennelige preg.

Dårlig håndverk?

Det fører til en fordomsfull og klisjéfylt framstilling av både en rekke yrkesgrupper og komplekse problemstillinger. Dessuten er resultatet blitt en direkte gal framstilling av kontrollerbare fakta, samt bevisst utelatelse av avgjørende saksopplysninger. Eller for å låne to uttrykk fra Aftenpostens kulturredaktørs anmeldelse av boka, «sterkt moralistisk» og «forbløffende uhistorisk» (Aftenposten 3. mars). Men kanskje det står like dårlig til med Per Egil Hegges leseevne som med min?

Kort og trist: Aschehougs prestisjetunge norgeshistorie avsluttes dessverre med en stor dose dårlig historikerhåndverk.

Forvrengning

Jeg valgte å konsentrere min kritikk rundt Edgeir Benums samtidskapittel, og får en løftet professoral pekefinger for det.

Og visst stemmer det at jeg bygger på siste kapittel - og litt mer - og derfor varslet at Dagbladet også vil gi en anmeldelse av hele bind 12. Men jeg makter ikke å motstå Edgeir Benums retoriske invitasjon til å karakterisere også andre sider av hans bok enn samtidskapitlet. På oppfordring fra forfatteren slår jeg derfor gjerne fast at også på andre og helt sentrale områder nærmer Edgeir Benums beskrivelse av 70- og 80-tallet seg historieforvrengning:

Det gjelder for eksempel når han bare bruker 18 korte spaltelinjer (side 41/42) på ml-bevegelsens betydning i det norske samfunnet. På disse små linjene illustrerer dessuten en talende faktafeil hvor fjernt Benum må ha vært fra datidas samfunnspuls: AKP erobret Palestinafronten, skriver Benum, mens fakta er motsatt, den omtalte fronten ble dannet nettopp i protest mot AKPs røvertokt i solidaritetsarbeidet for palestinerne.

Et annet eksempel: Arne Treholt nevnes en eneste gang (side 74), og da utelukkende som statssekretær. Ikke ett ord om hans videre vanskjebne.

Feilvurdering

Professor Benums vurdering er altså at den mest oppsiktsvekkende straffesaken i vårt århundre - rettsoppgjøret selvfølgelig unntatt - ikke er verdt en eneste linje i 80-tallets norgeshistorie. En sak som preget det politiske, rettslige og offentlige liv i et helt lite tiår, fra arrestasjonen i 1984 til benådningen drøyt åtte år seinere.

Denne udiskutable feilvurderingen sier dessverre altfor mye om kvaliteten på Edgeir Benums bidrag til norske bokhyller.