Hvem er de intellektuelle?

DEN OFFENTLIGE SAMTALE: Hvorfor benekter britiske intellektuelle at de eksisterer?

Forleden kveld spurte jeg en britisk kommentator som i mine øyne helt klart er en intellektuell person, om han selv vil si at han er intellektuell. «Å, nei!», svarte han, med et streif av bekymring bak brilleglassene. Hvorfor ikke? «Fordi jeg er redd for å utgi meg for noe jeg ikke er.»I sin glimrende nye bok Absent Minds tar den intellektuelle Cambridge-historikeren Stefan Collini for seg den lange historien til denne britiske tradisjonen som innebærer en slags selvfornektelse. Gang på gang benekter personer som i andre europeiske land ville blitt beskrevet som intellektuelle, at de virkelig er intellektuelle. Ifølge det Collini kaller «fraværsteorien» finns det ingen intellektuelle i Storbritannia, i motsetning til i andre land, som Frankrike, Polen eller Østerrike. Først ved Calais kan man begynne å se etter intellektuelle. «Britisk intellektuell» er et oksymoron (talefigur av to motstridende begreper, som «fornuftig galskap», red.anm.). Engelsk dagligtale består av en flom av ord og uttrykk som også bringer med seg tungt slam i form av nedsettende eller spydige ord for intellektuelle: egghead, boffin, highbrow, blue-stocking, know-all, telly-don, media-don, chattering classes, «too clever by half». Bestemmelsesordet «såkalt» er den personlige livvakten som alltid holder seg i nærheten av «intellektuell».

COLLINI HEVDER ganske riktig at dette har ført til en slags «falsk bevissthet» blant britene. På dette og flere andre punkter er vi mindre eksepsjonelle og mer europeiske enn vi selv tror. Men hva vil det si å være intellektuell? Collini skiller mellom tre ulike betydninger av ordet. For det første har vi den subjektive, personlige betydningen: en person som leser mye, er interessert i tankevirksomhet og dyrker sitt intellektuelle liv. Det er ofte dette britene mener når de omtaler en venn eller slektning som «litt intellektuell». (Som regel mener de ikke noe vondt med denne karakteristikken.) For det andre brukes begrepet i en sosiologisk sammenheng, der intelligentsiaen defineres som en egen samfunnsgruppe eller klasse. Man kan for eksempel si at den omfatter alle som har en universitetseksamen. Men den slags sosiologiske definisjoner har aldri riktig slått an i Storbritannia, i motsetning til i en del sentral- og østeuropeiske land, hvor de inngår i begrepsapparatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SIST OG IKKE minst, kan en intellektuell person spille en «kulturell rolle». Collini forsøker å gi en klar og grundig definisjon av dette begrepet. For å kunne spille en kulturell rolle, må den intellektuelle først komme seg opp på et visst utdanningsnivå eller vise til kreative og analytiske resultater. Deretter må han eller hun ta i bruk alle tilgjengelige medier for å nå ut til et bredere publikum med sine synspunkter på de problemstillinger folk flest er opptatt av. For noen vil vedkommende bli en anerkjent autoritet - eller i det minste et kjent ansikt og en velkjent stemme. Under en debatt med tsjekkiske intellektuelle for noen år siden, forsøkte jeg å definere den intellektuelles rolle i samfunnet. Min definisjon var ikke ulik Stefan Collinis: «Denne rollen spilles av tenkeren eller forfatteren, som engasjerer seg i offentlige diskusjoner om aktuelle samfunnsspørsmål, om politikk i videste forstand, men som bevisst unnlater å kaste seg inn i jakten på politisk makt.» Det siste er etter min mening et meget viktig og grunnleggende prinsipp, selv om det er blitt avvist av blant andre Václav Havel, som gikk inn i politikken med hele sin tyngde.

SIDEN 1980-TALLET har vi begynt å beskrive denne type mennesker som «offentlige intellektuelle» - et begrep hentet fra USA. Men hvis man med «intellektuell» mener en person som spiller den rollen jeg nettopp har beskrevet, er «offentlig intellektuell» en pleonasme (uttrykk som inneholder overflødige ord, red.anm.), mens «privat intellektuell» er et oksymoron. Det er fullt mulig at en huleboer er «litt intellektuell», men kontakten med et større publikum er det karakteristiske trekket ved en intellektuell i kulturell forstand. Saken blir ikke enklere av det faktum at du risikerer å nå ut til et bredere publikum først etter din død. Bare elleve personer var til stede under begravelsen til Karl Marx, men han skulle bli en av tidenes mest innflytelsesrike politiske intellektuelle. Det er altså mulig å ha et posthumt publikum.

NÅR BRITISKE intellektuelle uttaler seg sterkt nedsettende om begrepet intellektuell eller vender det ryggen, gjør de det enkelte ganger bare for å uttrykke den britiske erfaringsfilosofiens forakt for de ulike kontinentale variantene av en mer abstrakt teoretisering. Det er noe av dette George Orwell var inne på da han i et brev til en venn kalte Jean-Paul Sartre en «blære» som snakket i det vide og brede om nær sagt ingenting. Som den engelske dikteren James Fenton sier til franskmennene gjennom «The Manila Manifesto» (siste del av diktsamlingen «Out of Danger», red.anm.): «AUT TACE AUT LOQUERE MELIORA SILENTIO - enten holder dere kjeft, eller så må dere komme med noe mer fornuftig.» «Hva mener dere egentlig?» er det anglosaksiske spørsmålet til filosofene Jacques Derrida, Louis Althusser og Martin Heidegger. Men dette handler bare om de forskjellige intellektuelle tradisjonenes sammenstøt.

DET ENKLE faktum - og det å påberope seg «enkle fakta» er naturligvis i seg selv en klassisk, engelsk, intellektuell trope - er at Storbritannia i dag har en av Europas rikeste intellektuelle kulturer. Det foregår trolig flere skikkelige, viktige og kreative debatter om ideer, politiske retninger og bøker i Storbritannia enn i Frankrike, selve hjemlandet til les intellectuels. Og disse diskusjonene når ut til et langt større publikum enn tidligere. Når det gjelder eleganse, har Seinen mer å by på enn Themsen, men intellektuelt sett er det mer liv på den vestlige siden av Themsen enn Seinen.

IKKE NOE STED utenfor USA finner man et større batteri av tenketanker enn her. Hver måned ser ut til å bringe en ny bokfestival, med store menneskemengder som stiller seg i kø. Vi har de beste universitetene i Europa og kommersielle forleggere som klarer å bringe seriøse bøker ut til en bred leserskare. Vi har førsteklasses intellektuelle aviser, magasiner og tidsskrifter: Prospect, TLS, Guardian Review, London Review of Books, opendemocracy.net, bare for å nevne noen. Gjennom det engelske språket og intensiteten i utvekslingen av kultur over Atlanterhavet får vi også tilgang til de store debattene i USA - og hele «anglosfæren». Internett og blogging gir enhver tenkende person enorme muligheter til å forsøke seg som (offentlig) intellektuell. Har de noe interessant å si, vil de alltid få sitt publikum - ikke bare et britisk publikum, men et engelsktalende publikum spredt over hele verden.

KORT OPPSUMMERT: Britiske intellektuelle har aldri hatt det så godt. Så gjør det egentlig noe om de bare går der og nekter for at de eksisterer? Kanskje ikke. Det kan kanskje til og med være som en garanti mot å få en overdreven oppfatning av sin egen betydning - et fenomen som enkelte ganger dukker opp blant intellektuelle på kontinentet. En sikring mot å bli en Bernard-Henri Lévy, for å si det slik. La franskmennene få beholde det fine ordet - vi klarer oss lenge med selve innholdet av begrepet. Oversatt av Marit Jahreie.