I KJØLEVANNET AV EICHMANN-SAKEN: Stanley Milgrams «Behavioral study of obedience» står igjen som et av psykologihistoriens mest sentrale eksperiment, og kom i kjølvannet av rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann (bildet) og Hannah Arendts bok om den. Kronikkforfatteren betviler Milgrams konklusjoner. Foto: AP Photo
I KJØLEVANNET AV EICHMANN-SAKEN: Stanley Milgrams «Behavioral study of obedience» står igjen som et av psykologihistoriens mest sentrale eksperiment, og kom i kjølvannet av rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann (bildet) og Hannah Arendts bok om den. Kronikkforfatteren betviler Milgrams konklusjoner. Foto: AP PhotoVis mer

Hvem er de onde blant oss?

For 50 år siden viste Milgram-eksperimentet at vi alle er autoritetstro zombier. Eller? Nye granskinger tyder på at den gjengse fortolkningen i beste fall er en overforenkling.

Debattinnlegg

I oktober 1963 publiserte den 30 år gamle psykologen Stanley Milgram sine funn i the Journal of Social and Abnormal Psychology, under tittelen «Behavioral Study of Obedience». Milgram hadde rekruttert testdeltakere til et eksperiment og fortalt dem at det handlet om straff og læring. De ble introdusert for en annen forsøksperson, som ble stroppet fast i en stol i naborommet. Deretter skulle de gi den andre elektriske støt hver gang han svarte feil på spørsmålene som ble stilt. Bryterne var merket med styrke fra 15 til 450 volt, og etter hvert som støtene ble kraftigere, begynte deltakeren i det andre rommet, som i virkeligheten var en skuespiller, å protestere. Han krevde å bli sluppet løs, han klaget over hjerteproblemer, og til slutt ble det helt stille. Så lenge forsøkslederen ba dem om det, fortsatte de fleste deltakerne likevel å trykke på bryterne, til og med de som var merket «Danger: Severe shock» og «XXX».

I 1963 var rettssaken mot Adolf Eichmann fortsatt et ferskt minne. Nazi-funksjonæren hadde forsvart sin rolle i jødeutryddelsene med at han «bare fulgte ordre», og filosofen Hannah Arendt utga samme år sin bok om Eichmann, hvor hun lanserte begrepet «ondskapens banalitet». I det kontroversielle ordskiftet, som er skildret i den kinoaktuelle filmen «Hannah Arendt», hevdet Arendt at onde handlinger ikke bare ble utført av demoniske eller onde mennesker, men like gjerne av de ubemerkelsesverdige. Milgram satte sin egen studie i sammenheng både med massedrapene og Arendts bok. Nå var den filosofiske teorien vitenskapelig bevist: alminnelige amerikanere kunne på få minutter forandres til torturister.

Milgrams funn skapte stor oppstandelse i offentligheten så vel som fagmiljøene, og i dag er Milgram-eksperimentet en selvfølgelig referanse i ethvert innføringskurs i psykologi, og hver gang en samfunnsdebattant eller tilfeldig middagsgjest vil understreke sine lave forventninger til hvermannsens integritet og empati. Som oftest oppsummeres lærdommen omtrent slik for eksempel handelshøyskolefilosof Øyvind Kvalnes gjorde det i Aftenposten 26. august i fjor: «at helt alminnelige mennesker var villige til å påføre andre livsfarlige elektriske støt når de fikk beskjed om å gjøre det av en autoritetsperson.» Men ifølge to ulike gjennomganger av Milgrams materiale, gjennomført av psykologene Gina Perry og Alex Haslam, beskriver denne vanlige oppfatningen nettopp hva forsøkene ikke viser.

Haslam har, i egne artikler og som intervjuobjekt på det amerikanske radioprogrammet Radiolab, poengtert at det eksperimentet vi kjenner, bare utgjør en brøkdel av det samlede arbeidet. Milgram gjennomførte over 20 ulike scenarioer, i noen var forsøkspersonene i samme rom som de som fikk sjokkene, i andre måtte de fysisk holde hånda til offeret nede for å gi dem støt. Da var det langt færre som fortsatte. For ikke å snakke om de eksperimentene hvor det var flere til stede i rommet. Når folk ikke var alene med autoriteten var det lettere å protestere, og i ett scenario, hvor to forsøksledere var til stede, og de begynte å diskutere seg imellom hvorvidt forsøket burde stoppes, ville ingen av deltakerne fortsette å gi sjokk. Milgram hadde skrevet fire verbale oppfordringer som forsøkslederen gjentok for å få folk til å fortsette, av typen «Vennligst fortsett», eller «Eksperimentet krever at du må fortsette». Etter at en testperson hadde motsatt seg de tre første verbale puffene, kom den fjerde oppfordringen, som klarest minnet om en ordre. Forsøksobjektene fikk beskjed om at de måtte fortsette, de hadde ikke noe valg. Som Haslam påpeker, fungerte dette påbudet mot sin hensikt for alle som kom så langt i prosessen. Hver eneste deltaker nektet da å gå videre, og påpekte gjerne nettopp at de hadde valg. Og utøvde det.

Dette funnet har imidlertid også en urovekkende side: Resten, de som gikk videre, hadde ikke mottatt noen ordre. Tvert imot fortsatte disse villige deltakerne å trykke på bryterne av hensyn til eksperimentets beste. Riktignok fikk de en liten økonomisk kompensasjon, men aller mest ville de bidra til framskrittet. Vi bør ikke bekymre oss for medgjørlige zombier, konkluderer Haslam, men heller for idealistene blant oss, de som tror på en edel sak og gjerne vil hjelpe. Psykologen Gina Perry kom i fjor ut med boka «Behind the Shock Machine», hvor hun har en rekke innvendinger til Milgrams metode. Skuespillerne i forsøket holdt seg ikke til manuset, og fortsatte i flere tilfeller å mase på folk langt utover enn de fire foreskrevne gangene. Hun påpeker dessuten sprik og svakheter i de mest kjente replikasjonene som seinere er gjort av eksperimentet — en av dem inkluderte for eksempel bare 16 personer. Men kanskje viktigst er at hun viser alt som forsvinner bak prosenttallene: At mange av testpersonene hadde store kvaler underveis, protesterte og hadde det vondt i tida etter forsøket. Bildet som tegnes er et helt annet enn det som Milgram-myten gjerne framkaller, av motstandsløse roboter.

Hvor mange var disse «alle» som fortsatte til siste sjokk? Tallet fra Milgrams publiserte variant av forsøket var 65 prosent. Det tallet kan fortone seg både høyt og lavt, avhengig av hvor høye tanker du har om menneskene i utgangspunktet. Og det kommer an på hvordan historien fortelles. En måte å presentere statistikken er å si «Tror du at du ville torturert folk? Du ville sannsynligvis det, siden prosenten er over 50.» En annen måte er å fortelle det fra forskerens perspektiv: «Om du var en psykolog og designet dette eksperimentet, hva tror du forsøkspersonene ville gjort?» Straks søkelyset er flyttet fra en selv til «de andre» blir det straks mye lettere å forutsi resultatet. En tredje måte er å spørre «Hvor mange mennesker ville, alene i et stort fremmed universitetsanlegg, med avansert elektronisk utstyr og en ekspert til stede, stole mer på egen dømmekraft enn proffene?» Med det perspektivet kan 35 prosent oppsetsige mennesker fortone seg ganske bra.

I sin Eichmann-bok konkluderte ikke Hannah Arendt med at alle mennesker er autoritetstro og dermed unnskyldt for sine handlinger. Tvert imot mente hun at alle har et moralsk ansvar selv i de mest banale sysler, og pekte på at selv om mange samarbeidet med nazistene, var det alltid noen som ikke gjorde det, men utøvde et moralsk valg og nektet. Og det er, ifølge Arendt, alt vi trenger for å bevare troen på menneskeheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook