Middelklassen:

Hvem er den norske middelklassen, og hvorfor underspiller de sin egen status?

Den øvre middelklassen i Norge er mindre engstelig, mer ydmyk og mer skeptisk til intellektuelle enn tilsvarende i andre land.

SKEPSIS: Den norske middelklassen er opptatt av å underspille sine egen status og være skeptiske til intellektuell kultur, i motsetning til middelklassen i andre vestlige land, der middelklassen ofte vil vise at de har respektable kulturelle referanser. Tegning: Finn Graff
SKEPSIS: Den norske middelklassen er opptatt av å underspille sine egen status og være skeptiske til intellektuell kultur, i motsetning til middelklassen i andre vestlige land, der middelklassen ofte vil vise at de har respektable kulturelle referanser. Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Det sies at det midterste barnet blir diplomaten i søskenflokken. Det er fristende å tenke det samme om den midterste klassen etter å ha lest «Middelklassekulturen i Norge», en bok av sosiologene Rune Sakslind, ove Skarpenes og Roger Hestholm, der de oppsummerer sine studier av den velutdannede øvre middelklassen i Norge. De er nemlig en ydmyk gjeng.

På den ene siden fremstår middelklassen som en neglisjert gruppe, som ikke har vært gjenstand for interesse fra sosiologer som heller vil studere kapitalister og arbeidere, og som lenge sto på utsiden av trepartssamarbeidet. I et land som verken hadde storbyer eller noe tungt storborgerskap, og der motkulturene på landet var sterke og selvsikre, har middelklassen ikke kunnet spille den samme rollen som forvaltere av én dominerende og anerkjent kultur som klassefrender i andre vestlige land har gjort.

På den andre siden er legene, psykologene og økonomene som har uttalt seg til forskerne nesten påfallende opptatt av å underspille sine egen status. Dette kommer særlig til syne når de beskriver sitt eget kulturforbruk, der de fleste er mer opptatt av å bli underholdt enn å bli utfordret av filmene og bøkene de bruker tid på.

Mange understreker at ingen skal bli sett ned på på grunn av hva de velger seg av kunst og kultur. Oppsiktsvekkende mange går lengre, og ser på det som moralsk tvilsomt i det hele tatt å komme med kvalitetsvurderinger av kunst, fordi de mener det er en nedvurdering av de som liker den samme kunsten. Iblant kommer en sterk fiendtlighet til syne overfor «intellektuelle». Når middelklasserespondentene skal si hvem de beundrer, er det de som jobber for å gjøre andres liv bedre, som Nelson Mandela og Rigoberta Menchù.

I det hele tatt mener forskerne det finnes et svært sterkt moralsk innslag i hvordan den norske middelklassen vurderer seg selv og verden. De påpeker også at ønsket om å oppnå en bestemt status, eller frykten for miste den, er påfallende lav sammenlignet med for eksempel Storbritannia. Selv om de som har svart er godt voksne, og at den såkalte «generasjon prestasjon» og bekymringene deres ikke er inkludert, kjennetegnes svarene av en følelse av trygghet og av at det oppfattes som viktig å understreke at lang utdannelse ikke gjør deg noe bedre enn andre.

Så er det likevel noe paradoksalt i dette. Når disse høyt utdannede nordmennene i så stor grad har internalisert idealet om likhet, og så fyndig gir uttrykk for sin motvilje mot klassemessige og kulturelle rangeringer, røper de også at de er svært bevisst på at slike rangeringer finnes. Og så er det også distinksjoner i samfunnet som ikke fanges opp av en bok som undersøker middelklassens syn på seg selv, og ikke hvordan de virker på andre.

I norsk skjønnlitteratur finnes en lang rekke skildringer av hvordan særegenhetene ved borgerskapet eller øvre middelklasse trer frem når de står overfor noen som ikke tilhører samme miljø, det være seg hos Amalie Skram, Alf Prøysen, Dag Solstad eller Carl Frode Tiller. Det ville være interessant å få innsikt i hva de som har latt seg intervjue, tenker om hvordan de fremstår for sine pasienter, klienter eller ansatte, og om innflytelsen de ofte helt reelt har over andres liv.

Men det er noe talende og veldig norsk som trer frem gjennom intervjuene, og linjene som trekkes bakover i historien. Ydmykheten blir sett på som en kulturell etterdønning av forholdene som gjorde at det var den beskjedne bonden, ikke den sofistikerte hoffmannen eller den avanserte byborgeren, som ble holdt frem som et ideal. Norge er et land der middelklassen får mindre igjen for utdannelsen sin, i status eller penger, enn i andre land. Dette plager ikke de som har svart forskerne, der gjennomgangstonen også er at skatt skal betales med glede.

Det er lett å se hvordan disse holdningene har bidratt til at Norge kan ha blitt et godt land med relativt små forskjeller, selv om ulikhetene øker også her. Men så kan det også hende det er viktige perspektivet som forsvinner når en bestemt type moral blir dominerende. De som er opptatt av å tenke på forskning og utdannelse som noe som har en verdi utover det samfunnsnyttige, eller av å anerkjenne kunst på høyt nivå, bærer en konstant bevisbyrde og kan oppleve å bli mistenkeliggjort. De som kjemper for skolen som dannelsesinstitusjon har stampet i motvind i årevis. Det forskerne kaller de «kulturbærende klasser» kan undervurdere betydningen av det de faktisk har med seg av kunnskap, av å verdsette den og videreformidle den.

Uviljen mot å se på noen som bedre enn andre er et utvilsomt gode. Overbevisningen om at noen ser på seg selv som bedre enn andre, dersom de er opptatt av kultur og kunnskap på en annen og mer selektiv måte, kan komme til å ikke bare bekjempe fordommer, men også skape nye.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.