Illustrasjon: Finn Graff
Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Hvem er den «smarteste» rasistiske morderen - svenske Peter Mangs eller Anders Behring Breivik?

En ny bok tar oss med inn i det høyreekstreme marerittet.

Kommentar

Peter Mangs blir ofte kalt «den andre lasermannen». Selv hater han sammenlikningen. Den første lasermannen, John Ausonius, skjøt 12 mørkhudede personer i Stockholm og Uppsala tidlig på nittitallet, men har siden uttalt at han angrer.

Hva er da poenget? spør Mangs i samtale med Mattias Gardell. For han angrer ikke.

Gardell, svensk forfatter, religionshistoriker og engasjert debattant, utga nylig en bok i Sverige om Peter Mangs, «Raskrigaren». Mannen som er dømt for to mord, fire mordforsøk - og anklaget for enda flere.

Gjennom ti intervjuer i fengselet, hver på tre timer, besøk hos Peter Mangs far i Florida (som mener sønnen fortjener en statue), intervjuer med Mangs ofre og etterlatte, tar Gardell leseren med på en nattsvart reise. Det innebærer også en svipptur innom Anders Behring Breivik og en absurd hanekamp mellom de to rasistiske drapsmennene. Gardell er for øvrig den første som har intervjuet Breivik i fengselet.

Etter endt lesning føles boka som et fullgodt bevis på at det var på høy tid med et forskningssenter for høyreekstremisme på Universitetet i Oslo, som fikk tilslag på finansiering forrige uke.

For hva er det som får en ung mann, tidligere musiker og bassist - instrumentmaker - til å starte en lavintensiv rasekrig i Malmø? Der han gikk etter tilfeldige ofre utfra logikken «krig mot alle nysvensker hvis kultur medfører oppførsel som jeg anser upassende».

Mangs foreldre ble skilt tidlig. Hans finlandssvenske far var stolt av antikommunistisk, finsk motstandskamp under krigen, og ivrig samler av tysk krigsmemorabilia. Som en protest mot svensk skattetrykk og sosialdemokrati flyttet han til Florida, og seinere flyttet sønnen Peter etter. Han hadde gitt opp en mislykket musikerkarriere i Sverige og i Florida skulle han produsere sine egne bass-instrumenter, men også det gikk dårlig.

I USA lot han seg derimot fascinere av amerikansk hvit makt-kultur, blant annet gjennom boka «The Turner Diaries». En framtidsvisjon om arisk motstandskamp og rasekrig som nedkjemper homofile, jøder og alle ikke-hvite. Tilbake i Sverige bestemte han seg for å utvikle sin egen «motstandskamp», basert på teorien om «lederløst motstand»: Enkeltcelle-operasjoner som ikke har noen kontaktpunkter med etablerte organisasjoner. Som i det skjulte skal kunne utføre angrep. Mangs var inspirert av den rasistiske seriemorderen Joseph Paul Franklin, en «lavintensiv rasekrig» - i kontrast til spektakulære angrep som «Oklahoma-bomberen» Timothy McVeigh.

Samtidig med angrepene i Malmø utviklet Mangs sitt et eget manifest, «Den germanske filosofin». En tekst på drøye 150 sider hvor idealet er å «koble ut menneskelig samvittighet og leve som en bakterie», «uten å nøle eliminere enhver trussel». En fascistisk logikk der hvite mennesker har rett til å drepe alle andre, fordi det tilhører naturens orden. Framskritt skjer gjennom evolusjon, som i Mangs verden består i å utrydde de andre, «give war a chance».

I samtale med Gardell sier han: «Jeg utførte det som andre bare snakket om på nettet».

Gardells grundige dokumentasjon griper rett inn i flere av temaene som det nye forskningssenteret ved UiO skal undersøke, som blant annet: Psykologiske studier av hva som i barndommen kan trigge fordømmelse og voldssympatier. Betydning av ideologi, konspirasjonsteorier, og aktivitet på nett i radikaliseringsprosesser. Forholdet mellom hatkriminalitet og hatefulle ytringer.

Det er skremmende hvor instrumentell og tekniske rasekrigsideologien er. Den får et både komisk og grøsseraktig skjær når vi får et innblikk i Mangs og Behring Breiviks gjensidige respekt - og kritikk. Av metode. Behring Breivik mener Mangs har valgt feil når han har gått etter tilfeldige, mørkhudede ofre. Han mener han heller burde ha gått etter forrædere som legger til rette for multikulturalismen. Mangs mener Breivik har valgt et for tungvindt og dyr strategi. Og han finner Breiviks oppskrift latterlig: å gjennomføre en spektakulær aksjon som skal markedsføre et manifest. «3000 sider av Breiviks manifest, værsågod. Det er ingen som gidder å lese det i alle fall», som han sier til Gardell.

Mangs iskalde analyse når sin konklusjon: «Jeg har drept mennesker». «Jeg forstår at å ta livet av så mange mennesker er vanskelig. Det får meg, med min erfaring, å stille spørsmålstegn ved mulighetene for at noen kopierer ham»

For målet er å bli kopiert. Og Mangs ser med glede på de jihadistiske angrepene i Europa. «Det er ikke mange hvite eller muslimer som kan gjøre sånt, men det er ikke mange som trengs» for å trigge fullskala rasekrig.

Boka er en studie i ondskap, men den har en viktig kvalitet: den etterlater flere svar enn spørsmål.