Hvem er egentlig Elling?

Det spesielle med Elling-figuren er at det som gjør ham aller mest sær, er det som deles av oss alle.

SLITESTERK: Alle har sin egen Elling, skriver Jon Rognlien. Her i Per Christian Ellefsens kjente skikkelse, sammen med skuespillerkollegene Marian Saastad Ottesen og Pia Jacobsen, samt regissør Petter Næss, i forbindelse med filmen «Elsk meg i morgen». Foto: NTB Scanpix
SLITESTERK: Alle har sin egen Elling, skriver Jon Rognlien. Her i Per Christian Ellefsens kjente skikkelse, sammen med skuespillerkollegene Marian Saastad Ottesen og Pia Jacobsen, samt regissør Petter Næss, i forbindelse med filmen «Elsk meg i morgen». Foto: NTB ScanpixVis mer

Ingvar Ambjørnsens nye Elling-roman, «Ekko av en venn», gjør lykke. Etter bare to uker er den allerede trykket i flere opplag, tilsammen i 20 000 eksemplarer. Anmelderne er begeistret, og boka diskuteres flittig i sosiale medier.

Alle har sin egen Elling. Kanskje fordi han er noe mer enn en romanfigur.

Elling er først og fremst et blikk, en måte å observere verden på. Han ser og ser, tar inn i seg allslags detaljer, store og små, holder dem fram for sitt indre, snurrer på dem, reflekter, setter dem i sammenhenger leseren stadig forbløffes over. Hans verden er enorm, til tross for at den foregår i bitte små sirkler, rundt og rundt i en hage, opp og ned til samme supermarked, fram og tilbake mellom gjenstandene i rommet.

Når det skjer noen større ting, blir han stressa, mister taket, utagerer i raseri og trekker seg unna. Deretter bruker han lang, lang tid på å reflektere seg tilbake til en måte å forholde seg til verden på, der de voldsomme begivenhetene lar seg ramme inn og håndteres. Det spesielle med Elling-figuren er at det som gjør ham aller mest sær, er det som deles av oss alle. Bak våre mestringsfasader bærer alle mennesker på en fortvilelse i møte med verden. Det store tomme rommet, milliarder av lysår unna og tiden som går i uendelighetens perspektiv. Vår egen private tid er bare en solstråle som skjærer gjennom oss der vi står for oss selv på jorden. Og raskt blir det kveld, det vet vi.

Det den italienske lyrikeren Giacomo Leopardi (1798-1837) opplevde som en «kosmisk pessimisme», er menneskets eksistensielle grunnvilkår. I sitt mest kjente dikt, «Det uendelige», komprimerer han sine filosofiske tankesprang inn i hverdagslige betraktninger. Der han sitter på sin benk og ser utover dalen foran seg, kan han ikke med øynene se de ytterste horisonter. De blir stengt ute av vegetasjonen. Han vet at det uendelige befinner seg der, men det er ikke tilgjengelig i det han har der foran øynene. I hans indre, i tankene, er derimot uendeligheten, den absolutte stillheten og tidens gang, høyst til stede. Og mellom disse to ytterpunktene – det vi erfarer og det vi resonnerer oss fram til – åpner det seg et rom. Her blir litteraturen til.

Og det er en fornemmelse av nettopp dette som stiger fram i det komisk-melankolske universet Ambjørnsen lar Elling bevege seg rundt i. Uansett hvilke djerve tiltak mennesket iverksetter for å skyve en slik erkjennelse unna, vet man innerst inne at det bare er en utsettelse. Ambjørnsens evne til å omforme de aller minste hindringer i dagliglivet til å bli utgangspunkt for de aller største betraktninger om livet, framført med en ellingsk kombinasjon av naivitet og indignasjon, gjør bøkene til helt spesielle litterære veikryss.

Forbløffende nok, trolig også for Ambjørnsen selv, er Elling så slitesterk at han – etter alle filmene, teateroppsetningene og hver og en av den enkelte lesers erobring av arketypen – klarer å vende tilbake helt til starten der han sto i vinduet i drabantbyleiligheten og kikket ut på verden i den første romanen, «Utsikt til paradiset». Der sto han, på morens forlatte soverom, og diktet seg inn i andre menneskers liv, akkurat slik hans pappa Ingvar Ambjørnsen gjør i sitt forfatterskap.

Mange tilårskomne artister reiser på turné og spiller gamle låter for sitt trofaste publikum. De har gitt opp å presentere låter fra de nyeste platene, for det folk vil høre er «Jumping Jack Flash», «Harvest Moon», «Forbudte følelser» og «Obla-di obla-da». Noen trodde kanskje Ambjørnsen med sine nye Elling-runder skulle prøve seg på noe slikt, men tvert imot lar han «den nyeste plata» klinge fritt, på egne premisser. Vi gjenkjenner tonene fra de første akkordene som lød før arketypen var befestet som allemannseie, men det er nye sanger. Det blir nok flere.