Kommentar, Elling

Hvem er egentlig Elling?

Det spesielle med Elling-figuren er at det som gjør ham aller mest sær, er det som deles av oss alle.

SLITESTERK: Alle har sin egen Elling, skriver Jon Rognlien. Her i Per Christian Ellefsens kjente skikkelse, sammen med skuespillerkollegene Marian Saastad Ottesen og Pia Jacobsen, samt regissør Petter Næss, i forbindelse med filmen «Elsk meg i morgen». Foto: NTB Scanpix
SLITESTERK: Alle har sin egen Elling, skriver Jon Rognlien. Her i Per Christian Ellefsens kjente skikkelse, sammen med skuespillerkollegene Marian Saastad Ottesen og Pia Jacobsen, samt regissør Petter Næss, i forbindelse med filmen «Elsk meg i morgen». Foto: NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Ingvar Ambjørnsens nye Elling-roman, «Ekko av en venn», gjør lykke. Etter bare to uker er den allerede trykket i flere opplag, tilsammen i 20 000 eksemplarer. Anmelderne er begeistret, og boka diskuteres flittig i sosiale medier.

Alle har sin egen Elling. Kanskje fordi han er noe mer enn en romanfigur.

Elling er først og fremst et blikk, en måte å observere verden på. Han ser og ser, tar inn i seg allslags detaljer, store og små, holder dem fram for sitt indre, snurrer på dem, reflekter, setter dem i sammenhenger leseren stadig forbløffes over. Hans verden er enorm, til tross for at den foregår i bitte små sirkler, rundt og rundt i en hage, opp og ned til samme supermarked, fram og tilbake mellom gjenstandene i rommet.

Når det skjer noen større ting, blir han stressa, mister taket, utagerer i raseri og trekker seg unna. Deretter bruker han lang, lang tid på å reflektere seg tilbake til en måte å forholde seg til verden på, der de voldsomme begivenhetene lar seg ramme inn og håndteres. Det spesielle med Elling-figuren er at det som gjør ham aller mest sær, er det som deles av oss alle. Bak våre mestringsfasader bærer alle mennesker på en fortvilelse i møte med verden. Det store tomme rommet, milliarder av lysår unna og tiden som går i uendelighetens perspektiv. Vår egen private tid er bare en solstråle som skjærer gjennom oss der vi står for oss selv på jorden. Og raskt blir det kveld, det vet vi.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer