RØRENDE: Den sørkoreanske forfatteren Shin Kyung-Sook leverer et morsportrett som beveger - uten å gli over i det sentimentale.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
RØRENDE: Den sørkoreanske forfatteren Shin Kyung-Sook leverer et morsportrett som beveger - uten å gli over i det sentimentale. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Hvem er egentlig våre mødre?

Og hvorfor gir de oss så dårlig samvittighet?

ANMELDELSE: En sør-koreansk bestselger er ikke hverdagskost på det internasjonale bokmarkedet. «Ta vare på mamma» er likevel overraskende gjenkjennelig og universell i temaet. Den handler om mor.  

Det ligger mye dårlig samvittighet i portretter av en mor - i motsetning til farsportrett som ofte tar form av et oppgjør.

Det så vi i svenske Mustafa Khans «Tett inntil dagene» og Wenche Muhleisens «Jeg skulle løfte deg varsomt over.» Jon Michelet formulerte et nydelig morsportrett i novellesamlingen «Snøfonnenes biograf». Likedan Thomas Espedal i «Imot kunsten». Alle skrevet etter at moren er død.

Syk og forvirret
For det er først når en mor blir borte, at vi virkelig kjenner hennes nærvær. At vi til og med begynner å reflektere over hvem hun egentlig var - annet enn en som kun var til for oss.    

Hvem er egentlig våre mødre?

Det er det som skjer i «Ta vare på mamma». Fembarnsmoren og landsbykvinnen So Nyo Pak kommer bort fra sin mann i kaoset på jernbanestasjonen i Seoul. Familien etterlyser henne og utlover dusør. Uker blir måneder, de får spredte tips om en utsultet og skitten kvinne som roter rundt i søppelkassene etter mat; syk og forvirret.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvem var denne kvinnen? Kyung-Sook zoomer henne inn gjennom fire fortellerstemmer: Den eldste datteren; forfatter med en analfabet til mor som hun stadig kranglet med. Den yngste datteren, travel farmasøyt med tre bortskjemte barn foret opp på fastfood. Den forfordelte eldste sønnen, som aldri oppfylte morens drøm om at han skulle bli statsadvokat. Og endelig ektemannen, som forsvant med jevne mellomrom, og men som alltid vendte tilbake.    

Den latterliggjorte husmor
Alle har tatt henne som en selvfølge. Når hun nå er borte krangler de om hvem som behandlet henne dårligst.«Mamma var kjøkkenet og kjøkkenet var mamma. Du lurte aldri på om hun likte å være der,» heter det om moren som brukte livet på å fore barna, og som kom på bybesøk fra landet nedlesset med hjemmelaget mat.

En mor til forveksling lik bestemorsgenerasjonen her i Norge; den dels latterliggjorte husmor.

Sånn sett er det  overraskende paralleller mellom Sør-Korea og Norge, begge land som på noen tiår har gått fra å være fattige bondeland til hypermoderne stater. En reise som for mange har gått altfor raskt.  
  
«Ta vare på mamma» er et rørende portrett. Så rørende at det kunne blitt sentimentalt, hadde det ikke vært for at også moren kommer til orde mot slutten. Der får vi erindringsglimt skrevet av en forfatter som får språket til å dufte; av risboller, kokt tofu, ristet tang, stekt ansjos. Det gjør at denne boka også er en vakker erindringsroman fra et fjernt land med fremmede dufter.