Åsne Seierstad fulgte rettsaken mot massemorderen fra 22. juli i rettsal 250, Oslo Tingrett. Nå har hun skrevet bok om saken. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet.
Åsne Seierstad fulgte rettsaken mot massemorderen fra 22. juli i rettsal 250, Oslo Tingrett. Nå har hun skrevet bok om saken. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet.Vis mer

Hvem er en av oss?

Åsne Seierstads velskrevne bok går langt i å utlevere.

ANMELDELSE: I strømmen av 22. juli-bøker, er turen nå kommet til Åsne Seierstads femhundreogtrettisiders oppsummering. Dette er ikke noen «jeg-bok», men heller enda en bred krønike om ugjerningene. Tidligere har vi, i tillegg til de rundt ti øyenvitnebøkene, fått omfattende, generelle kartlegginger fra Stian Bromark, Kjetil Stormark, Aage Borchgrevink og Erika Flatland. Vi har fått oppsummerende essays og akademiske antologier, og minst tre samlinger av avisreferater fra rettsaken. Til sammen er det kommet rundt førti 22. juli-bøker.

Dessuten foreligger hele dommen og flere granskingsrapporter. Aviser, blader og tidsskrifter har også publisert mye. For ikke å snakke om nettet. Så hva er nytt her?

Seierstad har med det meste - morderens bakgrunn og oppvekst, tagge-livet og dataspilling, forretningsforsøk og nettinnlegg. Vi får hele terrordagen kartlagt, de pårørende på Sundvollen, avhør og rettssak og litt etterspill. Fremstillingen er kryssklippet med utvalgte, gripende offerhistorier. Hun følger der særlig to spor - det ene med søstrene fra Kurdistan og Nesodden, det andre med en gruppe ungdommer fra Nord-Norge. Flere av disse blir drept.

Men alt dette er ting vi har fått svært mye om allerede. Mener Seierstad at det ikke har vært nok? Eller var det noe i de andre framstillingene som hun ville korrigere?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Visste hun det?
Det er også noen helt nye ting her. Forfatteren har fått frimurerslektningen i tale, og hun har hatt bredere tilgang enn sine forgjengere til avhørsprotokoller, de psykiatriske utlegningene fra barndommen og fra retten. Som kjent har hun også snakket med morderens mor. Det er blitt et rystende møte — gjennomført få dager før den svært syke og fortvilte moren døde.

Også det gjengitte referatet fra de første avhørene av moren, rett etter at hun har fått vite at det er hennes kjære Anders som har begått illgjerningene, er rystende. Nådeløse. Vi får utlevert en forvirret kvinne i sitt livs grusomste øyeblikk.

Visste hun, under avhørene, at dette skulle inn i en bok? Selvsagt ikke.

Marit Christensen kom nettopp med et portrett av moren, og det er naturlig å sammenlikne Seierstads skrivemåte med hennes. Der Christensen går veldig langt i å involvere seg selv i teksten, er Seierstad derimot helt fraværende. Der moren hos Christensen får lov til å vise seg fram i all sin såre elendighet, men også med sitt dype ønske om oppreisning og verdighet, blir hun her stående som lite annet enn et skremsel.

Man kan bare lure på hva Wenche ville likt minst.

Årstider og hårfarge
«En av oss» er godt skrevet, klar og tydelig, rørende og sjokkerende. Tonefallet er nøkternt, nesten kjølig, og kjensgjerningene får stå fram i all sin gru. Groteske detaljer har fått god plass. Men også enkelte lyriske utbrudd om årstider og hårfarge er det blitt plass til. Mange personer karakteriseres ved sitt lyse hår.

Hvem er en av oss?

Forfatteren er aldri tilstede i egen person, men til gjengjeld påfallende tilstede i situasjoner hun ikke kan ha opplevd, men må ha diktet. Hvordan er for eksempel denne beskrivelsen av morderens bruk av datamaskinen blitt til:

«Han senket skuldrene. Og trykket på tastene. Han slo på dem, han gled over dem, han kjælte med tastaturet. Fingrene dirret over musa.»

Er ikke dette litt drøyt? Selv om han er den han er? Det er mye sånt i boka.

Forfatteren har også en merkelig siteringspraksis fra gjerningsmannens opus. Det er som kjent skrevet på engelsk, men hos Seierstad lyder det av og til også på norsk. Er det hun selv som har oversatt det? Har hun da ytt forfatteren rettferdighet? Burde hun kanskje sagt noe om det?

Litt pussig er også litteraturlisten. Her er mange 22. julibøker med, men flere av de publiserte førstehåndsskildringene er ikke der. Hvilke kriterier har Seierstad brukt for å velge bort de hun ikke ville ha med? Det kunne det også vært greit å vite.

En av hvem?
Boka heter «En av oss». Jeg lurer både på hvem den ene er, og hva dette oss er. Seierstad skriver at morderen «valgte til slutt å tre ut av fellesskapet; og å ramme det på det mest brutale vis». Men hun har jo vist at han aldri var med i noe fellesskap. Selv om han prøvde og prøvde og kanskje overbeviste seg selv om at han var konge.

Så da kan det vel ikke være ham? Skulle Seierstad ønsket å gjøre ham til «en av oss», måtte hun ikke insistert på hvor elendig han er, på alle måter, i alle vinkler.

Forakten — som er fullt forståelig — går gjennom boka som en svart tråd. Han er et monster.

Og dette «oss». Er det Norge? Eller er det dere såkalt etnisk norske? Eller er det hele menneskeheten? Eller bare de snille?

Jeg lurer på om ikke dette store vi, som morderen altså både var og ikke var medlem av, er en skummel, undertrykkende illusjon.

Kanskje ideen om et slikt godt fellesskap er med på å skape noe av den uroen som preget både mor og sønn, og som kommer tydelig fram i det siterte, forvirrede brevet fra gjerningsmannen til forfatteren.

Hvorfor nå?
Hvorfor skriver Åsne Seierstad denne boka? Og hvorfor nå? Det får vi ikke beskrevet, men en antydning er lagt ut i appendikset med tittelen «Slik ble boken til». Her forteller hun at hun raskt etter terrordagen var blitt oppringt av sjefredaktøren i det amerikanske nyhetsmagasinet Newsweek, som ville ha en artikkel om morderen. «Get me anything you can on that man! » skal sjefen ha sagt. Året etter ville de ha stoff fra rettssaken.

«Attpåtil hadde jeg sagt ja til å skrive en bok,» forteller forfatteren.

Hvem hadde bedt henne om det? Det sier hun ikke.

Boka ser altså ut til å være et oppdragsverk, og Seierstad har et stort navn i mange land. Den er kanskje primært skrevet for utlandet. Det forklarer i så fall alle gjentagelsene av kjent stoff og fraværet av innvendinger mot andre fremstillinger. Kanskje den er ment som bestselger.