Hvem er flyktninger?

ASYLPOLITIKK 2: Marie Simonsen tar feil når hun i Dagbladet 6/9 hevder at regjeringens innstramming i asylpolitikken tar sikte på å avskrekke alle flyktninger som kommer hit. Regjeringens tiltak retter seg ikke mot mennesker som har et beskyttelsesbehov. Hensikten med tiltakene er å begrense asylsøkere uten beskyttelsesbehov.

Det stemmer ikke, som Simonsen skriver, at «flyktninger som får oppholdstillatelse må jobbe fire år her i landet før de kan bli gjenforent med ektefelle og barn». Regelen om fire års arbeid eller studier for å få familien til Norge, gjelder ikke flyktninger, men personer som har fått opphold på humanitært grunnlag. Forskjellen er vesentlig. En flyktning er forfulgt og kan ikke vende tilbake til hjemlandet og familien. For disse er gjenforening med familien i Norge eneste alternativ. Deres rett til familieliv er ivaretatt også etter innstrammingen. For de andre skal spørsmålet om familiegjenforening vurderes individuelt. Det betyr at utlendingsmyndighetene kan gjøre unntak fra fireårsregelen i konkrete tilfeller.

Det samme gjelder 16-18 åringene som kan får midleritid opphold. Regelen gjelder verken søkere som har et beskyttelsesbehov eller som får opphold på humanitært grunnlag. Innskjerpingen gjelder bare der manglende omsorgsperson i hjemlandet er eneste grunn til oppholdstillatelse. Målet med endringen er å stoppe ungdom som ikke har et beskyttelsesbehov fra å reise til Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange kommer til Norge som asylsøkere uten å ha behov for beskyttelse, og andelen som får avslag på asylsøknaden, er økende. Mens fire av ti fikk avslag av UDI i fjor, gjelder det nå seks av ti.

Å begrense antallet søkere uten beskyttelsesbehov er viktig av fire grunner. For det første av hensyn til søkerne selv. Det er tragisk å se hvordan mange asylsøkere ender opp med å returnere til hjemlandet med mindre enn de hadde da de reiste. For det andre for å sikre en effektiv saksbehandling. Behandling av søknader er ressurskrevende, og faren er at reelle søkere får forlenget sin søknadsprosess. For det tredje mener jeg et høyt antall søkere uten beskyttelsesbehov kan undergrave befolkningens oppslutning om asylinstituttet, fordi de bidrar til å så tvil om flyktningers reelle beskyttelsesbehov. Vi må slå tilbake mot de som begynner å betegne asylsøkere som kriminelle eller lykkejegere. Lang søknadsprosess og lav oppslutning i befolkningen er for det fjerde et hinder for rask og god integrering i det norske samfunnet for de som får opphold.

Simonsen konkluderer med at regjeringen har latt seg styre av folkemeningen. At folk er med på å diskutere og påvirke er helt naturlig. Også i asylpolitikken. Men regjeringen har forholdt seg til at antall ankomster er mer enn doblet på et år, og at andelen avslag har økt. Dette betyr ikke at regjeringen har løpt fra sine løfter i Soria Moria om å føre en politikk som i større grad tar hensyn til anbefalingene fra FNs høykommissær. I forbindelse med ny utlendingslov i fjor fremmet vi en rekke forslag som styrker flyktningers rettigheter. Vi er blant de land i verden som tar mest hensyn til høykommissærens anbefalinger. Men norsk asylpolitikk skal avgjøres av norske myndigheter, ikke av høykommissæren. Det har vært regjeringens standpunkt hele veien.