Hvem er Gordon Brown?

Gordon Brown er respektert av mange, men elsket av få – og fryktet av den middelklassen Blair har gjort så mye for å vinne.

Lederskap betyr mye i britisk politikk. Irak skulle holde som eksempel for dem som måtte være i tvil om Blairs personlige betydning for Storbritannias politiske veivalg det siste tiåret. Storbritannias politiske system, som gir flertallspartiet – og i overveldende grad statsministeren – all makt mellom parlamentsvalgene, gir mulighet til tunge og avgjørende skifter i politikken. Det er derfor all grunn til å følge med når britene nå skifter statsminister.

For første gang siden Winston Churchills avgang i 1955 skjer skiftet uten intern kappestrid. En etter en har Browns antatte utfordrere kastet inn håndkleet og stilt seg bak hans kandidatur. Browns pågående rundreise i Storbritannia blir derfor i praksis en signingsferd. Tiden som gjenstår før maktovertakelsen 27. juni skal brukes til strategisk planlegging og til byggingen av et nytt offentlig ansikt for statsminister Brown.

Det siste kan saktens trenges for en politiker som gjennom hele sin karriere har blitt fremstilt som dyster, stiv og strebende – lite flatterende beskrivelser i Ei tid da politikk handler vel så mye om personlig sjarm som politisk program. Den skotske prestesønnen Brown har alltid lagt vekt på hardt arbeid og selvoppofrelse som politiske verdier. Samtidig har hans teft for politisk makt stått lite tilbake for Blairs. Forholdet mellom de to lederne går langt tilbake i tid. Begge ble valgt inn i parlamentet ved Labours katastrofevalg i 1983, og begge var sentrale i etableringen av det nye Labour i første halvdel av nittitallet. Selv om Brown i mange henseende var Blairs «politiske storebror» – både i alder og partipolitisk erfaring – var det likevel Blair som skulle bli nye Labours frontfigur. Etter partileder Neil Kinnocks avgang i 1992 og etterfølgeren John Smiths plutselige død to år senere, var scenen ryddet: Blair tok over partilederrollen – etter sigende basert på en avtale med Brown om at det med tida også ville bli hans tur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I kjølvannet av valgskredet i 1997 var populariteten til Labour og Blair selv rekordhøy. Samtidig ble Brown utnevnt til finansminister, en politisk oppgave han siden den gang har skjøttet med stor autoritet. Ikke minst gis han æren for beslutningen om å frigjøre den britiske sentralbanken fra politisk styring. Det samme gjelder i stor grad Storbritannias avgjørelse om å stå utenfor eurosamarbeidet i EU. Brown, britenes lengstsittende finansminister i moderne tid, har dessuten satt sitt preg på skattepolitikken og han har gjennom sin vetomakt over budsjettet voktet kostnadssiden for samtlige departement. En stabil økonomi, med lavere ledighet og høyere vekst enn på ellers på kontinentet, har gitt gunstige arbeidsforhold for Labour, blant annet til satsing på helse og utdanning. Økonomisk stabilitet har da også vært en sterkt medvirkende årsak til partiets historiske tre valgseire.

Gjennom hele denne perioden har Blair og Brown, i en fascinerende blanding av konflikt og stimulans, lagt grunnen for Labours suksess. Kommunikatoren og retorikeren Blair har stått for de store politiske visjonene mens Brown på sin side har hatt kontroll på det «politiske maskinrommet». Når Brown nå står alene igjen, er det forbausende lite man vet om den nye partilederens politiske plattform. Mye tyder imidlertid på at de som ønsker en retur til det gamle, fagforeningstunge og keynesianske Labour vil bli skuffet. Brown framstår på de fleste områder som en moderne sosialdemokrat med troen på markedet som grunnlag for økonomisk vekst. I så måte er han forankret i den pragmatiske tradisjonen som vektlegger økonomisk vekst, nye arbeidsplasser og forsiktig omfordeling. Ikke noe annet sted i Europa er venstresiden så komfortabel med markedet og, framfor alt, med globaliseringen som i Storbritannia.

Parallelt med troen på marked og vekst representerer Brown også det særegent britiske synet på helsevesen og utdanning som sosialdemokratiets hjertebarn. The National Health Service (NHS), et produkt av Clement Atlees etterkrigsregjering, fremstilles fremdeles som Labours eget produkt. Sammen med god primærutdanning skal grunnleggende helsetjenester gi «hjelp til selvhjelp». Trygdede skal få nye ferdigheter og løftes tilbake til arbeidsmarkedet. Det britiske sosialdemokrati har «effektivitet med et menneskelig ansikt» som sitt bærende prinsipp.

I innenrikspolitiske spørsmål er det altså liten grunn til å forvente store endringer med Brown som statsminister. Derimot står han ovenfor en langt større utfordring på den utenrikspolitiske arena. Her har Blair – på godt og vondt – satt sine tydelige spor, og Brown må velge hvorvidt han ønsker å markere seg uavhengig av sin forgjenger. Ikke minst gjelder dette krigen i Irak. Brown, som støttet invasjonen i 2003, har siden den gang klokelig valgt å holde seg i bakgrunnen. Gradvis tilbaketrekning av britiske styrker er allerede igangsatt, og mye tyder på at prosessen vil framskyndes under Brown. Hans tilnærming til USA og president George W. Bush vil også bli fulgt med skarpe blikk fra kritikerne. Det er imidlertid lite trolig at Brown i noen betydelig grad vil bryte med tradisjonen for et «spesielt vennskap» mellom USA og Storbritannia. Betegnende nok har den påtroppende statsministeren allerede vært på sitt første besøk i Det hvite hus.

Et annet sentralt veivalg for Brown handler om Storbritannias forhold til EU og Europa. Blair gjorde det tidlig til en fanesak å føre Storbritannia nærmere sine allierte i EU. Til sammenlikning har Brown framstått som mer Europa-skeptisk, og da spesielt i spørsmålet om euroen. Likevel er det grunn til å vente at Brown vil spille på lag med Frankrikes nyvalgte President Nicolas Sarkozy og Tysklands forbundskansler Angela Merkel i arbeidet med EUs hardt tiltrengte reformer. Begge disse kan vise seg å bli mer takknemlige partnere for Brown i EU enn deres forgjengere Jacques Chirac og Gerhard Schröder.

Idet Brown går løs på sin svenneprøve er det fristende å trekke fram to historiske paralleller i britisk politikk. Den første er James Callaghan, som etter mye om og men overtok Labour-regjeringen fra Harold Wilson i 1976. Tre år senere grunnstøtte regjeringen i møtet med Margaret Thatcher. Det andre er John Major som overtok etter Thatcher uten mandat fra velgerne. Riktignok overlevde Major valget i 1992 med liten margin, men han tapte klart i 1997 og måtte forlate Downing Street som en av Storbritannias minst populære statsministere gjennom tidene. Tiden og omstendighetene jobber derfor mot Brown. Meningsmålinger viser at velgerne er i ferd med å forlate Labour, mange av dem i retning de konservatives unge, karismatiske leder David Cameron. Neste valg i Storbritannia må etter valgloven finne sted seinest i 2010, men antas å komme tidligere. Gordon Brown har altså både liten tid og de politiske oddsene mot seg når han nå tar over som statsminister i Storbritannia.

«Ikke noe annet sted i Europa er venstresiden så komfortabel med markedet og, framfor alt, med globaliseringen som i Storbritannia.»