Hvem er Gordon Brown?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Gordon Brown er respektert av mange, men elsket av få – og fryktet av den middelklassen Blair har gjort så mye for å vinne.

Lederskap betyr mye i britisk politikk. Irak skulle holde som eksempel for dem som måtte være i tvil om Blairs personlige betydning for Storbritannias politiske veivalg det siste tiåret. Storbritannias politiske system, som gir flertallspartiet – og i overveldende grad statsministeren – all makt mellom parlamentsvalgene, gir mulighet til tunge og avgjørende skifter i politikken. Det er derfor all grunn til å følge med når britene nå skifter statsminister.

For første gang siden Winston Churchills avgang i 1955 skjer skiftet uten intern kappestrid. En etter en har Browns antatte utfordrere kastet inn håndkleet og stilt seg bak hans kandidatur. Browns pågående rundreise i Storbritannia blir derfor i praksis en signingsferd. Tiden som gjenstår før maktovertakelsen 27. juni skal brukes til strategisk planlegging og til byggingen av et nytt offentlig ansikt for statsminister Brown.

Det siste kan saktens trenges for en politiker som gjennom hele sin karriere har blitt fremstilt som dyster, stiv og strebende – lite flatterende beskrivelser i Ei tid da politikk handler vel så mye om personlig sjarm som politisk program. Den skotske prestesønnen Brown har alltid lagt vekt på hardt arbeid og selvoppofrelse som politiske verdier. Samtidig har hans teft for politisk makt stått lite tilbake for Blairs. Forholdet mellom de to lederne går langt tilbake i tid. Begge ble valgt inn i parlamentet ved Labours katastrofevalg i 1983, og begge var sentrale i etableringen av det nye Labour i første halvdel av nittitallet. Selv om Brown i mange henseende var Blairs «politiske storebror» – både i alder og partipolitisk erfaring – var det likevel Blair som skulle bli nye Labours frontfigur. Etter partileder Neil Kinnocks avgang i 1992 og etterfølgeren John Smiths plutselige død to år senere, var scenen ryddet: Blair tok over partilederrollen – etter sigende basert på en avtale med Brown om at det med tida også ville bli hans tur.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer