Helt eller forbryter? Liu Xiaobo oppmuntrer folk til å styrte statsmakten, skriver Kinas ambassadør til Norge.
Foto: Scanpix
Helt eller forbryter? Liu Xiaobo oppmuntrer folk til å styrte statsmakten, skriver Kinas ambassadør til Norge. Foto: ScanpixVis mer

Hvem er Liu Xiaobo?

Han vil gjøre Kina til en vasallstat for Vesten, skriver ambassadøren.

Nobels fredspris: Den norske Nobelkomiteen håndplukket Liu Xiaobo og ga ham Nobels fredspris for 2010. Dette har vekket folks interesse for hvem Liu Xiaobo er og hva han har bidratt med for å oppnå fred i verden.

Liu Xiaobo ble født i 1955 og var i sin ungdom arbeider. Han fikk sin mastergrad i 1984 og begynte å arbeide som lærer ved Beijing Normal University. Han fikk sin doktorgrad i 1988.

Liu Xiaobo tiltrakk seg oppmerksomhet og ble berømt da han begynte å baktale sitt eget land og sin egen nasjon. Spesielt angrep han landets politiske system. I 1988 hevdet han at Kina måtte være en koloni i 300 år for å gjennomgå en «reell forandring». Han hånet det kinesiske folket som «fullstendig svake både fysisk og psykologisk» bare på grunn av «rasen». Han var svært skamfull over å være kineser. Han sa til og med at Kina burde deles opp i 18 deler, og støttet åpent «uavhengighet for Taiwan» og «uavhengighet for Tibet». Samtidig beundret og lovpriset han høylytt det vestlige politiske, økonomiske og kulturelle system, og hevdet at han ikke brydde seg om at han ble beskyldt for å ha forrådt sitt eget fedreland.

Liu Xiaobo deltok i det politiske opprøret i 1989 og ble anholdt av politiet på grunn av sin agitasjon. Han erkjente seg skyldig overfor politiet og skrev under på en innrømmelse, der han ga uttrykk for at han angret og at han ønsket å være «nyttig for nasjonen og folket». På grunn av hans angrende holdning, ønsket regjeringen å skåne ham for straff for forbrytelsen. Liu gikk imidlertid tilbake til sin tidligere atferd i 1991, og ble to ganger, i 1995 og 1999, anholdt for å ha forstyrret offentlig orden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På midten av 1990-åra begynte Liu Xiaobo å arbeide for Democratic China, et selskap finansiert av National Endowment for Democracy i USA, og fikk regelmessig lønn. Ifølge Aboluowang.com, et utenlandsk nyhetsnettsted, var Lius årlige honorar på over 23 004 dollar. Selv når han sitter i fengsel, har lønnen hans og annen økonomisk støtte i form av en «menneskerettighetspris» og en «pris for bidrag til demokratiet» aldri stoppet opp. «Jeg er ikke som dere, jeg mangler ikke penger. Utlendingene betaler meg hvert år, selv når jeg sitter i fengsel,» har Liu sagt til sine medfanger.

Liu Xiaobo har siden 2005 ikke skydd noen midler når det gjelder å jobbe for vestlige antikinesiske krefter, og utarbeidet i 2008 det såkalte Charta 08. Charteret fornekter det sosialistiske system, ledelsen i kommunistpartiet og den inneværende statsmakten som er fastsatt i den kinesiske grunnlov. Charteret forsøker å fremme det vestlige politiske systemet i Kina under påskudd av konstitusjonell endring, og forkynner tanken om «voldelig revolusjon» og «regimeendring». Charteret lokker folk til å slutte seg til bevegelsen for å endre det politiske systemet og styrte regjeringen. Å realisere et slikt charter vil ikke bare gjøre Kina til en vasallstat for Vesten, men også ødelegge utviklingen i det kinesiske samfunnet og velferden til det kinesiske folk. Lius handlinger medfører en alvorlig sosial fare. I desember 2008 ble Liu dømt til elleve års fengsel for den forbrytelsen det er å oppfordre folk til å styrte regjeringen.

Noen personer i Vesten har hevdet at Lius ord og handlinger befinner seg innenfor det som omfattes av ytringsfriheten, slik at Liu ikke skulle ha blitt dømt. Gir disse argumentene mening?

Lius aktiviteter har gått ut over grensen for ytringsfrihet, de har vært kriminelle handlinger. Fra oktober 2005 til august 2007, ved å utgi artikler som «Kommunistpartiets totalitære patriotisme», «Å endre det politiske systemet ved å endre samfunnet» og «Den totalitære framvekstens negative virkning på demokratisering i verden», har han bakvasket og svertet landets politiske system og den statsmakten som vernes om av grunnloven, og gitt uttrykk for å ha motiv for og hensikter om å styrte regjeringen. Ved å skrive Charta 08 den 12. september 2008, der han går inn for å «avskaffe det monopolistiske ettpartistyret», «etablere Den føderale republikken Kina» og setter sitt håp til en vekst i folkets «nye bevegelse» for et «fritt Kina», oppmuntrer han forsettlig folk til å styrte statsmakten.

Ved å bruke Internett til å be om signaturer fra over 300 personer og distribuere Charta 08 sammen med signaturene for å få det publisert på utenlandske nettsteder, provoserer han folk til å engasjere seg i opprør mot myndighetene i Folkerepublikken Kina. Det Liu Xiaobo gjorde, dreier seg på ingen måte om «generelle kritiske bemerkninger», men er handlinger som strider imot Kinas lover og utgjør en reell fare for samfunnet. Det Liu gjorde, har ingenting med «fremme av menneskerettigheter» å gjøre. Det er derfor Liu Xiaobo ble idømt fengselsstraff i overensstemmelse med kinesisk straffelov.

Det er universelt anerkjent at anvendelse av ytringsfriheten fører med seg spesielle plikter og ansvar når det gjelder å respektere andres rettigheter og omdømme, og når det gjelder å verne om nasjonal sikkerhet eller alminnelig ro og orden. De fleste land, deriblant Kina og vestlige land, bruker strafferettslige tiltak mot enkeltindivider ved oppviglerske ytringer eller handlinger som truer den nasjonale sikkerheten og den sosiale orden. I den amerikanske straffelovens paragraf 2383 heter det at «den som provoserer til, setter i gang, bidrar til eller gjør seg delaktig i noen form for opprør eller oppstand mot De forente staters myndigheter eller lover, eller gir hjelp eller støtte til dette, skal bøtelegges etter denne loven eller få fengselsstraff i maksimalt ti år, eller begge deler». Landssvikloven i Storbritannia og lover i Italia, Canada, Australia og Singapore inneholder også paragrafer om undergravende virksomhet.

I sin rettspraksis når det gjelder ytringer som defineres som kriminelle, bruker mange land en vurdering av hvorvidt ytringene utgjør en «tydelig og umiddelbar fare». Schencks sak i USA er en av dem. Dommer Oliver Wendell Holmes konkluderte med at enhver handlings karakter var avhengig av omstendighetene. «Spørsmålet i hvert enkelt tilfelle er hvorvidt ordene som er brukt, er brukt i slike omstendigheter og er av en slik art at det består en tydelig og umiddelbar fare for at de vil foranledige et så betydelig onde som Kongressen har rett til å avverge.»

Av denne saken og mange andre saker kan vi avlede følgende: (1) ytringsfriheten er en rettighet som kan defineres ut ifra hvor skadelige konsekvensene kan være, og derfor kan den innskrenkes; (2) kriteriene for hvorvidt ytringsfriheten skal innskrenkes, avgjøres av skadens art og omfang for den rådende offentlige orden under gitte forhold. Derfor burde alle konkrete oppviglerske ytringer som kan føre til sosialt opprør, innskrenkes av statlige myndigheter. Også hvis Liu Xiaobos sak vurderes ut ifra de ovennevnte amerikanske kriteriene, er dommen mot ham fra kinesiske rettsmyndigheter utvilsomt korrekt.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen.