Hvem er menneske- smuglerne?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

KOMMUNALMINISTER Erna Solberg har ved flere anledninger slått fast at «Menneskesmugling representerer en kynisk utnyttelse av mennesker i nød». Er det virkelig slik, eller forsøker hun å skape et nyttig fiendebilde?

Et menneske på flukt har i utgangspunktet to alternativer. Det første står FNs høykommisær for flyktninger for. Den forfulgte kan oppsøke et av høykommisærens kontorer utenfor sitt eget hjemland, og søke om anerkjennelse som flyktning. Blir søknaden innvilget, vil FN forsøke å finne et nytt hjemland til vedkommende. I 2003 var det bare 26 000 mennesker som fikk denne muligheten, mens to og en halv million ble boende i flyktningleire i fattige land.

Den andre muligheten er å reise til et vestlig land for å søke asyl. Europeiske land har gjennom flere internasjonale konvensjoner forpliktet seg til å ta imot og behandle asylsøknader. Problemet er bare det at en ikke får innreisetillatelse til Europa hvis man har til hensikt å søke asyl. Enten må man lure systemet ved å skaffe seg visum på uriktig grunnlag, eller man må benytte seg av menneskesmuglere. Omtrent 80 prosent av asylsøkerne som kommer til Norge har reist illegalt inn i landet. De har benyttet seg av forfalskede pass, uekte visumetiketter, eller rett og slett blitt smuglet inn over grensen. Genève-konvensjonen om flyktninger presiserer at dersom hensikten er å søke asyl og en har gode grunner, er det tillatt å bryte et lands innvandringsbestemmelser.

I 2004 TOK Norge i mot 750 overføringsflyktninger fra FN. Til sammenlikning var det omtrent 8000 personer som søkte asyl i Norge. 3500 av dem fikk oppholdstillatelse. De resterende 4500 asylsøkerne ble ikke regnet som beskyttelsestrengende og fikk sine søknader avslått. Ingen er tjent med at mennesker kommer til Norge og søker asyl på sviktende grunnlag for deretter å bli sendt tilbake med stor gjeld. Det er gledelig at det i fjor var færre slike tilfeller enn på lenge. Rask saksbehandling og tiltak mot spekulative asylpakkereiser ser ut til å ha hatt en virkning. Tiltak mot menneskesmugling som sådan rammer imidlertid blindt.

Europeiske myndigheters viktigste strategi for å begrense antallet asylsøknader, er å forhindre at mennesker på flukt når fram til Europa og får fremmet sine søknader. For mennesker som ønsker å søke asyl i Europa i dag er det få veier utenom de profesjonelle menneskesmuglerne. Det gjelder både de som misbruker asylinstituttet og de som har et reelt beskyttelsesbehov. Kampen mot menneskesmugling er derfor ikke uproblematisk.

MENNESKESMUGLING er vanligvis et resultat av en avtale mellom to parter: en vordende innvandrer eller asylsøker som ikke har mulighet til å ta seg fram til Europa på lovlig vis, og en menneskesmugler som tilbyr tjenester i form av falske dokumenter og/eller transport. Ofte er begge parter fornøyd med handelen - menneskesmugleren mottar den avtalte betalingen, og innvandreren eller asylsøkeren kommer seg inn i landet slik han eller hun ønsker.

Samtidig som menneskesmuglingen i seg selv ikke innebærer utnyttelse, er det klart at menneskesmugleren har et overtak i situasjonen, som kan misbrukes. Det er mange eksempler på at menneskesmuglere har etterlatt sine kunder et sted på veien, lurt dem til å tro at de var kommet til målet, og tatt imot betalingen. Men det er også mange eksempler på bedre kundebehandling. For å unngå mistillit, tar mange menneskesmuglere betalt på etterskudd, når tjenesten er levert og kunden er trygt fremme i bestemmelseslandet.

I MOTSETNING til menneskesmugling har menneskehandel per definisjon et element av utbytting. Den mest brukte definisjonen av menneskehandel, fra FNs Palermo-protokoll, fastsetter at menneskehandel innebærer trusler, maktbruk, eller annen bruk av tvang, og at hensikten må være å utsette for seksuell utnytting, tvangsarbeid, slaveri, eller fjerning av organer. Dette står i klar kontrast til menneskesmugling.

Konsekvensen av skjerpede tiltak mot menneskesmugling er ofte at mennesker på flukt utsettes for større risiko. Mange menneskesmuglere tar ikke lenger sjansen på å føre sine kunder trygt over havet, men sender dem avgårde i båt på egen hånd. Det brukes stadig lengre ruter, med større risiko for havari eller en langsom død dersom båten får motorstopp. Antall dokumenterte dødsfall ved Europas yttergrenser ligger på mange hundre hvert år og har steget jevnt siden begynnelsen av 1990-tallet.

Det er ingen enkel sak å stanse menneskesmuglingen, og det har vist seg vanskelig å finne bakmennene. Kanskje fordi det ikke finnes så mange av dem? Det er på det rene at en del menneskesmugling er organisert og utføres i sammenheng med narkotikasmugling. De store mafia-lignende organisasjonene hører imidlertid til sjeldenhetene. Langt vanligere er det at menneskesmugling er organisert i små, løsere nettverk, der operasjonene planlegges og utføres lokalt - av fiskere som ser sitt snitt til å tjene ekstra, av pensjonerte grensevakter som kjenner skogsterrenget godt, av lokale bensinsmuglere som vet hvor minene ligger og hvor de skal gå for å unngå grensevaktene. De utfører tjenester det er stor etterspørsel etter.

KAMP MOT MENNESKESMUGLING er lettere å forsvare når menneskesmugling nevnes i samme åndedrag som menneskehandel og organisert kriminalitet. Derfor blandes begrepene av og til med hensikt. Offeret for menneskehandel er personen som utnyttes. «Offeret» for menneskesmugling, derimot, er staten som får sine innvandringsbestemmelser krenket og et stort antall asylsøknader til behandling. Det er det store antallet asylsøknader Erna Solberg vil til livs. Da er det også på dette grunnlaget hun må legitimere kampen mot menneskesmugling - ikke ved å skape et overdrevet skremmebilde av smuglerne.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer