KOMMUNALMINISTER Erna Solberg har ved flere anledninger slått fast at «Menneskesmugling representerer en kynisk utnyttelse av mennesker i nød». Er det virkelig slik, eller forsøker hun å skape et nyttig fiendebilde?

Et menneske på flukt har i utgangspunktet to alternativer. Det første står FNs høykommisær for flyktninger for. Den forfulgte kan oppsøke et av høykommisærens kontorer utenfor sitt eget hjemland, og søke om anerkjennelse som flyktning. Blir søknaden innvilget, vil FN forsøke å finne et nytt hjemland til vedkommende. I 2003 var det bare 26 000 mennesker som fikk denne muligheten, mens to og en halv million ble boende i flyktningleire i fattige land.

Den andre muligheten er å reise til et vestlig land for å søke asyl. Europeiske land har gjennom flere internasjonale konvensjoner forpliktet seg til å ta imot og behandle asylsøknader. Problemet er bare det at en ikke får innreisetillatelse til Europa hvis man har til hensikt å søke asyl. Enten må man lure systemet ved å skaffe seg visum på uriktig grunnlag, eller man må benytte seg av menneskesmuglere. Omtrent 80 prosent av asylsøkerne som kommer til Norge har reist illegalt inn i landet. De har benyttet seg av forfalskede pass, uekte visumetiketter, eller rett og slett blitt smuglet inn over grensen. Genève-konvensjonen om flyktninger presiserer at dersom hensikten er å søke asyl og en har gode grunner, er det tillatt å bryte et lands innvandringsbestemmelser.