Hvem er mutter?

Ser ungene våre oss? Ut over de nødvendige onder vi er i rollen som foreldre? Og hva bidrar vi med for at de skal bli kjent med oss? Gir vi av våre drømmer, sorger?

Ståle i Sverre Knudsens roman får et sjokk den dagen han oppdager at han ikke vet noe om foreldrene sine. De har bare vært der. Hvem er mutter og hva er det med fatter?

«Løpe løpsk» er Knudsens fjerde oppvekstroman om Ståle. Jeg har ikke lest de foregående. Det er interessant å se om en roman i en serie fungerer som såkalt «frittstående fortsettelse».

Denne tåler å stå alene. Boka gir et nyansert bilde av en ung gutt som får mer å stri med enn han ønsker seg, og Sverre Knudsen skildrer sekstenåringens modning med innsikt.

«Løpe løpsk» har ungdomsromanenes tilsynelatende utømmelige tema om gutter som drømmer om egne band, som forelsker seg og som har problemer med foreldre (som regel skilte), bøker man egentlig har lest nok av. Men Knudsen får en ny dimensjon inn i handlingen, denne sommeren da foreldrene endelig skal realisere en drøm om å nedlegge fruktbutikken og i stedet åpne kaffebutikk på Grünerløkka, en bydel i Oslo forfatteren kjenner godt.

Mens det for Ståle skjer uforutsette ting i hjemmet, må han passe «verdens kjipeste butikk», der de få kundene bekrefter hans forutinntatte bilder av kjedelige voksne: Som ødelegger den minste antydning til samtale ved å snakke med «stor tyngde, alvor og selvfølgelighet om absolutt ingen ting! Været, priser, tredjerangs, uappetittelige sykdommer og ... været.»

Det blir til at Ståle snakker mest for seg sjøl, og han er nødt til å sortere mange tanker, både om ungdoms- og voksenlivet. At faren blir alvorlig sjuk, uten at foreldrene har forberedt ham, blir også noe han må takle alene.

Både unge og voksne vil finne noe i denne boka. Egentlig burde voksne starte en lesesirkel med ungdomsbøker. For hver bok, lærer vi litt mer om hvordan vi ikke burde være.