Hvem er redd for den stygge ulv?

Kulturhistorien er full av ulver. Fra Walt Disney til Sigmund Freud: alle har de gitt bidrag til myten om ulven.

Frykter ulvevenner

Alle barn som er vokst opp i den norske etterkrigstida er blitt innpodet at det fins to typer ulver: den store stygge og den lille snille. Walt Disney produserte i 1933 tegnefilmen «Three Little Pigs», basert på et britisk folkeeventyr, og formet bildet av sin ondeste figur, den grådige Storeulv. Han ble etter hvert supplert med den snusfornuftige og prektige sønnen Lilleulv. Dette paret ble sammen med de tre små griser hovedpersonene i den kanskje mest moralistiske serien Disney har skapt. I tiår etter tiår var den et obligatorisk innslag i det ukentlige Donald-bladet.

Lilleulv og de tre grisene ble selve oppfyllelsen av spådommen til profeten Jesaja om at ulven og lammet skulle leve sammen. Lilleulv er en skam for sin far, med sin uopphørlige trang til å gjøre gode gjerninger, mens faren er gjennomført slem.

IKKE BARE ER storeulv ond, han er også dum, i likhet med sin største konkurrent på tegneseriemarkedet, Per Ulv, som i tegnefilm etter tegnefilm blir utsatt for de frykteligste lidelser i forsøkene på å fange et eksemplar av livretten Bippe Stankelbein, præriens raskeste fugl. Per Ulv er i utgangspunktet en fantasifull oppfinner. Hans Stankelbein-feller har særdeles høy Petter Smart/Reodor Felgen-faktor. Men han mislykkes igjen og igjen. Han er ond og må straffes.

Et tredje eksempel på tegneserieulv er filmtegneren Tex Averys eksemplar av arten. Avery materialiserer bildet av den mannlige Don Juan som en ulv. Når Avery gjenskaper eventyrene, er ulven en kåt og ustyrlig herre på byen, bestemor er vill etter menn og Rødhette danser på nattklubb.

Mannen bærer med andre ord en ulv i sitt indre. Denne metaforen er tatt helt ut i nobelprisvinneren Herman Hesses roman «Steppeulven» (1927). Hovedpersonen Harry Haller er fanget i sin outsiderpositur, symbolisert ved hans følelse av å være halvt ulv:

«Han gikk på to ben, han hadde klær på seg og var et menneske, men en steppeulv var han like fullt... Steppeulven har altså to naturer, en menneskelig og en ulvenatur. Det var hans skjebne... at han i sine følelser levde snart som ulv, snart som menneske... og når han var ulv, lå mennesket i ham alltid på lur og iakttok, dømte og fordømte - og når han var menneske, gjorde ulven det samme.»

DEN SAMME dobbeltheten ved ulven som symbol går igjen i eventyr og myter. Ulven er synonym med død, villskap, selve det ondes vesen. Varulven og vampyren, kjent for å ha sammenvokste øyebryn og hoggtenner når det passer slik, er hjemsøkte skikkelser, dømt til å lide og skape lidelse. Den norrøne Fenrisulven er lenket fast inntil Ragnarok; da har den til oppgave å sluke sola.

Ulven hos brødrene Grimm er grådig og smart, men taper til slutt. I enkelte eventyr opptrer den sammen med reven og har samme tulling-funksjon som bjørnen i norske folkeeventyr. Men ulven kan også forvandles til en prins, hos aztekerne var den dansens gud, hos grekerne symboliserte den mot, for tyrkerne var den menneskets stamfar og både i myten om Romulus og Remus og i Rudyard Kiplings «Jungelboken» opptrer ulven som oppdrager.

Diverse ordspråk og bibelsitater illustrerer også ulvens anvendelighet som symbol: ulv i fåreklær; den som omgås ulver, lærer å tute; å rope på ulv (etter Æsops fabel); man må tute med de ulver som er ute; varg i veum (som betyr en morder i helligdommen, jfr. en kjent norsk detektivhelt); når man ser ørene på ulven, er den ikke langt unna; eller homo homini lupus: «Det ene mennesket er en ulv mot det andre».

Bibelen bidrar med sitt: Jesus sender disiplene som «får midt blant ulver» (Matteus 10,16) og i Apostlenes Gjerninger (20,29) kan vi lese: «Jeg vet at etter min bortgang skal komme glupende ulver inn blandt eder; som ikke skåner hjorden.» Hedninger, med andre ord.

ET KAPITTEL for seg i ulvens kulturhistorie skriver Sigmund Freud med den såkalte ulvemannen. Det dreier seg her om en pasient som kunne skilte med følgende drøm:

«Jeg drømmer at det er natt og at jeg ligger i sengen min. Plutselig går vinduet opp av seg selv, og jeg ser til min store skrekk at det sitter noen hvite ulver i det store nøttetreet foran vinduet. Det var seks eller syv stykker. Ulvene var helt hvite og så snarere ut som rever eller fårehunder, for de hadde store haler som rever og de spisset ører som hunder som iakttar noe. I stor angst, åpenbart for å bli oppspist av ulvene, skriker jeg opp og våkner.»

Den kreative og fantasifulle psykoanalytikeren Freud tolker straks denne drømmen dit hen at pasienten som halvannet år gammel gutt hadde våknet på ettermiddagen, muligens klokka fem, og vært «vitne til et tre ganger gjentatt coitus a tergo (bakfra), han kunne se både morens kjønnsorgan såvel som farens lem, og forsto både hva som foregikk og hva det betød. Omsider forstyrret han foreldrenes omgang med hverandre...».

Til ettertanke neste gang du drømmer om ulver.

HVA SÅ MED de virkelige ulver? De som i gammeldagse fortellinger sprang glefsende etter sleder og vogner mens kusken pisket hestene til blods? De som uler fra fjelltopper på prærien og som sirkler rundt ødslige fjellhytter og krafser på inngangsdøra?

De fins naturligvis også i litteraturen. Hos skrytepaven baron von Münchhausen spiser ulven opp hesten mens sleden er i fart, og ulven drar sleden videre, iført hesteham! Naturskildreren over alle norske naturskildrere, Mikkjel Fønhus, er ofte innom ulven, blant annet i romanen «Varg» (1933). Fønhus hadde et konfliktfylt syn på ulven, ifølge biografen Rolf Brandrud. Naturverneren Fønhus var tilbøyelig til å ville beskytte ulven mot mennesket. På den andre siden hadde han medfølelse med hjort, elg og rein som ble påført lidelser av ulven. Ulven var både offer og overgriper.

Villdyret som våkner hos Jack London er en blanding av hund og ulv; hunder med ulveinstinkt eller omvendt. Det ville, opprinnelige ble idealisert, også som en menneskelig egenskap. Både ulver og mennesker overlever ved å hente fram de primitive urkreftene i seg.

I DISSE DAGER står slaget i Østerdalen, og derfra skrev Jacob Breda Bull den kanskje mest kjente norske ulvefortellingen, «Ulveslaget». I 1858 barket hunder og ulver sammen på prestegården i Øvre Rendalen:

«Langtrukne hyl og skarpe skrik skar gjennom luften, hissige glefs og kvalte raul når strupetak tokes! De sterke, magre rygger av ulvene, som stod, og lynsnare, hissige kast av finnehundene som slengtes og veltet seg, spratt opp og røk på igjen - det hele gav en spenning så jeg dirret i hvert lem.»

Hunder og ulver døde i fleng, men bare hundene ble gravlagt som helter i hagen, som om de skulle vært kristne. Fortellingen runger fortsatt som et ekko over prestegården, som i dag er Jacob Breda Bull-museum. Men den som vil lese om ulver i moderne krig med mennesker, bør gi seg i kast med russeren Tsjingiz Ajtmatovs roman «Gapestokken» (1988), der helikopterjakt på ulv skildres fra dyrets perspektiv. En intens roman som dypest sett handler om de evige ting, formulert slik:

«...de problemer som plaget menneskene i deres forsøk på å lære seg selv å kjenne helt fra den tid da de ble tenkende vesener, og til tross for dette aldri hadde klart å løse den evige gåte: Hvorfor det onde nesten alltid beseirer det gode...»