Hvem er redd for det nye Europa?

I morgen blir ti land medlemmer av den europeiske unionen. Nina Witoszek forklarer hva dét betyr - og hva det ikke betyr.

I NOVEMBER 1956,

da de russiske tanksene rullet inn i Budapest for å undertrykke brutalt opprøret mot kommunistregimet, sendte direktøren for det ungarske nyhetsbyrået en melding til hele verden: «Vi skal dø for Ungarn og for Europa».

«Å dø for sitt land og for Europa» er et uttrykk som er utenkelig i Oslo eller Brussel (spesielt i Brussel). Men under Jernteppets tid var det nettopp et uttrykk som kunne vært tenkt ut i Budapest eller Warszawa. Ifølge Milan Kundera, den ledende tsjekkiske eksilforfatteren, har de tidligere innbyggerne i Sovjetimperiet alltid vært mer sta i sin europeiskhet enn dansker eller franskmenn. Utsatt for et umenneskelig kommunistisk eksperiment, har de sett Europa dø hver dag og de var tvunget, hver dag, å forsvare «Europa i seg selv».

FOR DE FLESTE

utdannede polakker eller ungarere betyr gjenkomsten til Europa knapt nok muligheten til å plukke norske jordbær uten å få nervøst sammenbrudd ved tanken om å bli deportert. Gjenkomsten er oppfyllelsen av en drøm som mange har lidd eller sittet i fengsel for. Den er også den siste exit fra det irrasjonelle systemet som i lang tid reduserte mennesker til marionetter på den totalitære stats nåde. I dag lever de i den rasjonelle «Macverden» som forlanger at de er frie og ansvarlige borgere. De er blitt stilt ovenfor uttallige krav for å kunne slutte seg til «de siviliserte land» - slik og sånn økonomisk vekst, slik og sånn karakterbok for menneskerettigheter, slik og sånne budsjettbetingelser - og de må føye seg. I motsetning tidligere vestlige kolonier som er blitt behandlet med politisk korrekt omhu, har ofrene for sovjetimperialismen ikke blitt spart i det hele tatt. Tvert imot, har de blitt konstant refset og lekset opp for, og bedt om å oppføre seg ellers... Ideologisk sett er de på den gale siden av gjerdet som forrædere mot Chiracschröderland til fordel for USA. Sivilisatorisk et de i dinosaurenes fase, og likevel våger de å kjefte på skaperne av den allmektige EU konstitusjonen. Politisk sett er de i det ytterste mørket og sliter med den dødelige arven etter kommunistiske apparatchiks, som har konvertert til kapitalisme og demokrati men forsatt oppfører seg som en kannibalstamme fra en velkjent vits. («Er det noen kannibaler igjen i landsbyen?», spør en antropolog. «Nei min herre», sier høvdingen, «vi spiste den siste til frokost»).

Sist og ikke minst, har østeuropeerne ingen sex appeal for de vestlige elitene. Og dette er ikke bare fordi de elsker USA. Dette er like mye fordi de er flyktninger fra en kompromittert utopi. Sosialt sett, finnes det ingenting så deprimerende som en vraket utopi. Berøvet for sine tilhengere, stinker den som en forlatt jernbarnevogn, uluftet i ukevis og fylt med tobakkrøyk og menneskelig svette. For en skamfull påminnelse om feilbarheten av menneskelig intelligens! Forståelig nok, er vi sjelden respektfulle overfor innbyggere av ødelagte utopier; tvert imot vekker de sjenanse, irritasjon og dårlig samvittighet.

VÅREN 2003

så vi bilder fra gatene i Warszawa, Praha og Budapest fulle av folk som ropte Gloria i Euroforia. Et år og mange politiske skandaler senere (krigen i Irak og det polske veto mot EU-konstitusjonen for å nevne to), er stemningen mye mer dyster. I dag har østeuropeerne ingen illusjoner om at et utvidet EU ikke vil bli orwelliansk. Det vil være en union hvor alle dyr er like men noen dyr er likere. Da den strålende fransk-tyske duo av professorer, Jürgen Habermas og Jacques Derrida publiserte sitt berømte Manifest i de store europeiske avisene («Europa som filosofene drømmer om», 31 Mai, 2003) var kaninen ut av hatten. Habermas og Derrida drømmer om et overnasjonalt, kjerneeuropa (Kerneuropa) som må være spydspissen.

De insisterer også på at felles europeisk protest mot krigen i Irak bør være et utgangspunkt for skapelsen av et nytt europeisk offentlig rom. Ingen antydninger om medfølelse, solidaritet eller hjelp til svakere nasjoner. Bare et pompøst fransk-tysk herredømme som forteller alle hva de MÅ tenke og hvem de MÅ hate (Mussen er et yndlingsord i Manifestet).

Dette er neppe det Europa som de beste og de mest oplyste har lyst å slutte seg til.

Men til slutt vinner realismen. Leszek Kolakowski, den ledende polsk filosof med base i Oxford, sier trett: «På den ene side må vi tåle tusener av skrivere med en totalitær mentalitet som sitter i Brussel og er stadig mer oppfinnsomme til å lage nye regler for å bevise sin rett til en høy lønn. Men, på den andre siden, hvis vi ikke ønsker avhengighet av EU, må vi ønske avhengighet av Moskva, som ikke har tøylet sine imperialistiske ambisjoner.»

EN BØLGE AV

pessimisme om Europa har gitt vingene til populistiske huliganer som Andrzej Lepper og hans parti Samoobrona (Selvforsvar) som påstår at Europa skal ruinere Polen. Til og med det nest største pro-europeiske, antikommunistiske parti PIS (Lov og Rett) ønsker folkeavstemning om EU-konstitusjonen og avviser den i sin nåværende form. PIS betrakter polsk uavhengighet som den største verdien, en oppfyllelse av alles drøm. Den var gjenvunnet så sent som 1989 og en vil ikke gi den opp for raskt. Dessuten oppmuntrer Konstitusjonen sensur av kristent innhold og smugler inn privilegier for tyskere. Noen analytikere tilføyer at Konstitusjonen gir en skremmende innsikt i det perverterte synet på historie som det europeiske lederskapet dyrker. Den skryter av de gloriøse prestasjonene til Europa - men hvor lenge kan vi lure oss selv?

Prestasjonene er ikke skapt av et Europa, som har spesialisert seg i kristne korstog, vendettaer, kriger og folkemord. Alle suksessene skyldes heroiske individer, som i sin kamp for humanistiske idealer ofte gikk mot sine egne samfunn: Sokratene, Kopernikusene, Ibsene, Joycene, Camusene, Havelene.

Kort sagt, den som følger den europeiske debatten kan ikke unnlate å få et inntrykk om at, hadde polakkene norsk olje og flaks, ville de ha nølt med å slutte seg til en klubb som minner om tolv ektepar med ekteskapsproblemer som møtes i et hotell i Brussel for å bevise at de fremdeles er virile.

Men østeuropeerne har lite valg. Vaclav Havel sa at uansett hvor vanskelig det var å styrte det totalitære systemet så ville det være enda vanskeligere å bygge et nytt og bedre på ruinene. Ingen som er ved sine fulle fem kan lure seg selv til å tro at østeuropeerne kan gjøre det alene.