Hvem er redd for islam?

Det må finnes en tredje vei mellom Hege Storhaugs anti-islamske megafonprosjekt og Henrik Thunes europeiske selvpisking.

ISLAM: I en debattartikkel her i Dagbladet advarer Henrik Thune mot «en småilter intellektuell vekkelse» som går over landet. Det er de nykonservative som nå formerer seg. I god puritansk ånd søker Thune å «oute» de nykonservative med håp om at de da gjør som trollet i møtet med dagslyset; sprekker. Felles for dem Thune kaller nykonservative, fra Hege Storhaug til Nina Witoszek, er at de alle på ulike måter prøver å anvende sin kritiske fornuft på islam. Thune liker ikke det for da kaster de nemlig vrak «på Vestens mangeårige selvkritiske oppgjør med egen fortid som kolonialist og verdimisjonerende verdenshersker.» Den intellektuelles rolle er ikke lenger å stå på barrikadene og forsvare ytringsfriheten, men sitte selvpiskende med bar overkropp i studerkammeret og ta uendelige og nådeløse oppgjør med Europas fortid.

Thunes redsel for den framvoksende nykonservatismen bygger på en kortslutning. Den innebærer implisitt at alle som er kritiske til islam også er redd for at muslimene skal overta verden. Noen, som Hege Storhaug er sivilisasjonspessimister, men den tradisjonelle intellektuelles oppgave er gjennom dialektikk å bygge en bedre framtid ved å forene det som til nå har vært adskilt. Å forene islam med europeiske opplysningsidealer gjennom en kritisk, men rasjonell tilnærming.

HEGE STORHAUGS bok «Men størst av alt er sannheten» er et slikt forsøk, men boka er dessverre full av emosjonelt raseri ikledd en tynn ferniss av rasjonalitet. Boka lider av tre kardinalfeil. Kardinalfeil nummer en er at hun vandrer som en full sjømann mellom mikro- og makronivået. Hun henter moralsk indignasjon i møtet med tragiske kvinneskjebner, og denne indignasjonen bruker hun til å angripe islam på bred front. Men det er ikke slik at fordi Mina - en av kvinneskjebnene vi møter i boka - har opplevd voldtekt innenfor storfamilien, så skyldes dette islam fordi den segregerer kjønnene og derfor seksualiserer alle møtene mellom kjønn, slik Storhaug påstår. Det er en uhyrlig påstand.

Kardinalfeil nummer to er at hun ikke vil skille mellom islam og kulturelle praksiser i muslimske miljøer. Fordi det er glidende overgang mellom politikk og religion i muslimske samfunn forkaster hun at mange av overgrepene bunner i kulturelle praksiser, og har lite med religion å gjøre. Men det er få om noen likheter mellom de pakistanske bøndene fra Punjab og en urban middelklassekvinne fra for eksempel Istanbul. Problemet til Oslo er at nesten alle minoritetene av pakistansk opprinnelse kommer fra de fire (lands)byene Jehlum, Kharian (hovedstaden i Little Norway), Lala Musa og Gujrat. Punjab er økonomisk tilbakestående og ikke overraskende samtidig det mest konservative og tradisjonsbundne området i Pakistan.

FOR Å SI DET forsiktig; det finnes langt flere urbaniserte og sekulære muslimer her i verden enn det finnes gode nordmenn. De aller fleste muslimene tror ikke på noe forent islamsk broderskap - ummahen - men er mer påvirket av kulturelle praksiser fra sitt hjemland. Det må derfor skilles skarpt mellom islamister som tror på ummahen og ekspansjon gjennom hellig krig og sekulære muslimer. For eksempel følger nesten alle de islamske menighetene i Oslo nasjonalstatens grenser - pakistanerne har sin, tyrkerne har sin, marokkanerne sin, og så videre.

Kardinalfeil nummer tre er at Storhaug forkaster utdannelse og arbeid som en viktig integrerende faktor. Siden en av bombemennene i London i fjor studerte ved Universitetet i Leeds, avviser hun at utdannelse fører til integrasjon. Hun fokuserer enøyd på at storfamiliens makt må brytes ved å gjøre familiegjenforening vanskeligere og søskenbarnekteskap umulig. Dermed kan også muslimene danne små borgerlige kjernefamilier etter vestlig mønster. Fraværet av en klassedimensjon gjør at hun ikke ser hvordan de etniske minoritetene gjennom utdannelse og deltakelse i arbeid nettopp får de våpnene som gjør at de kan gå inn i en diskurs med sin egen familie og dermed flytte grensene for hva som er akseptabel oppførsel. Patriarkalske kulturer bygger på at mennene skaffer inntektene, og dermed får makt over kvinnene. Arbeid gir økonomisk uavhengighet som igjen er en forutsetning for å bryte med storfamilien.

STORHAUGS FORTJENESTE er at hun i sin iver etter å finne noe dritt i minoritetsmiljøene som kan styrke hennes anti-islamprosjekt, faktisk finner en del praksiser som er kritikkverdige, ikke minst blant den pakistanske minoriteten i Oslo. Det er et åpent spørsmål hvor stort problemet med omskjæring, gruppevoldtekter i ærens navn og æresdrap er i Oslo. Storhaug slår opp alle de historiene hun finner slik som Luther gjorde med sine teser på kirkedøra i sin tid. Men nesten fire av fem i den pakistanske minoriteten i Norge henter ektefelle fra landsbyen der de kom fra. Dermed bare reproduseres mange av problemene med førstegenerasjons-innvandrerne. Ifølge Storhaug er det også mellom fire og fem tusen barn som til enhver tid går på skole i sitt hjemland fordi foreldrene mener den norske skolen ikke er verdig en troende. Dette skaper store problemer når de igjen skal integreres i Oslo.

Det er ikke nykonservativt å si at norsk integrasjonspolitikk har spilt fallitt. Du behøver ikke være talljunkie for å se at de positive endringene fra førstegenerasjons-innvandrerne som kom hit på 70-tallet til de som er unge nå, er for små. Derfor må det finnes en tredje vei mellom Hege Storhaugs megafonprosjekt om at Norge står foran den islamske undergangen som Titanic før møtet med isfjellet, og Thunes europeiske selvpisking.

STORHAUGS TITANIC: Det må finnes en tredje vei mellom Hege Storhaugs megafonprosjekt om at Norge står foran den islamske undergangen som Titanic før møtet med isfjellet, og Thunes europeiske selvpisking, skriver Erling Fossen. Foto: SCANPIX Vis mer

DEN EUROPEISKE måten har tradisjonelt vært å ta barna fra familien, og gi dem til storsamfunnet. Barna får en dannelse som gjør dem i stand til å lage individuelle samfunnskontrakter. Følger vi denne logikken på minoritetene i Oslo får dette dramatiske konsekvenser. Kontantstøtten må avvikles. I Oslo er det særlig minoritetskvinner som tar barna ut av barnehagen og blir hjemme med barnet og begge parter taper. Alle undersøkelser viser at de som får morsmålsundervisning blir bedre i norsk. Osloskolen må utarbeide et register over alle barn i grunnskolen slik at ingen plutselig blir tatt ut og begynner på skole i sitt hjemland. Det må bli obligatorisk leksehjelp i den nye heldagsskolen. Det hadde også vært interessant å diskutere konsekvensene av den danske ordningen med å omgjøre barnetrygden til utdannelsesstønad for alle mellom 16 og 18 år for å holde de unge på skolebenken. Betingelsen må være at den gjelder for alle barn, ikke bare minoritetsbarn.

Thunes foreløpige motvilje mot å diskutere hvordan integrasjonspolitikken kan gjøres bedre er farligere enn Storhaugs produktive hat til muslimske menn. Oslos befolkning består av 22 prosent etniske minoriteter. Hva er din resept Thune, for at de skal få muligheten til å forfølge sine egeninteresser på lik linje med alle andre?