Hvem er redd for Nora Helmer?

IBSEN: «Jeg er opptatt av vår tids Nora, nemlig skihopperen Anette Sagen. Å tore og sette utfor et skihopp, være i svevet og kjenne den totale friheten ...» Slik aktualiserte filmskaper Aslaug Holm Ibsens mest kjente kvinneskikkelse. «Jeg er Nora», sa Nobelpris-forfatteren Elfride Jelinek om å være «kvinnen som går». På den ene siden forstår man hvor de vil hen med sine Nora-referanser: sterke, modige, begavede kvinner som tar et oppgjør med begrensende bånd, og søker sine mål utenfor tradisjonelle kjønnsbarrierer.Men er Nora egentlig en god metafor på kvinnerollene anno 2006 som det her er snakk om? Jelinek og Holm forholder seg til en etablert forståelse av Nora som heltinne - en fortelling som i stor grad lever uberørt av alle de overraskende, tvetydige tendensene som kan leses inn i stykket selv. I realiteten henter den fortellingen langt mer ryggdekning i vår tids feministiske sannheter enn den gjør fra et åpent, originalt møte med teksten. Den etablerte common-sensiske Nora er den kvinnen Nora bør være, skal hun være en moderne, aktuell og spiselig representant for de verdiene vi ønsker å eksportere i og med Henrik Ibsen. Hver gang medier, skuespillere og teaterkjennere velmenende gjengir nok en overflatisk, kanonisert fortolkning av Ibsen er de med på at slå nok en spiker i dikterkista hans.

SLIK eksemplifiseres også Ibsens eventuelle overflødighet. Fordi fortellingen om den frigjorte kvinnen i vår tid (heldigvis) er ganske utbredt, er vi fullt ut i stand til å forstå hennes skjebne og problemer uten Ibsens hjelp. Kanskje finnes det til og med uttrykk og institusjoner som er langt mer effektive når det gjelder på å utbre dette synet enn akkurat Ibsens Nora. Hvis stykket skal overleve som interessant også i land der skilsmisser og utearbeidende kvinner er naturlige deler av samfunnslivet, må aktualiseringen av «Et dukkehjem» skje gjennom lesninger som i hvert fall har som intensjon å si noe vi ikke syns vi visste fra før. Et godt eksempel er Nora slik hun ble lest av Arnhild Skre i tidsskriftet Vinduet i fjor: «Patetisk(...) En melodramatisk figur. Hun som viste så stor handlekraft da mannen skulle reddes, går ut av døra uten å vite hvor eller hvordan hun skal redde seg selv.(...)Nora måtte ha passet bedre på seg selv hvis hun skulle ha imponert, inspirert eller virket frigjørende på meg.»

SNARERE ENN å konsolidere den ufarlige, etablerte fortolkningen, som til sjuende og sist vil kunne overflødiggjøre Nora-skikkelsen, bruker Skre sin erfaring som moderne kvinne og går i klinsj med Nora, tekstnært og originalt. Kanskje kunne man legge til at Noras ensidige husmorerfaring gjør henne uegnet som modell for hovedstrømmen av moderne, norske kvinner. At Noras enfoldige ønske om utdannelse og frigjøring skulle kunne overføres til en norsk, tidsklemt flerbarnsmor med høyere utdanning og fulltidsjobb, som skiller seg for å endre kurs i livet, er selvfølgelig en mulighet. Men det er langt fra så selvsagt som Noras oppleste og vedtatte heltestatus skal ha det til. Hun minner jo vel så mye om en grunnskoleutdannet, britisk white trash-mor, som får det for seg at hun vil ta et brevkurs i bokføring. Likevel har jeg dessverre til gode å se en oppsetning med en slik småfet, kjederøykende Nora, i flekkede joggebukser, cola-light-drikkende foran Oprah Winfreys tv-show.Entydig fortolket som kvinnefrigjøringens tidlige forkjemper forblir ikke Henrik Ibsen noe mer enn våre verdifulle, men erstattbare utenlandsambassadør. Forsøker vi å gå i strupen på ham og hans kvinner gir vi dem derimot mulighet for udødelighet. Å være nyskapende er alltid lettere sagt enn gjort, men et minstekrav kunne være å avstå fra å konsolidere en ibsensk feminisme som for lengst har forlatt sin opphavsmann, og nå lever sitt eget korrekte liv som sjablongpreget opplysningsbrosjyre. Denne teksten er en forkortet versjon av ukas kronikk i Ny Tid.