Hvem er redd for Vestlandet?

«Å lese om noen og noe som både ligner og er annerledes fra det vi selv er og det vi kjenner, gir innsikter og gleder som ikke må undervurderes.»

I november i år mottok forfatteren Torunn Ystaas Emmaus-prisen for sin roman «Blånane», siste bind av hennes trilogi «Fedrane. Ei forteljing frå Hardanger på 1800-talet» (Aschehoug). Og det var litt av en begrunnelse for tildelingen, nemlig at det dreier seg om intet mindre enn årets beste norske skjønnlitterære bok. Nå sitter som regel superlativene løst hos våre litterære kritikere og juryer, men like fullt burde vel en utmerkelse av dette slaget egge til nysgjerrighet og skape litt blest. Men nei: Den store taushet. Til og med fra forlagets side, det som ellers pleier å være raskt ute med gratulasjonsannonser. Bare Vårt Land og lokalavisen Hordaland brakte omtaler. Og det skulle bare mangle: Forfatteren vokste opp på Voss, og kulturredaktøren i Vårt Land er formann i juryen for Emmaus-prisen. Der har vi kanskje også forklaringen på den manglende interessen, tenkte jeg. For bøker om blant annet teologiske spørsmål regnes jo selvfølgelig i dag som mer anstøtelige enn blasfemiske.

30. november øynet jeg likevel en annen forklaring på likegyldigheten. Da kom nemlig, endelig, den etterlyste gratulasjonsannonsen i Dagbladet. Men hva stod det ikke der? Jo, at hovedpersonen i denne Hardanger-romanen, Parelius Røst, er sogneprest på Voss! Voss blir altså gjort til et sted i Hardanger! Da mente jeg å skjønne at skremmende mange Oslo-folk, selv i forlag, radio og presse, er helt uvitende om Vestlandet, og helt uinteresserte. For folk i det sentrale Oslo er kanskje hele Vestlandet en udifferensiert graut av fjell, fjorder og breer, der det ennå klorer seg fast noen raringer her og der. Det aller merkeligste med vestlendingene er at de tviholder på disse pussige dialektene sine, og insisterer på å få lov til å fortsette å skrive nynorsk. Tenke seg til, her forlanger Torunn Ystaas, som ikke engang er kjent, som en Kjartan Fløgstad, en Einar Økland eller en Edvard Hoem, her forlanger hun å få skrive i en målform som bare er ubegripelig der inne i Oslo. Titler på -ane («Blånane») og presensformer uten -r («finn») kan simpelthen ikke forstås av lesende hovedstadsmennesker; det må vi livsfjerne få inn i hodet. Derfor er det også totalt overflødig å annonsere for bøker som den vi her snakker om, og like overflødig å omtale den i radioen og stille den ut i bokhandlene.

Nå er selvsagt ikke den nynorske språkdrakten i seg selv noen kvalitetsgaranti. Og det kunne jo hende at Torunn Ystaas' «Blånane» litterært sett ikke er noe å bry seg med, når det kommer til stykket. Men det forholder seg ikke slik. Både denne og de to foregående romanene, «Begeret» (1996) og «Børa» (1998), er rett og slett knakende gode, og av interesse for lesende mennesker, enten de taler slik eller slik.

Det er ikke uvanlig å hevde at vi har å gjøre med diktekunst når språket vender seg mot seg selv og stiller seg selv til skue, ikke bare som medium for informasjon, ideer og mening, men likeens som klang: som tanker og musikk i ett. Og som billedskaper. Og la oss ikke glemme: som en vei til våre følelser. Det er bare å lese åpningssiden i «Blånane» for å se at Torunn Ystaas' tekst er diktekunst i denne betydningen: Først og sist språk.

Jeg prøver ikke nå å lure noen til å tro at «Blånane» er en hyperlitterær meta-roman. Det er en historisk roman om folk og fe og livsforhold i Ulvik noe før og noe etter 1850. Her skildres jakt, fiske og gårdsdrift. Vi leser om store barneflokker og fattigdom og nød. Vi følger utvandrere til Amerika. Vi får innblikk i tuberkulosens og spedalskhetens herjinger og sosiale konsekvenser. Og vi møter gudstro og grublerier som i dag virker så fremmede at de nettopp derfor utfordrer oss.

Gjennom hele trilogien står sognepresten i Ulvik, Parelius Røst, i sentrum. Det er omkring ham de andre personene flokker seg: i første rekke hans barnløse hustru Hannah Frøydis, som han har bedratt med tjenestejenta Karina, med en sønn som resultat, og den fascinerende prestegårdsdrengen Peder, som gifter seg med den andre tjenestejenta Birta og påtar seg farskapet for Parelius' uekte barn. Ingen leser vil glemme Peder, som i årets roman rammes av lepra og hensleper sine siste år i isolasjon på St. Jørgens Hospital i Bergen.

Parelius Røst er også en romanskikkelse vi lett blir opptatt av. Han har noen fellestrekk med Benjamin Sigismund i Falkbergets «Den fjerde nattevakt», selv om han klart står på egne bein. Vi har forresten noen prester å skilte med i norsk litteratur, med Ibsens Brand som den mest kjente, og den mest ekstreme. Og nå inngår altså Parelius i denne fornemme litterære presterekken. Han har sine alvorlige svakheter, men han vet hva han vil. Ja, i enkelte spørsmål vil han litt for mye i forhold til menighetens tradisjoner og ønsker. Lengst går han i å trumfe sin vilje igjennom da han lar den gamle kirken i Granvin rive til fordel for en ny som verken faller i bygdefolkets eller i ektefellens smak, for å si det mildt.

Mange innenfor det litterære Establishment er negative til historiske romaner. Prinsipielt skal jo historie handle om det som faktisk var, mens romaner er fiksjoner og handler om noe tenkt. Men nå vet vi godt at både historiefortellere og -forskere dikter opp og konstruerer ved hjelp av grep og mønstre som ikke minst hentes fra romangenren. Og romanen på sin side, om aldri så mye fiksjon, kan gi flotte og innsiktsfulle fremstillinger av historiske forhold. Her rører vi ved litteraturens generelle evne til å skape sammenheng, for eksempel mellom menneskers måter å te seg på og objektive historiske vilkår, som religion, bosetting, økonomi og sosial lagdeling.

Ingen må tro at trilogien «Fedrane» kunne vært skrevet uten grundige arkivstudier; det er ikke minst disse kildestudiene som skiller Torunn Ystaas' bøker fra en del - ikke sjelden bestselgende - dilettanters tekster. Imidlertid er all verdens detaljkunnskaper relativt lite verd dersom de ikke brukes til å gi innsikt . Innsikt er noe mer enn faktainformasjon. Den aller viktigste innsikten i vår kontekst er vel at det historiske virkelig er historisk. Banalt? Javel. Men hva betyr det at noe er historisk? Enklest sagt at det er foranderlig, at det er underkastet kontinuerlig endring. Neppe mot et høyere mål, om vi ser oss rundt. Men historien endrer seg like fullt hele tiden, og vi med den, fordi vi er en del av den.

Mennesket er nok på den ene side bestandig hva det alltid har vært: dratt mellom fornuft og følelser, plikt og lyst, kropp og sjel. Det er derfor Parelius Røst kan fengsle lesere av i dag. Men på den annen side ytrer de nevnte motsetningene seg forskjellig alt etter de historiske, objektive betingelser, hvortil vi likeens må regne religionens innflytelse på den enkeltes eksistens. Den var stor i Hardanger på 1800-tallet.

Romanen generelt, også den historiske, har en målsetting som er felles for all kunst: å fortelle oss noe om mennesket og om livet. Det gjør Torunn Ystaas' bøker. Det vil ikke si at Parelius og de andre personene i «Blånane» blir fremstilt som identiske med oss som lever nå, under helt andre kår. I dag kan jo for eksempel prester skille seg og gifte seg om igjen. Men ulikheten gjør ikke romanens sogneprest mindre interessant. Å lese om noen og noe som både ligner og er annerledes fra det vi selv er og det vi kjenner, gir innsikter og gleder som ikke må undervurderes.

Det samme gjelder i forbindelse med språkformen. I Torunn Ystaas' trilogi finner vi nynorsk, dansk og dialekter side om side. Det lærer oss mye om Bygde-Norge for 150 år siden. Samtidig får vi oppleve noe så fint som språklig mangfold i praksis. God lesing!