Hvem er redd for Vestlandet?

«Å lese om noen og noe som både ligner og er annerledes fra det vi selv er og det vi kjenner, gir innsikter og gleder som ikke må undervurderes.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

I november i år mottok forfatteren Torunn Ystaas Emmaus-prisen for sin roman «Blånane», siste bind av hennes trilogi «Fedrane. Ei forteljing frå Hardanger på 1800-talet» (Aschehoug). Og det var litt av en begrunnelse for tildelingen, nemlig at det dreier seg om intet mindre enn årets beste norske skjønnlitterære bok. Nå sitter som regel superlativene løst hos våre litterære kritikere og juryer, men like fullt burde vel en utmerkelse av dette slaget egge til nysgjerrighet og skape litt blest. Men nei: Den store taushet. Til og med fra forlagets side, det som ellers pleier å være raskt ute med gratulasjonsannonser. Bare Vårt Land og lokalavisen Hordaland brakte omtaler. Og det skulle bare mangle: Forfatteren vokste opp på Voss, og kulturredaktøren i Vårt Land er formann i juryen for Emmaus-prisen. Der har vi kanskje også forklaringen på den manglende interessen, tenkte jeg. For bøker om blant annet teologiske spørsmål regnes jo selvfølgelig i dag som mer anstøtelige enn blasfemiske.

30. november øynet jeg likevel en annen forklaring på likegyldigheten. Da kom nemlig, endelig, den etterlyste gratulasjonsannonsen i Dagbladet. Men hva stod det ikke der? Jo, at hovedpersonen i denne Hardanger-romanen, Parelius Røst, er sogneprest på Voss! Voss blir altså gjort til et sted i Hardanger! Da mente jeg å skjønne at skremmende mange Oslo-folk, selv i forlag, radio og presse, er helt uvitende om Vestlandet, og helt uinteresserte. For folk i det sentrale Oslo er kanskje hele Vestlandet en udifferensiert graut av fjell, fjorder og breer, der det ennå klorer seg fast noen raringer her og der. Det aller merkeligste med vestlendingene er at de tviholder på disse pussige dialektene sine, og insisterer på å få lov til å fortsette å skrive nynorsk. Tenke seg til, her forlanger Torunn Ystaas, som ikke engang er kjent, som en Kjartan Fløgstad, en Einar Økland eller en Edvard Hoem, her forlanger hun å få skrive i en målform som bare er ubegripelig der inne i Oslo. Titler på -ane («Blånane») og presensformer uten -r («finn») kan simpelthen ikke forstås av lesende hovedstadsmennesker; det må vi livsfjerne få inn i hodet. Derfor er det også totalt overflødig å annonsere for bøker som den vi her snakker om, og like overflødig å omtale den i radioen og stille den ut i bokhandlene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer