Hvem er sur?

- Det ble ikke et hjertelig møte, sa radiostemmen som introduserte neste innslag; et intervju med den franske pianisten Arcadi Volodos, som holdt konsert i Oslo sist torsdag.

Pianisten, som hadde snakket engelsk i hele pausen, nektet under intervjuet å snakke annet enn fransk. Til nød gikk han med på at spørsmålene kunne stilles på engelsk, men svarene kom på fransk. I tillegg satte han seg så langt fra mikrofonen at det nesten ble umulig å gjøre et godt nok opptak.

  • Vellykketheten av journalisters møte med intervjuobjekter varierer i stort monn. Som regel går det bra. Ofte er det så spennende at man gjerne skulle ha intervjuet vedkommende i dagevis. Andre ganger kan man allerede etter et kvarter begynne å lure på hvordan man skal klare å formidle noe i en artikkel. Men det er ikke bare journalistene som blir frustrerte. Også intervjuobjektene river seg i håret - eller henger med leppa. Forfatteren Zadie Smith, som nylig besøkte Norge, er ett eksempel. Det gikk tydelig fram av intervjuene at hun var sliten og lite inspirert til å snakke om ei bok hun skrev for flere år siden. Hun var lei av, men presset til, å snakke om tenner.

Nadine Gordimer uttalte til Dagbladet for noen år siden at «forlagene er tøffe med oss. Vi er ikke popstjerner... Et intervju føles som en rettssak. Det er fryktelig å bli en offentlig person.»

  • Det er lett å forstå resignasjonen. Men ikke alltid like lett å akseptere konsekvensene av den. «Rubbish. Sludder og vås. Vet du ingenting. Roald Dahl visler ut sin forakt med utilslørt arroganse og ser hånlig på meg,» skrev Dagbladets journalist etter å ha intervjuet Roald Dahl. Økt kommersialisering i forlagene gjør at presset på forfatterne blir større.

Hvem skaper det mest problemer for? Forlagene vil selge bøker, forfatterne vil fortelle om boka si (pluss tjene litt penger), og journalistene vil formidle noe om en forfatter og et verk til sine lesere. Alle involverte parter bør kunne forvente å møte en viss høflighet og dannelse hos hverandre.

  • En periode ble det stadig trykt intervjuer som tydelig ga uttrykk for vanskelige og sære intervjuobjekter. Det ble litt mote. Om det ble spennende lesestoff, er en annen sak. Avisleserne har sin oppfatning av ei god bok, og dermed gjerne et positivt syn på forfatteren. Et intervju vil sjelden rokke ved den oppfatningen. Snarere vil nok leseren tenke: «Gud! For en sur journalist...»