UT I DET UKJENTE: Alle medlemmene i Parlamentet i Storbritannia får nå boka «Brexit: Hva i helvete skjer nå?» av Ian Dunt, som nettopp ble utgitt. Det er ikke sikkert at det blir så enkelt for statsminister Theresa May å forhandle seg ut av EU som hun ga intrykk av i sin tale tirsdag. Foto: REX / Shutterstock / NTB Scanpix 
UT I DET UKJENTE: Alle medlemmene i Parlamentet i Storbritannia får nå boka «Brexit: Hva i helvete skjer nå?» av Ian Dunt, som nettopp ble utgitt. Det er ikke sikkert at det blir så enkelt for statsminister Theresa May å forhandle seg ut av EU som hun ga intrykk av i sin tale tirsdag. Foto: REX / Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

Hvem er vel redd for Theresa May?

Vannet i et smalt sund mellom Nordsjøen og Atlanterhavet skjuler ei kløft mellom to politiske verdener, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Den Engelske Kanalen, eller La Manche («Ermet») som den heter på fransk side, viste seg å ikke være så vanskelig å krysse med en undersjøisk tunnel, så snart de politiske spørsmålene på begge sider var avklart mellom den konservative britiske statsministeren Margareth Thatcher og den sosialistiske franske presidenten François Mitterrand. Det er i dag enkelt og behagelig å krysse sundet med tog. Men i politisk kultur utgjør denne kløfta i jordskorpa nettopp ei dyp kløft som ofte er uoverstigelig.

Knapt noe viser dette så tydelig som den mottakelsen som tilkom talen til den britiske statsministeren Theresa May om britisk utmelding av EU tirsdag, den lenge ventede «Brexit-talen». Den var rettet til to helt ulike grupper av tilhørere, med stikk motsatte politiske ønsker for Europa og framtida, nemlig de britiske velgerne og lederne i de andre landene i EU. Men, da er det umulig for May å gjøre alle til lags.

Når hun nørte under nostalgisk, britisk nasjonalisme fra det tapte imperiet, som ved å kalle landet sitt «en stor, global handelsnasjon som er respektert verden rundt», varmer det nok hjertene til britiske EU-motstandere, mens folk på den andre sida av kløfta, også britiske EU-tilhengere, rister bare på hodet i vantro. Hun tolket velgernes nei til EU på dette viset: «De stemte for å forlate Den Europeiske Unionen og omfavne verden.»

Den EU-hatske britiske avisa Daily Mail utnevner May til «den nye Jerndama». May står tegnet rank og rett på førstesida mens hun tråkker på EU-flagget på kanten av klippene ved Dover, så nær resten av EU som britene kan komme. Det britiske flagget vaier i vinden, og overskrifta er: «Stålet av den nye jerndama», altså med henvisning til den opprinnelige «jerndama», Margaret Thatcher. Thatcher slo, som kjent, håndveska i bordet i EU og sa: «Jeg vil ha pengene mine tilbake!»

Du verden! Nå igjen!

Avisa The Times er ikke så mye snauere. Der lyder overskrifta: «May til EU: Gi oss en rettferdig avtale ellers blir dere knust». Den adskillig mer nøkterne og EU-vennlige britiske avisa The Guardian slår bare fast: «Mays trussel til Europa: Ingen avtale for Storbritannia er bedre enn en dårlig avtale».

På den andre sida av sundet er man vant til mye rart fra britiske nasjonalistiske aviser. Der lever man i en litt annen politisk verden.

På lederplass skriver den franske avisa Le Monde: «Det blir et hardt Brexit … for de engelske.» Videre heter det: «I virkeligheten spiller tida mot henne, og det er det som europeerne spiller med ved å konsentrere seg om metoden for forhandlingene. Så snart paragraf 50 (i Lisboa-traktaten) er utløst, i mars, kan hennes land sparkes ut av EU innen to år. Dette hoppet ut i det tomme rom blir en katastrofe for Storbritannia, som ville få samme status som et hvilket som helst land i Verdens Handelsorganisasjon. Theresa May vet det, hennes land har tapt (kortene på) hånda.»

«Et ekstremistisk Brexit», heter lederen i den spanske avisa El País.

«Jeg ønsker, jeg ønsker, jeg ønsker», heter en kommentar i tyske nyhetsbladet Der Spiegel. Det spiller på de tallrike gangene Theresa May innledet avsnittene i talen sin med «jeg ønsker», og svært mye av det hun sa vurderes som britisk ønsketenking.

Hva med dette avsnittet fra talen om hennes visjon for Storbritannia i framtida? Det lyder:

«Jeg ønsker dette Storbritannia til å stå fram fra denne perioden av endring som sterkere, rettferdigere, mer samlet og mer utadvendt enn noen gang tidligere. Jeg ønsker at vi skal bli et trygt, rikt og tolerant land - en magnet for internasjonalt talent og et hjem for pionerer og oppfinnsomme som vil skape verden framover. Jeg ønsker at vi skal bli et virkelig globalt Storbritannia - den beste vennen og naboen til våre europeiske partnere, men et land som rekker forbi grensene for Europa også, et land som går ut i verden for å bygge samkvem med både gamle venner og nye allierte.»

Dette avfødte følgende kommentar i The Guardian, fra kommentatoren Rafael Behr: «May kan tenke stort så mye hun vil. Storbritannia er i ferd med å finne ut akkurat hvor lite det er.» Når May vil ta landet ut av tollunionen i EU, får faktisk Tyrkia et nærmere forhold til EU enn Storbritannia.

Snakket om «krigserklæring mot EU» i britiske aviser henviser til hva May sa om å vurdere en annen økonomisk modell hvis EU skulle vise seg vrang i forhandlingene. Hun truet, mellom linjene, med å gjøre landet til et flytende skatteparadis like utenfor kysten av EU for å tiltrekke seg næringsliv fra utlandet. Joseph Muscat, som er statsminister i det minste landet i EU, Malta, som nå har det halvårlige presidentskapet i EU, tok dette med stor fatning og kalte det «ingen krigserklæring» dagen etterpå.

I Europaparlamentet i dag avfeide Manfred Weber, som er gruppeleder for de konservative, dette nærmest som britisk løskrutt før forhandlingene.

- Ingen ønsker å straffe Storbritannia. Men øyensynlig gjelder ikke dette britiske ledere. Jeg hører at Storbritannias regjering ser etter nye modeller for økonomisk og skattemessig dumping for å gjøre landet mer konkurransedyktig og for å tiltrekke seg flere investeringer. Men hvem skal da betale skatt? Skal vanlige folk betale skatt mens store selskapet ikke skal betale noe? Jeg foreslår at vi setter til side truende språk og beveger oss til mer oppbyggelige samtaler.

Som presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, sa, eller egentlig gjentok, onsdag: Forhandlingene mellom EU og Storbritannia om denne historiens største skilsmisse vil bli «veldig, veldig harde», men EU er ikke i «et fiendtlig lune» overfor britene. Som flere politiske iakttakere har merket seg er EU først og fremst opptatt av å verne EU, ikke så mye av å straffe britene.

Theresa May listet i talen sin opp alt hva britene kan tilby EU. Det er ganske mye, men her møter hun overmakta. Hvem er så redd for den nye «jernkvinna»? Foreløpig er de ikke mange.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.