Hvem er vi

Hederlig debut om et adoptivbarns to hjemland og doble ensomhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: «Da tigrene røykte» er den første norske romanen som handler om et adoptivbarn som søker sine røtter. Alt romanfiguren finner er en medisinsk rapport, og et barnehjemsnummer 12219. Samt den jernbanetrappen der hun ble funnet 25 år tidligere.

Forfatteren Camilla Ønvik Pedersen er selv adoptert fra Korea. Åpningen av debutboka hennes er til forveksling lik en litt grå selvbiografisk beretning. Men så økes temperaturen både på stoff og stil, i den grad at boka etter hvert fremstår som en spenstig skjønnlitterær roman.

Boka åpner med at hovedpersonen Kathinka tar farvel med sin norske mor. En kjærlig, men nervøs, avskjed med hjemmebakte rundstykker, egg og ansjos. Kathinka ankommer sitt ”moderland” Korea helt alene. Et land hun forlot som treåring, men der alle tar henne for å være koreaner. I stedet for å finne sine røtter, mister hun helt fotfeste. ”Om jeg ikke er koreansk, hva er jeg da? Ingen har hørt om Norge her. Det er et ikke-land”:

Kathinka ser ut som en koreaner, men kan ikke språket. Hun får rare blikk på turisthotellet fordi hun oppfører seg som vestlig turist, ikke som en ansatt. Hun liker ikke den sterke maten som hun forventes å like. Hun er fortapt i et land der alt er omvendt «Man sitter på gulvet når man spiser, og man står når man skal på do».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer