KOMMET LANGT?  «Hvis andre menneskers nedverdigelse er mindre viktig enn våre muligheter til erkjennelse - da er jeg ikke sikker på om vi har kommet så langt siden 1914 som vi burde», skriver Steen. Bildet er fra Mohamed Ali Fadlabi leste opp en tekst under minnekonserten pett år etter terrorangrepene.
Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
KOMMET LANGT? «Hvis andre menneskers nedverdigelse er mindre viktig enn våre muligheter til erkjennelse - da er jeg ikke sikker på om vi har kommet så langt siden 1914 som vi burde», skriver Steen. Bildet er fra Mohamed Ali Fadlabi leste opp en tekst under minnekonserten pett år etter terrorangrepene. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Hvem føler ubehaget?

Så langt ser ikke folk med rasistiske eller stereotypiske holdninger ut til å bli særlig provosert av prosjektet. De som blir provosert, er rasismens ofre.

Meninger

Geir Ramnefjell skriver 23. mars om «ubehagelig kunst» i forbindelse med den planlagte «Kongolandsbyen» i Frognerparken. Det sentrale spørsmålet er hvem som føler ubehag.

Samfunnet generelt og kulturlivet spesielt ser ut til å være svært komfortabelt med prosjektet. De som føler ubehag, er først og fremst en del nordmenn med afrikansk bakgrunn - det vil si den minoriteten som eventuelt skal nedverdiges så vi andre kan bli en erkjennelse rikere om hvordan vi har hatt for vane å nedverdige dem.

Ingen av oss vet hva kunstnerne Cuzner og Fadlabi faktisk har tenkt å gjøre i Frognerparken. Det de har snakket om, er en gjenskapelse av Kongolandsbyen fra 1914, en «menneskelig dyrehage» (deres uttrykk) hvor afrikanere skal være på utstilling. Det handler om nedverdigelse som kunstnerisk metode. Mange skriver positivt om prosjektet uten referanse til denne kjernen av fornedrelse. Jeg spør meg om ikke det er akkurat dem som går i kunstnernes felle: de som omfavner prosjektet uten å gjenkjenne hvor skandaløst det kunstnerne sier de skal gjøre, faktisk er.

Prosjektet har blitt sammenliknet med Muhammed-karikaturene og spillefilmen «12 Years a Slave». Begge sammenlikningene illustrerer bedre hva prosjektet ikke er. Muhammed-karikaturene var rettet mot muslimer for å provosere dem. Er «Kongolandsbyen» rettet mot afrikanere for å gi dem en leksjon grundig og én gang for alle om at de må bli mer liberale til sinns og godta å stilles ut i en «menneskelig dyrehage»? Åpenbart ikke. Forskjellen mellom Kongolandsbyen og «12 Years a Slave» illustrerer et annet problem: Mens en spillefilm kontrollerer publikums reaksjoner gjennom nøye utvalgte midler, føles Kongolandsbyen mer som en biltur hvor sjåføren starter reisen med å kaste rattet ut av vinduet. Hvor vi ender opp kan man bare gjette på. Så langt ser ikke folk med rasistiske eller stereotypiske holdninger ut til å bli særlig provosert av prosjektet. De som blir provosert, er rasismens ofre.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Hvis kunstnerne klarer å gi prosjektet et positivt sluttresultat: all ære til dem. Så langt opplever jeg imidlertid ikke at prosjektet er et effektivt angrep på «norsk selvfortreffelighet», slik det hevder å skulle være. Tvert om ser jeg ganske mye norsk selvfortreffelighet i nedvurderingen av disse hårsåre afrikanerne som ikke liker tanken på å innta rollen som fesjå enda en gang.

Hvis vi alle sammen skal bli litt klokere på en minoritets bekostning - hvis andre menneskers nedverdigelse er mindre viktig enn våre muligheter til erkjennelse - da er jeg ikke sikker på om vi har kommet så langt siden 1914 som vi burde, eller at erkjennelsen er så mye verdt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.